Hva er virkelige verdier i digitaliseringens tidsalder?

Tempus fugit. Tiden flyr, som de gamle romere påpekte.

Det er ikke bare i digitaliseringas tidsalder at tid og hendelser ikke alltid finner rom for å gå i hop.

Mange i arbeidslivet klager over tidsnød og oppgaver som hoper seg opp. Over tid. Lærerne er nå ute i avspasering og ferietid, delvis som en følge av dette. Sykepleiere og andre helsearbeidere har det litt motsatt, avhengig av om yrkesutøvelsen finner sted på sykehus eller i kommunehelsetjenesten.

Alle skal få, og mange skal med. Forhåpentlig er det både rom og kompetanse i herberget om flere trenger det samtidig. Det er menneskelig å feile. Jobben er i større grad å sikre oppgaver og handlinger slik at menneskelige feiltrinn gjøres minst mulig virksomhetskritiske. Når kompetente hender blir mangelvare og strategier for å sikre tilgang ikke er gode nok, blir det vanskelig.

Omsorg er mer enn utførelsen av en handling

Tida strekker ikke til, men er ikke selv grunnen til samtidighetskonfliktene. Manglende samsvar mellom ressurser og oppgaver, og politiske løfter og garantier, ryker sammen i både tid og rom.

Ikke minst i primærhelsetjenesten, under den noe misvisende og sterkt begrensende vignetten «eldreomsorg». For omsorg er mer enn selve utførelsen av en handling, og primærhelsetjenesten er i dag til dels full av både avansert medisinsk og sykepleiefaglig innhold. Du må ha nok kompetente folk. Med nok tilgjengelig tid.

Velferdsteknologi!

Mange har hørt dette før. Ikke minst de som har levd en stund og ser tilbake på «gamle dager». Dagene er verken yngre eller eldre enn før, men tid har passert, og nye virkemidler introduseres. «Keiserens nye klær», sier flere om både digitalisering og oppgaver som endres i arbeidslivet.

Det er det slett ikke. Vi er derimot vitne til et storstilt omstillingsprosjekt som vil påvirke oss alle, og endre alt fra sikkerhet, personvern, interaksjonsgrenser, automatiseringsbehov og (mis)bruk av kunstig intelligens til relasjonell velferd og en rekke andre begreper du vil møte.

Velferdsteknologi! For et vakkert ord. Hva betyr det? Ligger velferden i selve teknologien, eller i bruken av den? Digitaliseringen øker, forhåpentlig i en sammenheng hvor politiske veivalg inkluderer og avgrenser til beste for både individ og fellesskap. Det du ikke ser, vil i automatiserte og robotiserte handlinger være enten til hjelp eller til hinder.

Mye skjer bak fasaden. Automatisert kundebehandling i en stadig mer markedsbasert offentlighet krever omstilling. Endret tjenesteleveranse påvirker innholdet hos sluttbruker.

Når økonomien legges i digital styring, blir kanskje menneskelige relasjoner håndtert i økende grad utenfor budsjettene? Vi blir flere eldre her i landet, og byene vokser også med økende grad av barn og studenter. Alle har rett på noe som det er for lite av. Vi er på vei mot et strukturelt velferdsparadoks. Er datarobotisering i ferd med å flytte vurderingskompetansen fra pasienten til en digitalisert beslutningsplattform med forhåndsprogrammerte anbefalte tiltak – uten brukertilpasning?

– Vi klarte dette før også

Kanskje kan flere også få det slik som henne jeg møtte for en kort tid siden. «Marit», et fiktivt navn på en virkelig sliter, bidrar fremdeles i det kommunale arbeidslivet. Hun er en av dem. Hun har alltid vært der for andre, ofte tatt seg av familie og venner av «de andre», de som har penger. Penger betyr makt. Makt gir beslutningsrom, også over slike som henne.

Marit er «old school». Hun ser vekk fra digitale og en del andre hjelpemidler, og finner mye i moderne bygg til byrde og prakk. – Vi klarte dette før også, uten så mange fine titler og yrkesgrupper og utstyr, sier Marit. – Det går bra for gamlingene fremdeles, vet du. Har sett det før jeg, avslutter hun.

Drøm eller mareritt?

Skjønt, hennes avslutning er ikke kommet ennå. Vakta er halvgått, og hun skal videre. Både i jobben og i livet. Hvile skal hun gjøre siden, når den tid kommer. En drøm, eller et mareritt kanskje? Hun kan jobbe alle dager, til alle tider. Gammel hjelpepleier, som tar det hun kan.

Selv er hun passert 72, og livet har satt spor. Pensjonstilværelse har så langt ikke vært et fullgodt alternativ. Nygammel ungdom fortsetter – for å hjelpe «gamlingene». Samt hennes egen økonomi.

Butikken Norge går for storstilt digitalisering med ønske om økt frivillig innsats fra slike som Marit. Før vi alle en gang skal få slippe andre til. Om andre ser verdien av vår tid. For hva er virkelige verdier i vår tid?