Kunnskapsbasert praksis er ikke evidens alene, men en verdibasert praksis der beste tilgjengelige forskning forenes med klinisk klokskap og brukernes mål.

Hvis vi mener alvor, må kunnskapskildene gi integrert, helhetlig oppfølging – der folk bor. I dag er broen mellom forskningsfunn og hverdagsliv for svak.

Brukere skal i størst mulig grad bo hjemme og få oppfølging i primærhelsetjenesten, og kommunene er pålagt å evaluere kvaliteten. Likevel har Riksrevisjonen etterspurt dokumentasjon på kvaliteten i psykiske helsetjenester, særlig for barn og unge.

Unge faller mellom tjenester

Mange ungdommer med samtidige psykiske plager/lidelser og rusmiddelproblemer får ikke et godt nok tilbud, eller står uten kommunale tjenester. Valgfrihet og samvalg forutsetter reelle alternativer, forståelig informasjon og tiltak som virker for den enkelte. I dag opplever altfor mange store kvalitetsforskjeller og brudd i pasientforløp.

Nasjonale faglige retningslinjer bygger på internasjonale standarder for systematisk kunnskapsoppsummering. Men for mennesker med sammensatte behov og samsykelighet gir ikke randomiserte effektstudier alene nødvendigvis gode svar. En kronikk i Dagens Medisin påpekte at siste oppdatering av retningslinjer for psykosebehandling kun omfattet medikamenter – ikke medisinfrie tiltak.

Et tilsvar fra Helsedirektoratet i Dagens Medisin bekreftet deretter at psykososiale tiltak fra 2013 vurderes gitt ut på nytt i forenklet form, uten oppdatert kunnskapsgrunnlag. Da holdes over ti år med forskning – også kvalitative og kontekstnære studier – utenfor veiledere som styrer praksis. Slik forsterkes en evidenskultur som favoriserer klassiske effektstudier og faglige autoriteter, mens helhet, brukererfaringer og individuelle forskjeller får for liten vekt.

Retningslinjer utelater helhetlig kunnskap

Samtidig har 60 prosent av kommunene ikke medvirket i forskningsprosjekter innen psykisk helse eller rus de siste tre årene. Når evalueringskapasiteten er svak, er det lett å prioritere drift. Men det er i primærhelsetjenestens hverdag at kunnskap må omsettes, prøves ut, måles og justeres.

Å likestille kunnskapskilder betyr å gi erfaringskonsulenter og brukerorganisasjoner reell beslutningsmakt i tjenesteutforming, prioriteringer og kvalitetsarbeid – ikke bare høringsrett. Det betyr å involvere brukere som medforskere. Når vi sier samvalg, må vi levere valgmuligheter, forståelig informasjon og dokumentasjon av mål og preferanser. Samvalg må bli standard i alle forløp, støttet av beslutningsverktøy og journalrutiner som gjør mål, tiltak og evaluering sporbare.

Kvalitetssikring må være hverdagsarbeid, ikke prosjekt. Det krever ledelsesforankring, tydelig ansvar, tid, kompetanse, felles kvalitetsindikatorer og åpen resultatrapportering. Med kapasitet til å analysere egne data, tolke funn i kontekst og justere kurs, blir kunnskapsbasert praksis et kollektivt håndverk.

Er kunnskapsbroer fremtiden for kommunene?»

Kunnskapsbroer er veien videre. Følgende grep kan tas nå:

• Krev at nye tiltak ledsages av plan for implementering, måling og justering i lokal kontekst, med avklarte målepunkt og beslutningsgrenser.
• Gjør integrert somatisk oppfølging til standard i psykisk helsevern og kommunale tjenester, med rutiner for screening, forebygging og samhandling.
• Bygg varige læringsnettverk mellom kommune og spesialisthelsetjeneste, og bruk resultatene aktivt i ledelse og tjenesteutvikling.
• Styrk lokal implementeringskapasitet: dedikerte team, tid, opplæring og beslutningsstøtteverktøy. Gjør forbedringskompetanse til del av stillingsbeskrivelser og kompetansestiger.
• Formaliser brukermedvirkning: medforskning, medbestemmelse og systematisk samvalg i alle forløp. Etabler faste strukturer og måloppnåelsesmålinger fra brukernes ståsted.
• Myndigheter og fagdirektorat bør oppdatere retningslinjer, finansiere forskning som inkluderer kontekst og brukererfaringer, og stille krav til kvalitetsmåling og offentlig rapportering.

Vi trenger et felles språk for kvalitet som er forståelig for brukere og forpliktende for tjenester. Uten ressurser, tid og kompetanse blir samvalg og oppdatert praksis ord uten effekt. Med dem blir de kunnskapsbroen mellom forskning og liv.