Jeg trodde lenge at det å være voksen innebar at jeg følte meg umiddelbart trygg. Jeg vet ikke helt hvor eller når den tanken oppsto, men den har fulgt meg lenge.

Kanskje fordi trygghet så ofte beskrives gjennom ytre rammer: fast jobb, bolig, familie, struktur. Alt det som kan observeres og måles.

Skammen

Likevel har jeg kjent mye frustrasjon. Og skam. Skam over å lengte så sterkt etter trygghet, selv med et liv som på papiret så riktig ut. Jeg har forsøkt å skjule det bak «jeg er ikke helt voksen ennå», uten å våge å undersøke hva det egentlig betydde.

Jeg er snart 40 år. Som tenåring så jeg på foreldrene mine og opplevde dem som grunnleggende trygge – i seg selv, og i hvert fall i hverandre. Jeg begynte tidlig å fantasere om et liv som liknet deres: et hus, tre barn, en mann. Det måtte jo være løsningen. Hvis jeg bare bygget de riktige rammene, ville tryggheten komme av seg selv.

Det gjorde den ikke.

Kvalmende intenst

Jeg har aldri lengtet så mye etter trygghet som da jeg fikk barn. Da våknet et sterkt behov for et voksent menneske som kunne vise vei. En som kunne romme uroen min. Problemet var bare at jeg ikke visste hvem det skulle være – og at jeg skammet meg over å trenge det.

Den kroppslige følelsen av å ville kunne lene seg inntil noen kan fylle hele meg. Det gjør vondt fra fingrene, via hjertet og ned i tærne. Noen ganger blir det så intenst at jeg blir kvalm.

Og hver gang den følelsen dukker opp, kommer selvkritikeren raskt etter. Den forteller meg hvor barnslig dette er. Hvor lite selvstendig.

I terapien har denne lengselen blitt vekket for fullt. I starten tolket jeg det som et tegn på at jeg burde avslutte. Jeg visste jo at det ikke er rom for fysisk kontakt. Så da ønsket om å få en klem ble så sterkt at jeg ikke klarte å la være å spørre, og svaret som kom var som forventet, gjorde det bare vondt. Jeg husker at jeg krøllet meg sammen på kjøkkengulvet og hulket. Jeg var overbevist om at alt jeg trengte, var en klem.

Men terapeuten forsto det jeg ikke klarte å se der og da. Det gikk noen timer før det sank inn hos meg også: Det var ikke en klem jeg manglet. Det var tryggheten jeg aldri hadde fått erfare i barndommen. En trygghet som ikke ble mindre med årene, men større – nettopp fordi jeg hadde forsøkt å skjule behovet for den.

En uvant og krevende øvelse

Jeg skjulte den bak flink-pike-rollen. Bak prestasjon. Bak det å fungere. Også når kroppen skrek etter hvile.

I dag øver jeg på noe som er uvant og krevende: å låne trygghet i møte med et annet menneske, for sakte å bygge den i meg selv. Det er ikke en enkel øvelse. Men den har lært meg noe viktig:

Trygghet kan ikke alltid måles i rammer. Den må erfares i relasjon.

Og kanskje er det nettopp her vi ofte tar feil – også i møte med mennesker som, på utsiden, ser ut til å ha alt på plass.