Jeg skriver dette fra et rehabiliteringssenter etter mitt eget hjerneslag.

Dagene mine handler nå om å lære kroppen og hodet å samarbeide igjen – håndtere fatigue, smerter, spasmer og hukommelsestap. Min hverdag er totalt snudd på hodet.

Grunnen til at jeg skriver dette innlegget, handler ikke om én hendelse. Det handler om en opplevelse som har vokst i meg over tid – som helsearbeider, pårørende og nå som pasient.

Helsevesenet viste både omsorg og svikt

Da jeg selv fikk hjerneslag, ble jeg møtt med omsorg og profesjonalitet. Jeg ble sett og møtt som menneske. Personalet presenterte seg, forklarte og gjorde meg trygg. Det var små ting, men avgjørende når livet sto stille og jeg var redd. Denne opplevelsen viste meg hva helsevesenet kan være på sitt beste.

Men det var også nettopp dette som gjorde kontrasten så smertefull.

For samtidig som jeg opplevde trygghet, ble min far – som fikk en livstruende diagnose – møtt som enda en pasient i rekken. Det gjorde vondt. Ikke fordi noen nødvendigvis ønsket det slik, men fordi systemet var presset. Tiden manglet. Rommet manglet. Og menneskemøtet manglet.

Når helsevesenet vår fungerer, er det helt fantastisk. Når det ikke gjør det, sier det alt om hvor presset systemet er blitt.

I akuttfasen av mitt eget slag var jeg desorientert og redd. Jeg hadde sterke smerter og synsforstyrrelser. Det var symptomer som senere viste seg å være hjerneslag. Jeg ble sendt videre i taxi. Taxien stoppet underveis for lading. Jeg var forvirret, utrygg og alene i situasjonen.

Denne hendelsen ble for meg et symbol på noe større enn bare transporten. Den skapte mistillit. Ikke bare lokalt, men til hvordan press og prioriteringer kan føre til svikt hvor som helst i landet.

Presset i systemet stilner kritiske stemmer

Dette handler ikke om å finne syndebukker. Jeg har møtt dyktige helsearbeidere som gjør en enorm innsats. Men én samtale sitter igjen i meg, med samme lege som tidligere sa om min far:

«Du kan lese deg opp på Kreftforeningen.» og «Vi kan ikke stenge ned avdelingen for din far.»

Da jeg senere tok opp min egen frustrasjon, fikk jeg høre: «Du kjenner jo til presset. Du vet hva vi står i.»

Og ja. Det gjør jeg. Jeg kjenner presset. Jeg har stått i det selv.

Jeg har sett mennesker si ifra. Jeg har sett ansatte løfte bekymringer, varsle og forsøke å bli hørt. Og altfor ofte oppleves det som om stemmen deres ikke når frem.

Da må vi tørre å stille spørsmålet: Når er det nok?

For det stopper ikke med en pasient eller en situasjon.

Et stramt system rammer mennesker

Som helsearbeider har jeg sett kolleger presses til gråt. Som pårørende har jeg opplevd møter uten tid og varme. Som pasient har jeg kjent på mistillit når systemet har sviktet i kritiske øyeblikk.

Dette er ikke kritikk av enkeltpersoner. Det er en kritikk av et system som strammes til og forventer at mennesker skal tåle mer og mer.

Vi snakker om eldrebølge samtidig som vi kutter. 

Vi snakker om psykisk helse samtidig som vi reduserer støtteapparat. 

Vi snakker om læring samtidig som klasser blir større og ressurser færre.

Jeg vet hva forskjellen kan være når mennesker faktisk blir sett. Jeg har opplevd den forskjellen selv, både som barn i skolen og som voksen i helsevesenet.

Derfor skriver jeg dette. Ikke fordi jeg ønsker konflikt. Men fordi jeg bryr meg.

Jeg bryr meg om pasientene. 
Om ansatte. 
Om barna som vokser opp i systemet. 
Om fremtiden vi bygger.

Og jeg mener vi må slutte å vente på at noen andre sier ifra. 
Vi må tørre å si ifra selv.

Vi må lytte før vi kutter videre

Hva hvis vi begynner et annet sted?

Hva hvis vi faktisk lytter mer til dem som står i praksis hver dag – helsepersonell, lærere, pårørende – før beslutninger tas?

Hva hvis små menneskelige handlinger blir anerkjent som kvalitet i tjenestene, og ikke bare måltall, budsjetter og effektivitet?

Hva hvis ansatte får nok tid til å se pasienten, møte familien, forklare, roe, fordi vi vet at det forebygger uro, klager og belastning senere?

Hva hvis vi slutter å kutte i skole og helse og heller ser på det som investeringer i samfunnets bærekraft?

Hva hvis vi gjør utdanningsløp mer fleksible slik at praktisk sterke mennesker ikke faller ut på grunn av ett tall i et fag?

Hva hvis vi begynner å måle systemets styrke i menneskelig trygghet, ikke bare økonomisk balanse?

Og hva hvis vi alle – ansatte, pasienter og pårørende – slutter å tenke at noen andre tar kampen og i stedet tør å si ifra når noe ikke er forsvarlig?

Jeg sitter her som pasient nå. 
Jeg har vært helsearbeider. 
Jeg har vært pårørende.

Og jeg vet én ting: 
Når systemet fungerer, er det noe av det fineste vi har. 
Men når det presses for langt, rammer det mennesker.

Derfor spør jeg: 
Hva slags samfunn ønsker vi å bygge videre?