Åpenhet rundt varsling

« Stemmen fra praksis» er sykepleiernes kommentar til forskningsartikler. Dette innspillet er en kommentar til forskningsartikkelen Varsling av avvik – en vanskelig balansekunst.

Jeg er psykiatrisk sykepleier med lang fartstid innenfor psykiatrien, men også fra somatisk sykehus. Jeg har vært opptatt av avvik og melderutiner siden studietiden. Min erfaring er at det både er fort gjort å gi ut feil medisin, og at det på en arbeidsplass alltid er mange meninger om hvorvidt pasienten egentlig får rett behandling – spesielt hvis det tar lang tid å observere bedring.

I nåværende praksis er det lite rom for det som i forskningsartikkelen Varsling av avvik – en vanskelig balansekunst kalles «kliniske feil». Vi driver ikke med utdeling av medisiner, og heller ikke med andre prosedyrer som kan innebære risiko for pasienten. Minnet er likevel sterkt fra den gangen jeg som student ga epilepsimedisin til feil dame med demens inne på dobbeltrommet. Jeg spurte om navnet, og hun bekreftet med både nikk og smil, og sannelig – det gjorde den andre damen også! Men det var altså feil. Avviket ble behørig varslet, uten at det fikk andre konsekvenser for meg enn en kraftig støkk i livet. Veilederen min fikk også en påminnelse om å gi tilstrekkelig informasjon før studenten ble sendt ut. Damen selv fikk kanskje en time ekstra søvn på natten.

Forskningsartikkelen er likevel nyttig og relevant for funksjoner i min nåværende jobb. Teamet jeg tilhører, er forankret i spesialisthelsetjenesten, men arbeidsfeltet befinner seg i skjæringspunktet mellom spesialisthelsetjenesten og førstelinje, skole og hjem. Det er vanlig at alle instanser har en mening om hva som er det beste for pasienten. I mitt tilfelle er pasienten et barn eller en ungdom som ofte har egne, sterke meninger – som at «jeg er ikke den som er syk!». For å kunne lage realistiske og gode behandlingsplaner, er vi avhengige av å høre på alle parter: Hva som er etisk forsvarlig behandling, blir også en del av diskusjonen, ikke minst når pasienten er i en tilbakeføringsfase til hjemmet. Dette er relevant også når det gjelder tvang og når tvang skal opphøre.

Pasientsikkerheten kan dermed både hemme og fremme god utvikling og tilfriskning. Noen ganger kan vi oppleve at strukturen i hjemmet ikke er optimal for å sikre den fremgangen vi ønsker. Da må vi stille relevante spørsmål til dem det gjelder og stole på at endringer skjer. Er alle medikamenter innelåst? Er det mulig å fjerne noe av alkoholen i barskapet? Kan en av foreldrene være mer tilgjengelig i perioder? Erfaringsmessig er familiene både takknemlige og villige til å være med i tilfriskningen. De gjør også gjerne nødvendige grep for at en tilfriskning skal kunne skje.

De gangene dette ikke er like enkelt, melder vi videre i systemet. Så lenge vi er med i behandlingsplanen, jobber vi kontinuerlig med pasientsikkerhet og tar hensyn til pasientens medbestemmelse så langt det er mulig og forsvarlig. Vi gir tilbakemeldinger til behandlingsansvarlige underveis. Dermed blir varsling av avvik eller uforsvarlig behandling en naturlig del av arbeidet vårt. Denne holdningen vi har til begrepet «varsling», gjør det lite komplisert. Det foregår kontinuerlige drøftinger mellom behandlere (leger og psykologer med behandlingsansvar) og oss i teamet om hva vi anser som forsvarlig behandling i dag, ettersom det gikk bra i går og i hele forrige uke. 

I tillegg til åpenhet rundt varsling, eller «tilbakemelding» som vi kaller det, har vi innarbeidet strukturer som er med på å sikre kvaliteten på pasientbehandlingen. Eksempelvis er vi alltid to stykker som snakker med pasienten og eventuelt foreldre. Vi snakker åpent om behandlingsmål og fokuserer kontinuerlig på å evaluere disse målene i samarbeid med pasienten. Det er ikke sjelden at målene er annerledes enn dem omgivelsene kunne ha tenkt seg. Når vi alltid er to stykker i samtaler, tar vi raskt tak i misforståelser og rydder dermed opp mens vi snakker. Det er fort gjort både å over- og undervurdere hva andre forstår av begreper og fagtermer. Ikke sjelden tar vi for oss loven og diskuterer med familien hva den kan bety i praksis. Siden vi alltid er to i møte med pasienten, unngår vi risikoen for å komme i en situasjon hvor man blir stående alene.

Slik det kommenteres i forskningsartikkelen, kreves det åpenhet og villighet fra ledelsen ved at de delegerer videre til sine medarbeidere – underforstått at det er gjensidig enighet om hvem som har det egentlige ansvaret. Det kan i mange tilfeller være pasienten selv – og det har vi ansvaret for å forklare til pasienten og familien. Det er også slik at det alltid er en x-faktor som man ikke har kontroll over, og det må man akseptere.

Det som overrasket meg i artikkelen, er at det fortsatt virker som om det vanskelig å akseptere at mennesker begår feil. Selv om man skjerper rutinene, er det sannsynligvis noen andre som gjør samme feilen en annen plass. Er det mulig å jobbe med nullaksept for feil? For egen del føler jeg meg heldig da det er høyt under taket på min arbeidsplass, og vi prøver å trygge og legge til rette så langt det går. Kanskje har vi akseptert at det ikke er mulig å leve uten risiko, og formidler dette videre til dem vi jobber sammen med. 

Vi driver ikke med fordeling av skyld, men har forståelse for at uheldige episoder kan oppstå til tross for forebygging og minimalisering av risiko. Noe kan skyldes en hektisk arbeidshverdag, men erfaringsmessig er dette noe man bør diskutere: Hva er realiteten av og normalforventningen til det vi driver med? Faglige diskusjoner er like fruktbare i uformelle kaffepauser som på formelle møter.

Les relatert forskningsartikkel: Varsling av avvik – en vanskelig balansekunst