Helseminister Jan Christian Vestre presenterte nylig «Vår helse 2030», med visjoner om helse- og omsorgstjenester i verdensklasse: bedre tjenester, tryggere pasientforløp og økt beredskap. Ambisjonene er høye og ordene mange, men fundamentet vakler. For den viktigste ressursen i helsevesenet er verken strategier og handlingsplaner. Det er menneskene som jobber der. 

Tas for gitt

Sykepleiere, helsefagarbeidere, bioingeniører og annet helsepersonell er ryggraden i et fungerende helsevesen. Likevel behandles de ofte som en forutsetning man tar for gitt, en post man kutter i når budsjettunderskuddet skal løses, i stedet for en ressurs man må investere i for å få skuta på rett kjøl.

I en tid der beredskapen skal styrkes, trenger helsevesenet folk. Ikke flere løfter.

En fersk rapport fra SSB, bestilt av Helse- og omsorgsdepartementet, slår fast at Norge vil mangle rundt 18 000 helsefagarbeidere og 28 000 sykepleiere i 2030. Dette er ikke et mulig framtidsscenario. Det er en varslet krise. Likevel er det påfallende vanskelig å finne konkrete svar i «Vår helse 2030» på hvordan mangelen på helsepersonell faktisk skal løses. I stedet henvises det til en helsepersonellplan for 2040. Det er 14 år til. Korridorpasientene kan dessverre ikke vente i 14 år.

Interessert, men forlater likevel yrket

Hvis noen fortsatt lurer på hvorfor så få unge velger å jobbe i helsesektoren, er svaret lite komplisert. Arbeidstid og lønn står ikke i samsvar med ansvar og belastning. Samtidig viser søkertallene at mange unge ønsker å jobbe i helsevesenet. Problemet er altså ikke manglende interesse. Problemet er at altfor mange forlater yrket etter bare få år.

Likevel virker det som om helsepolitikken fortsatt hviler på forestillingen om et «kall». Som om sykepleiere fortsatt befinner seg i Florence Nightingales tid, der idealisme betaler regninger og nattarbeid belønnes med moralsk anerkjennelse. Til orientering: Den tiden er for lengst forbi. I dag er sykepleiere og helsefagarbeidere høyt utdannede fagfolk med ansvar for liv og helse, ikke ildsjeler på dugnad.

Gratis løfter

Når skal vi begynne å snakke om rekruttering på ordentlig? Ikke i festtaler og strategidokumenter, men i tiltak som faktisk gjør det attraktivt å velge, bli i og komme tilbake til helseyrkene. For hvorfor står rundt 19 000 utdannede sykepleiere i dag utenfor pleie- og omsorgstjenesten? Det er neppe fordi de mistet lysten til å hjelpe mennesker. Forklaringen ligger heller i arbeidstid, belastning, ansvar og lønn som ikke står i forhold til hverandre.

Midt under pandemien, mens sykepleiere sto i smitteutstyr, tok ekstravakter og bar et enormt ansvar, runget applausen fra norske verandaer klokken 18.00. Et vakkert øyeblikk av nasjonalt samhold. Men da lønnsoppgjøret kom samme år, var resultatet en lønnsøkning på 50 kroner i måneden.

Applaus er gratis. Det er tydeligvis også løfter.

Samtidig advares det mot å havne i de «dyre oljeturnusene» når man snakker om å rekruttere kvalifisert helsepersonell. Når ble det kontroversielt å betale folk for å jobbe netter, helger og høytider, mens resten av samfunnet har fri? Hvorfor fremstilles anstendig kompensasjon for belastende arbeidstid som et problem i helsevesenet, og ikke som et helt nødvendig og fortjent virkemiddel?

Vi må være villig til å betale for arbeid

Skal helsevesenet lykkes, må det være fagfolkenes foretrukne arbeidsplass. Det krever at regjeringen prioriterer kompetent personell og finansiering i takt med ambisjonene sine. Uten sykepleiere som har tid, krefter og rammer til å gjøre jobben sin, blir selv de beste planene stående på papiret.

Kanskje er det på tide å snu på hele «oljeturnus»-argumentet. For opphavet til den såkalte «dyre oljeturnusen» er offshore-arbeidere, et yrke vi som samfunn har vært villige til å betale godt for, nettopp fordi arbeidstiden er belastende og ansvaret stort. Hva om vi gjorde det samme for sykepleiere?

Sett lønnsnivået til sykepleiere på linje med offshore-ansatte. Da ville vi ikke bare hevet anerkjennelsen av yrket, men vi ville gjort helsevesenet til et reelt førstevalg, stoppet flukten fra yrket og løst rekrutteringskrisen langt raskere enn med enda en visjon, strategi eller plan mot 2030. Eller 2040.

For helse i verdensklasse bygges ikke av ord. Den bygges av folk som må få betalt for å være på jobb.