– For mange er det tabu å snakke om døden

På avdeling for kreftbehandling ved Diakonhjemmet sykehus har Kent Andreas Solgård ansvar for fagutvikling og daglig drift. I tillegg jobber han klinisk med pasienter to dager i uken.

– For mange er det tabubelagt å snakke om døden. Det fører til at mange er svært redde og engstelige når de kommer til oss. Vår oppgave blir å trygge pasienten, deres familie og pårørende i en svært vanskelig situasjon, forklarer Solgård.

Behandling nær hjemmet

– Jeg møter mange hyggelige pasienter. De er glade for å komme i gang med behandling på lokalsykehuset nær hjemmet, sier Solgård.

I 2020 overtok Diakonhjemmet en del av kreftbehandlingen for voksne pasienter som tilhører lokalsykehuset. De behandler pasienter med kreft i bryst, lunge, mage og tarm, lymfe, prostata og hud (malignt melanom). I tillegg utredes og behandles blodkreft og andre typer blodsykdommer. 

Kreftsenteret er en poliklinikk. Pasienten som kommer til dem, har vært gjennom et pakkeforløp. For de fleste er diagnosen stilt, og de er henvist for å komme i gang med behandling.

Følges opp av faste pleiere

Når pasientene kommer, følges de opp av sykepleiere og lege. Det tas blodprøver før hver behandling.

– Det typiske er en pasient som er operert for brystkreft på Aker sykehus, sier han. 

Pasienten henvises for å få behandling etter operasjonen i omtrent i seks måneder.

– De er bare inneliggende hvis det oppstår akutte tilstander som feber eller infeksjon.

Diakonhjemmet er et lite sykehus. På kreftseksjonen jobber det åtte sykepleiere. De etterstreber kontinuitet: En pasient skal helst bare ha en til to sykepleiere å forholde seg til.

Reaksjoner av medikamenter

En stor del av jobben til en kreftsykepleier er å kartlegge pasientens situasjon med tanke på toleranse og livskvalitet. Blir det mange bivirkninger, er det vanskelig å leve opp mot normalt i sykdomsløpet.

De kartlegger pasienten før hver behandling. Noen ganger dagen før behandling, andre ganger samme dag.

Hvordan har pasienten tålt behandlingen siden sist? Får vedkommende i seg tilstrekkelig mat og drikke? Fungerer mage og tarm? Er det utslett eller andre bivirkninger av behandlingen? Andre uregelmessigheter? 

– Å koordinere medikamentbehandlingen er spesielt utfordrende fordi behandlingen ofte må endres, flyttes på eller kanselleres dersom pasienten ikke tåler behandlingen så godt eller trenger en annen type behandling, sier han.

Mange kreftlegemidler kan gi kvalme eller allergiske reaksjoner i forbindelse med selve infusjonen. 

– Det kan oppleves dramatisk hvis pasienten for eksempel får vanskeligheter med å puste, sier han.

– Men dette er vi spesialtrente til å forebygge og håndtere.

Knyttes til pasienter

– Noen pasienter følger vi over lang tid. Det er mange som lever lenge med lindrende behandling. De vet at de ikke blir friske sier han.

Diakonhjemmet har ikke en lindrende avdeling, men de har palliative leger og sykepleiere som bistår hele sykehuset med ulike problemstillinger relatert til palliasjon. Det er ofte sammensatte problemstillinger, for eksempel kompleks symptomlindring. I tillegg drives et nært samarbeid med primærhelsetjenesten og spesielt kreftkoordinatorene i bydelene.

– Siden vi følger opp pasientene så tett som vi gjør og tilstreber mest mulig kontinuitet, er det naturlig at man får et nært og tett forhold til mange av pasientene, ser han. 

– Hvis en pasient avslutter aktiv kreftbehandling på grunn av at det ikke er forsvarlig å fortsette, kan det være tungt for pasienten og familien, men også for oss.

Blir pasienten innlagt når livet nærmer seg slutten, oppfordres kontaktsykepleierne til å ta en siste prat med pasienten og pårørende på sengepost, for å få en avslutning. 

Feirer friskmelding

– Det er heldigvis mange lyspunkter i arbeidshverdagen, og de feirer vi, sier Solgård.

Som når en pasient er ferdig med langvarig og krevende behandling. Da pynter de gjerne med flagg og markerer dagen.

– Etter en lang behandlingsperiode med både kirurgi, cellegift og stråling blir dette satt pris på av pasienten, sier Solgård.

Jobben gir perspektiv

Døden påvirker Solgårds egen hverdag.

– Jeg ser hvor skjørt livet kan være. Spesielt når vi får inn yngre pasienter med en diagnose som gjør at de ikke kan bli friske, og de har mindreårige barn, forteller han.

– Jeg kan lett relatere meg til situasjonen.

Det gir livet perspektiv mener han. 

– Det er ikke lurt å utsette noe for lenge, verken for seg selv eller familien, sier Solgård.

Refleksjoner som går igjen når pasienter vet at de skal dø, er at de angrer på alt de ikke har fått gjort eller tatt seg tid til å gjøre.

– Jeg ønsker ikke havne i en slik situasjon om jeg skulle bli alvorlig syk, sier Solgård.