I Cathrine Krøgers faste spalte i Sykepleien 15. januar kritiserer hun helseminister Jan Christian Vestres helsereformer, særlig ambisjonen om at flere eldre skal få helsehjelp hjemme. Hun peker på en reell og alvorlig utfordring: Mange skrøpelige eldre får i dag ikke tilstrekkelig oppfølging i hjemmet, noe som resulterer i hyppige sykehusinnleggelser og fragmenterte pasientforløp. Denne bekymringen deles av mange og er i seg selv høyst legitim.

Problemet er at kritikken bygger på feilaktige faglige premisser. Skal vi kunne ha en meningsfull debatt om hva en sykepleier med master i avansert klinisk allmennsykepleie (allmennsykepleier) kan bidra med i helsetjenesten, må vi først ha en felles forståelse av hvilken utdanning denne kompetansen faktisk bygger på. Det krever at vi rydder noen faktafeil av veien.

Utdanningen bygger på åtte års strukturert kompetanseløp

Krøger skriver at masterutdanningen i avansert klinisk allmennsykepleie kan tas på «ett drøyt år». Det er vanskelig å forstå hva dette bygger på. Avansert klinisk allmennsykepleie er en forskriftsfestet masterutdanning på 120 studiepoeng, plassert på nivå 7 i Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk. Dette tilsvarer to år med fulltidsstudier. 

Ved Universitetet i Sørøst-Norge (USN) er utdanningen organisert som et fireårig deltidsløp som kan kombineres med jobb, nettopp for å sikre faglig progresjon, tett klinisk forankring og høy akademisk kvalitet. Denne organiseringen legger også til rette for kontinuerlig kompetanseutvikling i samspill med helsetjenesten studentene arbeider i. 

I tillegg stilles det ved USN krav om minimum tre års relevant klinisk praksis tilsvarende 100 prosent stilling før opptak. Samlet innebærer dette at utdanningsløpet til avansert klinisk allmennsykepleier, inkludert bachelorutdanning i sykepleie, relevant praksis og masterutdanning, utgjør minimum åtte år.

Forskriften forankrer allmennsykepleien nasjonalt og internasjonalt

Utdanningen er standardisert gjennom nasjonal forskrift for masterutdanning i avansert klinisk allmennsykepleie. Standarden er utviklet i tråd med internasjonale retningslinjer for avansert klinisk sykepleie og det som internasjonalt betegnes som nurse practitioner. Dette er med andre ord ikke en lokalt definert eller tilfeldig sammensatt utdanning, men en profesjonsutdanning forankret i både nasjonale krav og internasjonalt anerkjente kompetansebeskrivelser. 

Videre sammenblander Krøger kompetanseområder, pensum og læringsutbyttebeskrivelser. De fire punktene hun omtaler som «læringsmål», er overordnede kompetanseområder i forskriften. Under disse ligger detaljerte læringsutbytter som beskriver hva kandidatene skal kunne etter endt utdanning, blant annet avansert klinisk vurderingskompetanse, klinisk beslutningstaking, farmakologi, sykdomslære og undersøkelsesmetodikk. 

Allmennsykepleiere utøver avansert klinisk og forskningsbasert praksis

En allmennsykepleier skal kunne innhente anamnese, undersøke pasienter systematisk, gjennomføre selvstendige kliniske vurderinger, kritisk vurdere medikamentell behandling og iverksette avanserte sykepleietiltak og behandling. Samtidig er utdanningen tydelig forankret i forskningskompetanse og kunnskapsbasert praksis. Klinisk arbeid kan ikke bygge på erfaring alene. Evnen til å vurdere og anvende forskning, identifisere beste praksis og bidra til kvalitetsforbedring er en forutsetning for forsvarlig helsehjelp. At dette gjenspeiles i læringsutbyttene, er et kvalitetstegn – ikke en svakhet.

At utdanningen også legger vekt på pasientopplæring, helsepedagogikk, tverrfaglig samarbeid, koordinering og håndtering av risikofylte overganger i pasientforløp, er ikke et uttrykk for manglende medisinsk tyngde. Det er en direkte konsekvens av pasientenes behov og helsetjenestens organisering. Behovet for allmennsykepleiere som kan fungere som kliniske beslutningstakere og brobyggere i komplekse pasientforløp er stort, nettopp fordi manglende kontinuitet og samhandling ofte er blant de største truslene mot pasientsikkerheten.

Pensum gir medisinsk fordypning uten å skape mini-leger

Videre er det også faktafeil knyttet til Krøgers fremstilling av pensum. I profesjonsutdanninger på masternivå brukes pensum målrettet for å sikre både faglig dybde og klinisk relevans. Ved USN er pensum i de kliniske emnene, som sykdomslære og farmakologi, sammensatt for å gi omfattende medisinsk fordypning. Her benyttes flere lærebøker som også brukes i medisinstudiet, både nasjonalt og internasjonalt. Dette er et bevisst valg for å sikre dybdekunnskap på et langt høyere nivå enn i grunnutdanningen i sykepleie. 

Samtidig er målet absolutt ikke å utdanne «mini-leger», men allmennsykepleiere med en tydelig profesjonsforankring og avansert kunnskap innen de medisinske emnene. Den medisinske fordypningen er nettopp det som gjør allmennsykepleiere i stand til å foreta avanserte kliniske vurderinger, ta selvstendige beslutninger og handle faglig forsvarlig i møte med pasienter med komplekse helseutfordringer. Å avfeie dette som «tåkete» er i beste fall et uttrykk for mangel på kunnskap om utdanningens innhold og ambisjonsnivå.

Dersom Krøger virkelig er bekymret for de skrøpelige pasientene hun møter på Ullevål, bør hun applaudere tiltak som nettopp er rettet mot at disse pasientene kan få den oppfølgingen de trenger. I mange deler av helsetjenesten er allmennsykepleierne godt etablert, så snarere enn å stille spørsmålet om vi trenger disse, bør spørsmålet være om helsetjenesten har råd til å la være.