Frivillige skaper aktivitet og kontakt for eldre over hele landet. Skal innsatsen gi varig effekt, må den forankres i tydelige rammer og rolleforståelse.

Når mennesker med rus- og psykiske lidelser dør altfor tidlig, svikter vi som samfunn vårt ansvar. At systemet lar pårørende stå igjen alene i sorg, viser hvor dypt problemet stikker

Vi som har overlevd kreft, burde ikke stå alene i møte med seneffektene. Vi har kjempet for livet én gang allerede. Vi fortjener et system som kjemper for oss.

Sommeren er på hell, og med siste rest av sommervarme tørkes panna for svetteperler. Ikke at jeg tror panna hadde vært så mye tørrere uten varmen heller, for man får kjørt seg som sykepleier. 

Terningkastene har lik et virus sneket seg inn i den politiske debatten. De sprer seg raskt og er umulige å bli kvitt. 

Du kan stå til eksamen ved å studere på gamlemåten, men for mange er fagstoffet fort glemt etter eksamen. Nyere hjerneforskning har lært oss hva vi heller bør gjøre.

Sykepleiere får flere oppgaver og færre kolleger. Nå bør vi tørre å prøve en ny politikk som faktisk kan snu utviklingen.

Bemanningen svikter, og pasientene blir overlatt til seg selv. Staten strammer inn, og kommunene klarer ikke å gi verdig omsorg. Det har blitt begredelig og umenneskelig i helsesektoren.

Du vil en dag trenge den omsorgen du selv svikter i dag. Hvis du ikke handler nå, kan din egen alderdom bli preget av tomme løfter, våte laken og fraværende pleie.

Sykepleiere mangler i hver femte vakt i kommunehelsetjenesten. Når ufaglærte settes til å ivareta de sykeste eldre, øker risikoen for feil og alvorlig svikt.

Jeg sier det rett ut og faktisk uten ironi: En sykepleier som heier på FrP, stemmer bare ikke. Vi er jo statistisk sett både ganske greie og flinke til å dele, er vi ikke det? 

Vår kjære kollega – Vigdis Sætre – døde 27. juli 64 år gammel etter langvarig sykdom.  

Veiledningskompetanse hos ansatte kan være en strategi for å styrke omdømmet til kommunehelsetjenesten. Det bidrar til psykologisk trygghet, som igjen gjør det lettere å rekruttere og beholde sykepleiere.

Byråkrater overstyrer helsepersonell når gravide ber om tilrettelegging. Denne praksisen svekker både tilliten til systemet og kvinners mulighet til å stå i jobb.

Sykepleiere setter medisinstudenter til oppgaver de ikke har kompetanse til. Slik undergraver vi vår egen profesjon og utsetter pasientene for risiko.

Sykepleiere mister troen på at faglig utvikling nytter når arbeidsmiljøet preges av lav tillit og fastlåste rammer. Ansatte vet at noe bør endres, men har liten forventning om at forbedringer faktisk skjer.

Vi har fått et helsevesen der det er mulig å tape – ikke bare helsa, men også retten til å bli trodd, forstått og ivaretatt. Det handler ikke lenger bare om kapasitet, men om kultur. Og det er på tide noen sier det høyt.

Norge har stått uforberedt tre ganger: 9. april 1940, 22. juli 2011, 24. februar 2022. Varslene var der, men vi handlet ikke. Det var ikke informasjon vi manglet. Det vi ikke hadde, var forestillingsevne.

Praksis er ikke bare prosedyrer og sjekklister. Den største veksten skjer når du møter motstand. Som sykepleierstudent kommer du til å lære mer om deg selv enn du tror.

Helsepersonell kjemper daglig i krysspresset mellom omsorg og systemlojalitet. Behandlingsansvaret krever menneskelig nærvær, men belønner teknisk distanse.

Jeg reagerer når Arbeiderpartiet lanserer sin nye helsereform «Prosjekt-X». X er som kjent en ukjent faktor, og det kan virke som om helseministeren famler i blinde.

Altfor mange gutter møter stillhet når de ber om hjelp. Systemet svikter lenge før de får en sjanse til å bli hørt.

Jeg ble for sliten av tredelt turnus og fulltid pluss litt til. Nå vil jeg endre helsevesenet slik at fagfolk får tillit og tid til å gi god omsorg.

Lokale Høyre-forslag om å legge ned små bokollektiv rammer mennesker med demens hardt. For pårørende og ansatte skaper sentraliseringen utrygghet og en hverdag som blir vanskeligere å håndtere.