Velferdsprofitører og bemanningsbyråer tjener på å hente sykepleiere fra fattigere land, mens skattebetalere og sårbare helsesystemer blir sittende igjen med regningen.

Sykepleierutdanningen formes stadig mer av systemets krav, mens pasientens behov settes til side. Denne utviklingen undergraver både faglig skjønn og omsorgsarbeid.

Norske vikarbyråer tjener grovt, mens sykepleiere presses inn i kontrakter de knapt kan bryte. Pasienter og fagmiljø betaler prisen når profitt går foran sikkerhet og kompetanse.

22. september markeres Pårørendedagen – en påminnelse om innsatsen og utfordringene til alle som står nær noen som er syke.

Sykepleierstudiet gir deg mer enn fagkunnskap og praktiske ferdigheter. Underveis vokser også evnen til kritisk refleksjon og til å bruke forskning naturlig inn i hverdagen.

Jordmødre sier opp fordi de ikke vil stå inne for kvaliteten. Konsekvensen er at barselkvinner må ligge på korridorer uten trygg oppfølging.

Norske sykehus hadde stoppet opp uten utenlandske sykepleiere. Rekruttering fra land som India bidrar til å løse et akutt norsk behov – uten å tappe deres egne helsetjenester.

Debatten taper når ironi og skadefryd får styre ordvalget. Nettopp derfor er balansert analyse og respekt for ulike perspektiver avgjørende for faglighet og tillit.

Helsereformutvalget må bygge endringer på åpne fakta og sikre reell medvirkning fra ansatte. Slik kan feil tallgrunnlag og rollekonflikter unngås og bemanning og pasientsikkerhet styrkes.

Vi er verken renholdere, kokker, portører eller postbud. Hvorfor ender vi da opp med å måtte gjøre alle disse oppgavene?

Helsevesenet mangler både folk og penger. Nettopp derfor må ressursene brukes smartere hvis sykehusene skal overleve presset.

Bak hvert tall står en familie, en arbeidsplass og et nettverk som aldri blir det samme. Selvmord er ikke bare statistikk. Det er liv som går tapt og et samfunnsansvar vi ikke kan snu oss bort fra. 

Skadefryd er aldri vakkert, men jeg må innrømme at jeg i dag nyter å høre surmulingen fra disse fortapte rikingene.

Hvordan kan norske kommuner akseptere avtaler som uthuler yrkesetiske prinsipper, mens politikere og arbeidsgivere ser en annen vei? 

Sykehusene leverer helsetjenester på vegne av staten, men må finansiere byggene med midler fra driften. Politikerne snakker om løsninger i valgkampen, men svarer sjelden konkret på hvordan krisen skal løses.

Jeg ser drømmen om å være trygg jordmor rakne når jeg må løpe mellom fødestuene. Jeg kjenner sorgen vokse når omsorg reduseres til flaks i livets mest sårbare øyeblikk.

Sanksjoner mot spørsmål svekker faglig åpenhet. Når kritiske stemmer møtes med mistenkeliggjøring, trues både pasientsikkerheten og ytringsfriheten i helsevesenet.

Tverrfaglighet styrker både fag og tillit. Veiledning bygger trygghet, kultur og retning når kravene er høye.

Sykepleiere slutter altfor ofte fordi dårlig ledelse og feil bruk av kompetanse tærer på motivasjonen. Får de mer tid til pasientene og en tydelig faglig plass i helsetjenesten, kan flere bli værende i yrket.

Politikere må tåle å bli hudflettet. Når både Listhaug, Solberg og Støre settes under nådeløst press, viser det hvor brutalt spillet om makten faktisk er.

Kvinnehelsedebatten stopper ofte ved overgangsalderen. Men de fleste som bor på norske sykehjem, er kvinner. Og de fortjener mer enn medisindoser og rutiner.

Takotsubo – et hjertesyndrom utløst av stress og sorg – rammer tusenvis av mennesker årlig. Likevel møter pasientene ofte uvitenhet i helsevesenet. Det må vi gjøre noe med.

Sykepleiere tier ofte om feil fordi flinkhetskulturen gjør dem redde for å si ifra. Pasienter får bedre sikkerhet først når ansatte tør å dele erfaringer åpent.

Når litteraturfolk samles til fest, får vi sykepleiere oppleve hvor høyt yrket vårt faktisk verdsettes. At ros strømmer mot oss selv midt i kjendistette hagefester, sier mye om hvilken plass sykepleien har fått i folks bevissthet.