Er det tid for en revolusjon av sykepleierutdanningen?

Innspill
Bildet viser studenter i praksis
ALDRI UTLÆRT: Praksisfeltet er så ufattelig variert. En avdeling for ditt her og en avdeling for datt der. Aldri blir man utlært. Burde ikke utdannelsen da i større grad foregått der ute? spør kronikkforfatteren.

Både teorien og den praktiske erfaring blir satt i klemma når alt skal læres på bare tre år, skriver Elisa Stenberg.

I dag betalte jeg giroen som gir meg autorisasjon som sykepleier. Idet betalingen var godkjent, falt det et lass av ansvar og forventninger på mine skuldre.

Nå er jeg sykepleier. Før giroen var jeg sykepleierstudent. Jeg hadde det bedre da, for med tittelen student er det mer akseptabelt ikke å kunne alt.

Kilden til min bekymring for fremtiden som nyutdannet sykepleier er følgende spørsmål: Kan jeg egentlig nok? Jeg begynner å tenke gjennom de tre årene med sykepleierutdanning. En tanke som automatisk popper opp i hodet mitt, er ønsket om at jeg skulle hatt mer praksislærdom fra feltet.

Lengre studieperiode

Så kommer tanker om behovet for en lengre studieperiode som matcher dagens sykepleiekrav, tilsvarende en integrert master – gjerne toppet med en nasjonal rammeplan for faglig nødvendig teori.

Teoridelen kan også pusses opp. Helst bør den også gi kunnskapen etter endt utdannelse et løft, med mer etikk og juss. Lovverket blir bare mer og mer detaljert, og de juridiske rammene for alle deltakere i helsesystemet – helsepersonellet, helsetjenestene, pasientene og så videre – blir stadig trangere.

Dette er kunnskap som danner ryggraden i sykepleiefaget. Sleng inn akuttmedisin i oppussingen også. For mange steder jobber sykepleiere nesten som leger.

Ferdigutdanna sykepleiere skal kunne alt

Halve studiet foregår over stusslige 38 uker à 4 dager gjennom 3 år. Praksisfeltet er vår fremtidige arbeidsplass, men min erfaring er at kunnskapen og mestringen gjerne inntreffer den siste dagen i praksis.

Men arbeidsplassene er avhengige av, og derfor underliggende forventningsfulle til, at vi ferdigutdanna sykepleiere helst skal kunne alt, for ansvaret kommer som en regnskur fra klar himmel.

Nei, faktisk så kommer det som en storm fra intet. Det er en grunn til at det ryktes om «helvetesåret» rundt om i skolegangene på utdanningsinstitusjonene.

Dessuten er jo praksisfeltet så ufattelig variert. En avdeling for ditt her og en avdeling for datt der. Aldri blir man utlært. Vel å merke er dette også en positiv ting. Men burde ikke utdannelsen da i større grad foregått der ute? For helsefagarbeidere gjør den jo det, med påkrevde timer gjennom flere år for at de skal få tilstrekkelig praktisk erfaring.

Tress-is

Kombinasjonen av viktig teori og viktig praktisk erfaring blir satt i klemma når alt skal læres på bare tre år. Resultatet blir at begge deler blir gjort halvveis. Liker man is med jordbær-, sjokolade- og vaniljesmak, er det lett å velge den treliter’n med Tress-is. Litt på samme måte har sykepleiefaget utviklet seg i en retning som for så vidt er spennende og essensielt for sykepleieryrket, men hvor det mangler plass i utdannelsen slik den er organisert i dag, til å yte alle elementene rettferdighet.

Kompromisser blir derfor inngått. Tre liter is er mye å spise opp. Til slutt smelter isen og renner bort fra deg, på samme måte som sykepleiefaget smelter hen i varmen fra en rammeplan for et tidsløp som er presset inn i dagens treårsperiode.

Nasjonale rammer for praksis

Forventningene ligger der allerede under utdannelsen. I forelesningssalen høres ofte et rungende «men det har dere jo opplevd i praksis». Så sitter du der og tenker «oi sann, det har jeg faktisk ikke». Men så viser det seg at nabostudenten ikke har det heller. Eller venninna di som går på en annen skole i landet.

Alt er så forskjellig. Alle lærer ulikt. Det er riktignok slik at man kan skape et godt team av folk som kan forskjellige ting. Men pasienten vi står overfor, har jo det samme sykdomsbildet uansett. Hvorfor skal vi kunne forskjellige ting fremfor å møte pasienten på like fot alle mann?

Hvis noen har lært noe annet, så er jo det bare et tegn på at det også er viktig. Dessuten knekker det mestringsfølelsen og styrker usikkerheten å møte en slik situasjonen når man har i tankene at noen andre kan det nok bedre enn deg, din dårlige sykepleier. I stedet burde det jo vært nasjonale rammer for hva man skulle lære i praksis. Da kunne man heller tenkt klart og fokusert på pasientsikkerheten.

Hva om sykepleie var et yrkesfag?

Og en ting til som popper opp her: Sykepleie er et praktisk yrke på linje med andre samfunnsytende yrker: helsefagarbeidere, snekkere, elektrikere, leger i turnus og så videre. Og de har alle betalt praksis. Hvor blir det av sykepleiernes betalte yrkespraksis? Hva om sykepleie var et yrkesfag?

LES: 22 sykepleiere får betalt under spesialisering

Jeg må bare gi all ære til alle dere mødre og fedre der ute som studerer sykepleie. Kombinasjonen av et familieliv som krever en viss økonomisk takhøyde, med praksisstudier og andre skolekrav, sammen med behovet for ekstrajobb for å dekke takhøyden, er litt av en innsats. Når er det dere sover egentlig? 

Halen mellom beina

Når man kommer klar som et egg rett fra skolebenken med en flatklemt nese etter mange timer med den presset ned i boka, er det skummelt at praksis er så forskjellig fra hvordan man snakker om den.

Jeg har ikke fasitsvaret på hvordan man kunne gjort det. For teorien kunne jeg ikke vært foruten. Det kunne ikke legene heller. Når jeg nå prøver å oppsummere hva det er jeg egentlig heller mot, så går jeg for at sykepleierutdanningen bør være en lønnet yrkesfagutdannelse over flere år med en nasjonal teoretisk rammeplan.

Jeg vet ikke om jeg har tenkt meg frem til en realistisk fasit, men jeg kan understreke meningen med at en treårig utdannelse i hvert fall har lært meg å være kritisk og nytenkende. Det jeg vet, er at jo nærmere den startstreken kommer – den som egentlig skulle vært et finalebånd – kryper halen min mer og mer inn mellom beina. Jeg er ikke klar! Og jeg vet at jeg ikke er alene om det.