Så lenge jeg kan huske, har jeg hatt en tanke om at jeg må klare meg selv. Den tanken stammer fra en oppvekst der jeg måtte finne ut av mye alene. Til en viss grad kan det være sunt, men i mitt tilfelle ble det usunt. Jeg lærte tidlig å ikke ta plass, ikke være til bry og ikke be om hjelp. Heller ikke når jeg virkelig trengte det.

Da jeg skulle føde mitt første barn, insisterte jeg på å trekke kølapp på akuttmottaket og vente på tur. Det var først da sykepleierne vinket meg frem at jeg forsto at jeg bare kunne gå direkte opp på fødeavdelingen. Jeg skulle ønske jeg hadde lært av det da jeg senere skulle føde nestemann, men mønsteret satt like dypt i ryggmargen.

Jeg sa ikke ifra – og kroppen tok støyten

Jeg kjente et tydelig nedpress idet jeg fikk fødestue. I stedet for å si ifra viftet jeg både jordmor og den kommende pappaen av gårde. Konsekvensen ble at de kom stormende inn igjen noen minutter senere og rev av meg buksen. Sønnen min kom i ekspressfart, og jeg fikk en tredjegrads rift.

Jeg husker at jeg lå med sønnen min på brystet samtidig som synet ble smalere, og den ene armen begynte å forsvinne. En intens dødsangst ble aktivert. Likevel opplevde jeg at alle var opptatt «nedentil». Ingen så meg. Ingen beroliget meg. Ingen sa at dette kom til å gå bra.

Jordmoren som hadde tatt meg imot og latt seg vinke ut av rommet, kom senere gråtende tilbake og ba meg om unnskyldning. Jeg forsto ingenting av det der og da. Det gjorde jeg først i ettertid.

Jeg ble sendt hjem uten å forstå alvoret

Oppholdet på barselavdelingen var i seg selv godt. Alt i meg ville bli der lenger. Det føltes trygt og omsorgsfullt. Men sjokket kom for fullt da jeg leste epikrisen i bilen på vei hjem. Det var først da jeg ble klar over at jeg hadde fått en tredjegrads rift.

I etterkant fikk jeg også besøk av jordmor hjemme, etter at hun hadde lest epikrisen min. Jeg gråt meg gjennom hele besøket. Likevel ble det vurdert at jeg ikke var deprimert, blant annet basert på hvordan jeg fremsto og hvordan det så ut rundt meg.

Jeg forstår i dag hvor krevende slike vurderinger er. Samtidig vet jeg også hvor lett det er for kvinner som er vant til å holde seg sammen, å fremstå sterkere enn de er. Når man har lært å fungere uansett, kan sårbarhet bli vanskelig å fange opp – både for den som står i det, og for den som skal vurdere.

Jeg svarte at alt var bra og ble ikke undersøkt

Seks måneder etter fødselen var jeg til kontroll. Idet jeg kom inn til legen, spurte hun om alt føltes bra «nedentil». Jeg svarte at det gjorde det. Hun fulgte opp med å si at da trengte hun ikke å undersøke meg. Formuleringen gjorde meg urolig, og jeg ba likevel om en undersøkelse.

Da hun konkluderte med at alt så fint ut, kjente jeg meg dum. Likevel tok jeg mot til meg og sa at jeg var skuffet. Skuffet over behandlingen jeg hadde fått i forbindelse med fødselen og riften. Over at jeg ikke hadde blitt informert om alvorlighetsgraden før jeg leste det selv i epikrisen.

Hun beklaget og sa at det eneste hun kunne anbefale, var å sende inn en klage – slik at andre kunne slippe å oppleve det samme. 

Jeg var helt ærlig så nedbrutt på det tidspunktet at jeg ikke gjorde det.

Det angrer jeg på i dag.