fbpx Åndssnobberi i akademia? Hopp til hovedinnhold

Åndssnobberi i akademia?

Bildet viser en student med et litt oppgitt uttrykk, som ligger over en oppslått bok på pulten. Det ligger en stabel bøker ved siden av henne.
AKADEMIA: Det å skrive lærebøker gir verken status, prestisje eller meritterende uttelling, skriver Berit Støre Brinchmann og Siri Tønnessen. Illustrasjonsfoto: Colourbox
Forskere får meritterende uttelling for å dra på konferanser, men ikke for å skrive forskningsbaserte lærebøker. Det reagerer Berit Støre Brinchmann og Siri Tønnessen på.

Dette er et leserinnlegg. Innholdet gir uttrykk for forfatterens egne synspunkter og holdninger. Innlegg sendes til meninger@sykepleien.no. Les også veiledningen.

Vi har nettopp revidert en lærebok for bachelorstudenter i sykepleie. Boken er utgitt på et anerkjent norsk forlag og kom nylig i fjerde utgave. Den har vært bestselger i ti år og brukes over hele landet. De fleste bidragsyterne er førsteamanuenser eller professorer. Bidragsyterne i læreboken er med andre ord anerkjente fagpersoner innen sitt fagfelt, og de har forskningskompetanse.

Kjempestort paradoks

Noen har imidlertid bestemt at lærebøker ikke teller i den akademiske verden. Det å skrive lærebøker er en type arbeid som verken gir status, prestisje eller meritterende uttelling for kompetanseheving i akademia. Skriving av lærebøker gir heller ikke penger til institusjonen der forskeren er ansatt. Dette er et kjempestort paradoks. Hva er det som gjør at det å skrive lærebøker, ikke gir uttelling?

Gode lærebøker er forskningsbaserte

Vi kan ikke utdanne gode profesjonsutøvere uten gode lærebøker eller bare med forskningsartikler på pensumlista. Og hvem andre enn dem som jobber med faget, kan skrive gode lærebøker?

Et argument for at lærebøker ikke gir uttelling, er at de ikke er forskningsbaserte. Hvem har imidlertid sagt at lærebøker ikke er forskningsbaserte? Det er vanskelig å skrive enkelt om svært kompliserte temaer. Det krever både oversikt over fagfeltet, innsikt og dybdeforståelse. Og mye av det man skriver i en lærebok, bygger nettopp på egen og andres forskning. Kun på denne måten kan lærebøker bli kunnskapsbaserte, relevante for praksis, studentvennlige og gode. Dagens lærebøker må med andre ord være forskningsbaserte.

«Meritterende uttelling i høyere offentlige utdanningsinstitusjoner samsvarer ikke med samfunnsoppdraget.»

Et legitimt spørsmål er hvor det er blitt av viktigheten av universiteters og høyskolers samfunnsoppdrag om å formidle forskningsbasert kunnskap til studenter på ulike nivåer, når det å skrive lærebøker ikke teller?

Forskning skal være praksisnær og samfunnsnyttig. Men er det ikke samfunnsnyttig å bidra med lærebøker slik at institusjonene kan utvikle og utdanne kompetente fagpersoner? Vitenskapelige artikler leses jo først og fremst av dem som er i forskingsmiljøene, og ikke i vesentlig grad av praktikere eller bachelorstudenter.

Konferanser er meritterende

En forfatter var nylig på en stor internasjonal forskningskonferanse i utlandet. Vedkommende presenterte et paper, altså holdt et foredrag der hun la fram egen forskning. Alt ble finansiert av forskningsinstitusjonen – det vil si konferansedeltakelse, flyreise, kost og losji. I tillegg skulle foredraget forberedes, samt at reisen tok to dager. Foredraget ble holdt på engelsk sammen med andre anerkjente forskere på slutten av konferansens siste dag. Til stede i konferansestedets største aula var de tre foredragsholderne, en ordstyrer, to tilhørere og to statuer. De andre konferansedeltakerne og foredragsholderne hadde reist lengre enn langt; en av dem kom helt fra California til denne europeiske konferansen.

Hva er det vi driver med?

Det er viktig å understreke at foredragsholderne er anerkjente personer innen sitt fagfelt, og at det ikke var noe å si på forskningskvaliteten eller formidlingsevnen deres. Det er imidlertid forstemmende at denne situasjonen er urovekkende vanlig. Presentasjoner av forskningsresultater på nasjonale og internasjonale konferanser gir imidlertid uttelling i akademia. Det er ingen som etterspør antall tilhørere, og som oftest er det ikke mange av dem, og halvparten er gjerne gamle kjente eller kollegaer.

Vi reiser altså halve jorda rundt på forskningskonferanser, og utdanningsinstitusjonene finansierer dette uten at det i vesentlig grad stilles noen spørsmål. Dette regnes som forskningsformidling, men for forfatterne er det vanskelig å forstå hvorfor publisering av vitenskapelige artikler og presentasjoner på konferanser skal være det eneste saliggjørende. Det er selvfølgelig interessant og viktig å møte andre forskere, og det er nyttig for samarbeid og nettverksbygging, men er det riktig at denne typen aktivitet skal ha så høy prioritet og prestisje i forhold til annen aktivitet ved universiteter og høyskoler? Hvor blir det av balansen?

Tredelt samfunnsoppdrag

Vi er dedikerte fagpersoner som er glade i å forske og skrive forskningsartikler, som altså er meritterende. Men vi er også svært glade i å undervise og veilede studenter på ulike nivåer. Det at visse forskningsaktiviteter er så mye mer meritterende i akademia enn utdanning og formidling spesielt knyttet til bachelorstudenter, opplever vi som et kunstig skille. Det er nettopp bachelorstudenter som er de som skal utføre kanskje det viktigste samfunnsoppdraget. Særlig er det forunderlig og uforståelig at det å skrive lærebøker, verken gir uttelling i egen kompetanseheving når man skal bli professor, eller for institusjonens økonomi. Det er studentenes produksjon av studiepoeng som virkelig gir penger i kassa.

Både kvalitetsreformen i høyere utdanning og loven fastslår at samfunnsoppdraget til utdanningsinstitusjonene er tredelt: Det består av utdanning, forskning og utviklingsarbeid samt formidling. Det er en merkelig selvmotsigelse at den brukerrettete formidlingen, som å skrive lærebøker, blir så lite verdsatt. 

Dette innspillet har tidligere vært publisert i Klassekampen 22. september 2016 og hos  Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening 23. september 2016.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.