Sorgkurs for etterlatte: – Jeg lærte meg å gå inn og ut av sorgen

– Mange får dårlig samvittighet når ektefellen dør i kreft, sier Nordsveen.

– Jeg var glad for at Gisle slapp å lide lenger, forteller Braastad.

– Det er først nå sorgen kan få plass. Sorgkurset hjalp meg med det, sier hun.

Braastad mistet mannen, Gisle Braastad, 14. august i 2023. Han døde av lungekreft etter lang tids sykdom. Gisle ble 69 år gammel.

Sammen har de gården Simenstad på Rudshøgda, på Hedmarken, nær Prøysenhuset.

Braastad er kulturhistoriker og arrangerer måltider, selskaper og konferanser på storgården. Hun var den første lederen på Prøysenhuset. Hun har en voksen sønn som tar seg av gårdsdriften.

Rabarbrasaft og konjakk

Det serveres når Braastad og Nordsveen møtes.

– Dette er rabarbrasaft på 25 ulike sorter rabarbra, sier Braastad.

– Så er det ostesmørbrød med valdresost og litt akevittgelé inni. Du kan kjøre på det, sier hun med et smil.

Braastads store lidenskap i livet er kultur, mat og drikke. Rabarbrasortene kommer fra egen hage. Et resultat av et forskningsarbeid som pågikk på gården.

En ikke ukjent konjakk lages av familiens tremenninger i Frankrike. Det ble bare saft i dag.

Laget av Kreftforeningen og Montebellosenteret

– Vi startet alltid møtene i sorggruppen med et måltid, forteller Braastad.

– Det er blitt en viktig del av møtene. Det er lettere å få folk i tale, sier Nordsveen.

Nordsveen er kreftkoordinator i Ringsaker kommune. Det er hun som leder sorgkurset.

Brit Skurdal Braastad er en av de første som har gått det nye sorgkurset som Kreftforeningen og Montebellosenteret har utviklet. Sju ganger fra oktober frem til jul deltok hun i gruppesamtaler med fem andre etterlatte.

De fem, tre kvinner og to menn, var i alle aldre. Møtene ble holdt i kirkestuen. Men møtene er helt religionsnøytrale, understreker kreftkoordinatoren.

– Hva er nytt med dette sorgkurset – sorgarbeid har kreftkoordinatorer alltid jobbet med?

– Vi prøvde sorggrupper tidligere med prest og på sykehjemmet. Men få møtte opp. Vi rakk det ikke helt. Så kom dette opp, og det synes vi var spennende. Jeg var med i prosjektgruppa, forteller Heidi Nordsveen.

De hadde ulike temaer for hvert av de sju møtene. De ser filmer med foredrag og har et arbeidshefte. Så er det diskusjon og deling av erfaringer.

Nordsveen forteller at kurset har gitt henne nye ideer og tanker om sorgarbeidet.

– Jeg ser at vi nok kan gjøre enda mer i forkant. Før døden inntreffer. Vi må tørre å gi døden mer rom, for det er blitt litt skummelt. Det eneste sikre er jo at vi skal dø, sier Nordsveen.

Ikke tid til sorg

Hun forteller at etterlatte ikke har tid til å sørge når den syke har gått bort.

– De sitter i dagevis og sier opp abonnement eller bestiller nye, ordner med hus og biler, forsikring, banken, og kontoer blir stengt. Det er så mye som skal ordnes.

– Det er sant, selv for en som meg, som er vant til å ordne opp i mye, sier Braastad.

– Sorgen blir satt på vent. Dette burde vi snakket mer om før de dør. Det er sårt og vondt, men mange etterlyser det, mener Nordsveen.

Braastad forteller at hun hadde mye kontakt med Nordsveen før mannen gikk bort.

– Jeg prøvde å forberede meg mest mulig på det som skulle skje. Jeg skjønte at Gisle skulle dø, en måned eller to i forkant, men det var heftig i alle fall, sier Braastad.

Hun forteller at julen ble tøff.

– Bør man gå kurset så raskt som mulig etter å ha mistet noen?

– Det er nok individuelt, tror Nordsveen.

En på kurset hadde mistet en nær i kreft for mange år siden.

– Nå ble jeg beveget

– Hva var det viktigste du lærte på kurset?

– Jeg lærte å gå inn og ut av sorgen. 

– Jeg gråter ikke så lett. Men hvis jeg forstår at nå blir jeg beveget, av musikk, et dikt, en person jeg møter, så forsøker jeg å leve meg inn i det, i stedet for å kjempe imot, svarer Braastad.

Braastad er takknemlig for at hun fikk så mye hjelp, spesielt fra kreftkoordinatoren. 

– Skal man først oppleve sykdom og død som pårørende, så er ikke kreft det verste. Det settes jo inn enormt med ressurser, tror Braastad. 

Hun synes alle etterlatte burde få anledning til å være med i en sorggruppe. Det er kreftkoordinatoren enig i. Men akkurat nå er kurset knyttet opp mot kreftetterlatte. 

Ventesorgen

– Tanken er at vi skal ha verktøy i sorgarbeidet for oss som jobber med dette. Kreftsykdommen varer ofte i lang tid. Vi snakker jo mye om ventesorg.

– Mange krummer bare nakken og går videre. Og mange vet ikke helt når de kan slutte å sørge. Jeg jobber med å gi de etterlatte et godt liv videre. Mange blir både psykisk og fysisk syke etter å ha mistet noen, sier Heidi Nordsveen.

Kreftkoordinatoren sier at kurspakken er et kjempegodt materiell for helsepersonell. Erfaringene fra pilotprosjektet har vært gull verdt.

Den viktigste samtalen

Både Braastad og Nordsveen vil fortelle om en samtale de hadde mens mannen var i bra form.

– Han var en traust og oppegående gårdbruker, en av tre brødre. Fra et mannssamfunn.

– Vi brukte ikke uttrykk som «jeg elsker deg». Vi var bare ikke slik, sier Braastad.

Men hun hadde så lyst til å uttrykke følelsene sine for ham, men fikk det ikke til. 

– Det var da Heidi sa: Jeg skal bli med deg, jeg.

De avtalte en dag. Klokka 12. Kreftkoordinatoren startet med litt småprat. 

– Så tok jeg motet til meg. Jeg sa det var ting jeg hadde lyst til å si til ham, sier Braastad.

– Vi sier jo ikke så mye om følelsene våre, sa jeg. Vanligvis snakker vi om praktiske ting, og da tok han ordet.

De snakket om livet med hverandre. De var enige om at de hadde vært lykkelige med hverandre. 

– Dette betydde så mye for meg. Han avsluttet med å si takk for pene ord. 

– Hele samtalen betydde mer enn 20 «jeg elsker deg» for meg, forteller Braastad.

Generalsekretær Ingrid Stenstadvold Ross i Kreftforeningen sier mange opplever stor ensomhet etter å ha mistet noen i kreft.

Gi støtte og verktøy

– Vi vet av erfaring at det hjelper å møte og snakke med andre som er i samme situasjon. Håpet vårt er at samtalene gjennom sorgkurset vil gjøre det lettere å håndtere både hverdagen og vanskelige dager som merkedager. 

Målet med kurset er å gi deltakerne støtte og verktøy for å utvikle en dypere forståelse av sorg, håndtere sorgreaksjoner og finne en meningsfull måte å takle den nye livssituasjonen på.

Den internasjonale kreftdagen er 4. februar.