Denne uken har jeg og mine medstudenter hatt en uke med prekliniske forberedelser før vi skal ut i ledelsespraksis på sykehjem. Hele uken har vært obligatorisk. I pausene har frustrasjonen vært tydelig: Hvorfor må vi møte opp på alt dette? Hvorfor er det obligatorisk? Jeg har selv kjent på denne irritasjonen.

Samtidig har uken fått meg til å tenke mer prinsipielt: Hva er egentlig hensikten med obligatoriske læringsaktiviteter, og hvorfor praktiseres det så ulikt mellom utdanningsinstitusjoner?

Ulik praksis – samme profesjon

På min skole, Lovisenberg Diakonale Høgskole, er det et tydelig søkelys på ansvar for egen læring. Her forventes det at studenter møter opp i forelesninger og seminarer fordi de ser verdien av det – ikke nødvendigvis fordi fravær kan få konsekvenser. Det legges vekt på profesjonsansvar allerede i studietiden: Som kommende sykepleiere må vi lære å ta ansvar for egen kompetanseutvikling.

Dette står i kontrast til praksis ved andre universiteter og høyskoler, der store deler av undervisningen er merket som obligatorisk. Noen studenter rapporterer om oppmøtekrav i alt fra forelesninger til gruppearbeid og ferdighetstrening. Forskjellene reiser spørsmål om både rettferdighet og pedagogisk tilnærming.

Argumentene for obligatoriske læringsaktiviteter

Sykepleierutdanningen er en profesjonsutdanning med stort ansvar. Pasientsikkerhet, kvalitet i helsetjenesten og krav fra myndigheter tilsier at alle studenter må ha et visst minimum av kunnskap og ferdigheter. Obligatorisk undervisning kan sikre at ingen «forsvinner» underveis, og at alle får med seg det fagmiljøet mener er helt nødvendig.

I denne sammenhengen gir obligatoriske praksisforberedelser og ferdighetstrening mening. Personlig synes jeg det er vanskelig å argumentere mot at enkelte deler av utdanningen bør være obligatorisk.

Når kontroll kan gå på bekostning av læring

Samtidig er det grunn til å stille spørsmål ved om mer obligatorisk undervisning alltid gir bedre læring. Studenter er voksne mennesker, ofte med jobb, familie og andre forpliktelser. Når mye er obligatorisk, kan det oppleves mer som kontroll enn som læringsstøtte.

For noen kan dette virke mot sin hensikt: Motivasjonen forsvinner, og oppmerksomheten flyttes fra faglig utvikling til oppmøtelister og godkjenninger. Spørsmålet er om dette fremmer den selvstendigheten som forventes av oss som ferdigutdannede sykepleiere.

Hvorfor utdannes sykepleierstudenter så forskjellig?

Det er også verdt å spørre om det er hensiktsmessig at praksisen varierer så mye mellom utdanningsinstitusjoner. Skal det virkelig være slik at en sykepleierutdanning med svært mange obligatoriske aktiviteter gir samme sluttkompetanse som en utdanning der det meste er frivillig?

Kanskje handler dette i bunn og grunn om tillit. Tillit til at studenter ønsker å lære. Tillit til at vi forstår vårt fremtidige ansvar. Samtidig må vi erkjenne at noen læringsaktiviteter faktisk bør være obligatoriske - særlig når det gjelder ferdigheter, praksisforberedelser og pasientsikkerhet.

Kvalitet måles ikke i oppmøte

Spørsmålet er derfor ikke om obligatoriske læringsaktiviteter er riktig eller galt, men hvor mange, hvilke og hvorfor. Kanskje er tiden inne for en bredere diskusjon om hvordan vi best utdanner fremtidens sykepleiere, med både ansvar, motivasjon og læring i sentrum.