Vi blir ikke vurdert som noe annet enn en arbeidsressurs

Nylig fikk jeg et informasjonsbrev fra KLP med resultater fra årets arbeidslivsundersøkelse. I årets undersøkelse har de sett spesielt på «hvordan arbeidsglede kan bidra til å holde folk lengre i jobb».

Det er kjent fra nyhetene at Norge kan spare milliarder på at arbeidstakere står ett år lengre i jobb. Dette gjelder de mange kvinner og menn som jobber i helse og omsorgssektoren, og som kjent vil vi ha en enorm mangel på disse om bare få år.

Jeg har hørt det meste

Jeg har 25 år bak meg i det offentlige helsevesenet som assistent, sykepleier og de siste 11 år som operasjonssykepleier. Og jeg har hatt god anledning til både å observere og delta i svært mange omstillinger og svingninger i de økonomiske rammene som styrer dette vesenet.

Jeg har hørt festtaler, applaus og mindre festlige taler om budsjettsprekker og formaninger om å spare. Full ansettelsesstopp har jeg også fått med meg. Mange av dem, faktisk. Et kjapt søk på Finn.no viser at det kun gjelder for vanlige sykepleierstillinger.

Vi blir også nevnt hvert år som en av grunnene til at økonomien går skeis. «Lønnsoppgjøret til sykepleierne ble dyrere enn forventet.» Tenk det. Vi hadde faktisk et lønnsoppgjør i år også. Det holdt altså ikke med applaus i år heller (ja, jeg måtte nevne det.).

Forslagene hagler

Imens stikker økonomer og politikere hodet sammen for å finne ut hva de skal gjøre for å demme opp for eldrekrise og sykepleiermangel. For å erstatte den varslede mangelen på operasjonssykepleiere, har de begynt å ansette operasjonsteknikere enkelte steder i landet.

Når din syke mor skal legges på operasjonsbordet, kan hun ende opp med å bli tatt hånd om av folk som har kun har et minimum av utdanning. Ingen kunnskap om anatomi, fysiologi, risiko for skader, hypotermi … you name it. Bare nevner at vår spesialutdanning er på masternivå.

Forslagene om løsninger hagler i møterommene. Det er få eller ingen operasjonssykepleiere som er invitert i stor grad. I Bergen blir det også hvert år utdannet nok operasjonssykepleiere for å dekke etterspørselen her, men lederne på utdanningen her ble ikke spurt om dette.

Et kaos uten oversikt

I årets store økonomiske krise i Helse Bergen (som virkelig er en økonomisk krise) letes det med lys og lykte på hvor det kan spares samtidig som vi skal ta inn det store etterslepet/ventelistekøen etter pandemien.

Plutselig skal det omorganiseres, personell skal flyttes på, og ingen kan føle seg trygg på at man har den samme arbeidsplassen man hadde i går. Et kaos der ingen har oversikt. Sånt skaper utrygghet og en følelse av å ikke ha innvirkning på egen arbeidssituasjon.

I tillegg er vi plukket ut til et pilotprosjekt kalt «Tidlig og tett på». Et tiltak for å få oversikt og kontroll på det store sykefraværet. Det høres tilforlatelig ut, eller ikke? HR-avdelingen var på besøk og informerte oss om dette.

Skal spre arbeidsglede og virus

På direkte spørsmål til HR-avdelingen om hva som kunne være følgene hvis man hadde stort korttidsfravær, fikk vi dette til svar: «Man kan forsøke å få tilrettelagte arbeidsoppgaver, men hvis ikke avdelingen har kapasitet til dette, må man vurdere om man virkelig klarer å stå i 100 prosent stilling».

Vi ble også fortalt at det var bedre å komme på jobb selv om vi følte oss «litt pjusk». Nevner at vi hadde en pandemi der viktigheten av å holde seg borte for ikke å smitte hverandre ble kraftig belyst. Nå blir vi altså oppfordret av HR til å spre både arbeidsglede og virus i samme smella.

Jeg kan fortsette i evighet, men jeg skal fatte meg.

En hån for oss på gulvet

Jeg innledet med årets arbeidslivsundersøkelse fra KLP som står i dyp kontrast til det som virkelig blir diskutert og prioritert på styrerommet i de store helseforetakene. Det står for meg som en hån for oss som jobber på gulvet. Vi blir overhodet ikke vurdert som noe annet enn en «arbeidsressurs». Vår verdi synker i takt med at man blir mer og mer utbrent. I likhet med pensjonen. For du må jo redusere stillingen din hvis du ikke klarer å gi jernet.

Hvordan kan vi rekruttere og beholde god kompetanse for fremtiden med dette som bakteppe? Med økonomer og HR bak spakene? Det går jo ikke hvis ikke man begynner å se og høre på dem som fysisk jobber der skoen trykker. I det minste ser på oss med menneskelig respekt.

Imens kan styret og sjefen drite på draget så pengene renner ut, mens du kan forsøke å spare for dem. Sånn som det er i AS Norge ellers.