Styrene sier vi alle er i samme båt. Men når politiske ambisjoner og økonomiske realiteter ikke henger sammen, er det de ansatte som holder årene. Nå er båten lekk, og spørsmålet er hvor lenge helse- og omsorgstjenesten flyter før den synker.

Jeg har erfart hvor nådeløst systemet kan være. Gjennom min mors sykdom lærte jeg hvor lite rom det er for menneskelighet når omsorg blir styrt av tid og rutiner.

Helsepersonell må tørre å snakke om døden. Først da kan vi bygge en kultur der livets slutt blir en naturlig del av livet og ikke et tema vi skyver foran oss.

Et trygt arbeidsmiljø skapes ikke av ledelsen alene. Når arbeidsgivere og ansatte samarbeider om løsninger, styrkes både helsen, trivselen og kvaliteten på pasientbehandlingen.

Nullvisjonen for selvmord er blitt kritisert for å være urealistisk, men den er fortsatt nødvendig – som et etisk kompass og et uttrykk for håp.

Helseminister Vestre har tidligere snakket varmt om å satse på kvinnehelse. Men i statsbudsjettet for 2026 står ordene alene. Jordmorforbundet NSF advarer mot å gjennomføre kuttene i et allerede alvorlig svekket fødetilbud. 

Myndighetene svekker barns rettssikkerhet når de vil fjerne kravet om kunnskap om vold og overgrep fra sykepleierutdanningen. Sykepleiere mister nødvendig trygghet til å oppdage, spørre og handle når barn lever med vold.

Finnmarkssykehuset får kritikk for å kurse ledere i å bestride sykmeldinger. Men kanskje peker debatten på et dypere problem: Et system som ikke er rigget for dialog mellom lege og arbeidsgiver før beslutningen tas.

Reglene for pensjon kan være krevende å få grep om. I KLP veileder vi hver dag pensjonister som ønsker å forstå hvordan ekstra arbeid påvirker pensjonen deres. 

Bak rapportene og reformene finnes et helsevesen som ikke lenger tåler seg selv. Når effektivitet settes foran omsorg, mister vi både fagfolkene og verdiene som holder systemet oppe.

Når politikere snakker om effektivisering og digitalisering, glemmer de ofte hva som faktisk skaper trygghet og tillit. I hjemmesykepleien handler bærekraft ikke om teknologi, men om mennesker, faglighet og tid til omsorg.

Når ansatte mister motet til å melde avvik, mister helsevesenet evnen til å lære. Uten ærlighet og trygghet brenner systemet stille bak fasaden av kontroll.

Statsbudsjettet avslører hvor skjevt helsesystemet er rigget. Når milliarder brukes på direktørstrukturer i stedet for pasientnær behandling, må NSF våge å kreve endring.

Helsesykepleiere møter stadig flere barn og familier med komplekse behov, men får stadig færre ressurser. Når kapasiteten sprenges, mister vi muligheten til å forebygge – og problemene vokser.

Når krisen rammer, står mange familier i et umulig valg mellom barn og beredskap. Uten en plan for barna svekker vi både tryggheten hjemme og robustheten i totalforsvaret.

Likestillingsdebatten styres i for stor grad av symboler og posisjoner på toppen. Samtidig står kvinner i omsorgsyrker igjen med et arbeidsliv som tærer på både helse og familieliv.

Mange pensjonister vil gjerne bidra litt ekstra når behovet er stort. Men selv noen få ekstravakter kan gjøre dugnadsånden dyr og etterlate en bitter overraskelse.

Når sykepleiere brukes som vaktmestre i stedet for helsepersonell, mister pasientene den hjelpen de trenger mest.

Helsepersonell står i døgnkontinuerlig beredskap, men får verken betalt for tiden eller ansvaret de bærer. Når ledelsen samtidig øker sine egne lønninger, blir forskjellen mellom ord og handling smertefullt tydelig.

Nye fraværsregler truer elevers rett til helsehjelp. Når skolehelsetjenesten ikke lenger oppleves tilgjengelig, står de mest sårbare ungdommene i fare for å bli sviktet.

Vi må ta ansvar for egne grenser før vi kan bære andres smerte. Bare når vi skiller mellom empati og ansvar, kan vi stå støtt for pasienter, kolleger og oss selv.

Helsevesenet presses inn i en illusjon om kontroll. Nullvisjonen gjør behandlere til voktere som skal garantere det umulige.

Det finnes en vei ut av de aller mørkeste steder et sinn kan skape. Veien ligger der. Men ikke alle som trenger det, får muligheten. 

Torleif stanset foran veggen i rådhuset. Rad på rad hang portrettene av byens ordførere. Men i hans øyne var det helt andre som burde hatt en slik æresplass: sykepleierne og jordmødrene.