Dette gjorde de for at Harriet (100) skulle få sin siste sigarett
– Det var derfor hun var blitt så gammel, fordi hun røyka. Hun hadde noe å glede seg til, sier svigerdatteren. Hun er sykepleier.
«Hva ønsker du i dag,» spør sykepleier Helena Kasymova.
«Jeg vil ha en røyk! Jeg vil ut. Jeg må ut!»
«Ja vel, gi meg fem minutter.»
Problemet er: Å flytte henne over i rullestol kan føre til blodtrykksfall.
Harriet hadde ett ønske til
Den gangen var det vår og det var sol. Nå er det vinter og kaldt, og Helena Kasymova har vakt på Langerudhjemmet i Oslo. Slik hun også hadde den maidagen i 2023.
Helena husker godt Harriet. Hun var jo pasienten hennes i åtte år.
Harriet hadde ett ønske til den dagen, forteller Helena. Hun ville så gjerne få tatovert øyebrynene. Så Helena tegnet blyantfarge på brynene hennes. La et strøk med rødt på leppene. Harriet fikk litt leppestift på kinnene, også.
Turte nesten ikke tenne på sigaretten
– Jeg sa til henne: «Du skal få ønsket ditt oppfylt. Du skal få komme ut», forteller Helena.
Akkurat da kom Ulf Sandberg, yngstesønnen, på besøk. Ulf og Helena ble enige: Sammen trillet de sengen med den røykesugne damen ned i heisen og ut på terrassen.
– Jeg hadde pyntet Harriet med solbriller, erindrer Helena.
«Vær ute så lenge dere vil, bare ring når dere vil opp», sa hun til mor og sønn.
(Teksten fortsetter under bildet.)
Ulf turte nesten ikke tenne på sigaretten. Hun var tross alt ganske skral. Men han gjorde det. Etterpå ville hun ha mer. Da ga han henne «en tørr en» i hånden. Og mor pattet på den utente røyken.
Sykepleien har snakket med Harriets to sønner og svigerdatter. Både de og sykepleier Helena konkluderer: Røyken var Harriets siste store glede. Det var den som holdt henne oppe.
Delte rom med mannen
Harriet Sandberg flyttet inn på Langerudhjemmet i 2015 sammen med mannen Jan. De fikk etter hvert det største rommet på avdelingen – lyst og luftig med plass til både sofa og bokhyller.
Helena var primærsykepleier for begge. Da Jan døde i 2017, ble sigarettene enda viktigere for Harriet. Hvit Kent var favoritten.
(Teksten fortsetter under bildet.)
Røykte fire-fem på rad
Korttidshukommelsen sviktet, og Harriet kunne derfor røyke fire-fem sigaretter på rad. Hun kunne bli så ivrig at hun tente røyken på gangen før hun rakk å komme seg inn på røykerommet. Faren for å utløse brannalarmen var overhengende.
Restriksjoner måtte til.
– Så vi hadde vi et lite lager med sigaretter på kontoret. Oppi en skuff. Da hadde vi oversikt, forteller sykepleier Helena.
Nå kunne de avverge at Harriet tente sigarettene i korridoren eller delte dem med andre pasienter. Etter hvert ble også lighteren beslaglagt.
– Mange røykere prøver gjerne å slutte. For Harriet var ikke det så aktuelt, for hun begynte å røyke som 40-åring. Hun var også veldig trist etter at Jan døde, sier Helena.
Hun forteller at sykehjemmet samarbeidet godt med sønnene og svigerdatteren. De løste problemene sammen og informerte hverandre hvis det var et eller annet.
– De var ofte her. De passet på henne og kjøpte røyk til henne, sier sykepleieren.
Velkledd og velstelt
Sønnene passet også på at Harriet alltid hadde eggelikør i skapet på rommet. Hver kveld fikk hun servert et glass. Potetgull og sjokolade ved siden av og tv-en på.
– Dette var kosen hennes, sier Helena.
Helena beskriver den gamle damen som både velkledd og velstelt. Hun hadde rikelig med klær og fast frisørtime i første etasje.
Harriet hadde jobbet som sekretær og likte å lese og reise. Hun fikk fire barnebarn og fire oldebarn.
(Teksten fortsetter under bildet.)
Diskusjon om beltebruk
Det siste året ville ikke Harriet leve lenger, sa hun. Hun kunne også si: «Det skjer jo ingenting her. Det er kjedelig.» Selv om hun nettopp hadde hygget seg på musikkstund. Hun husket det bare ikke.
Hun glemte også at beina ikke bar lenger. Skulle hun på do, prøvde hun å reise seg. I stedet falt hun, og hun skadet seg flere ganger.
En diskusjon oppsto: Skulle Harriet festes med belte til rullestolen eller ikke? De pårørende ønsket det. Men siden dette ville være et tvangstiltak, tok det tid før det ble innført.
– Vi merket at svigermor ble veldig deppa
Alle sykehjem skal ha legemiddelgjennomgang to ganger i året. Harriet hadde gått på beroligende og antidepressiva i mange år.
På et tidspunkt reduserte sykehjemslegen inntaket av «lykkepillene». Da reagerte svigerdatter Anne Brit Sandberg, som er psykiatrisk sykepleier.
– Vi merket at svigermor ble veldig deppa, sier hun.
– Det kan være flere gode grunner til å redusere medisinbruk, men svigermor hadde prøvd å slutte med antidepressiva før. Det hadde ikke gått bra.
Familien sto på, og det endte med at Harriet fikk tilbake pillene de syntes hadde virket godt.
Brødrene Sandberg er enige: Å ha en sykepleier i familien har vært en stor fordel.
– Pasientens beste er alltid viktigst
Sykepleier Helena Kasymova husker at de pårørende ville øke medisinene igjen på grunn av uro.
– Noen ganger er det vanskelig å vite hva som er best. Medisinering øker risiko for fall og fører til redusert matinntak.
Helena påpeker at siden Harriet følte seg trygg på henne, klarte hun å roe henne.
– Men vi måtte høre på de pårørende. Samtidig observerte vi Harriet for fall.
Helena er ikke redd for å si fra om det er noe:
– Jeg kan være litt streng, men pasientens beste er alltid viktigst. Vi er her åtte timer og ser ting som pårørende ikke ser. Og omvendt, sier Helena, som går på kurs i alderspsykiatri.
Pasienten klaget på dårlig lukt
Harriet var småspist, og fikk sår på setet. For at såret skulle gro, trengte hun mer næring.
– Vi måtte redusere antallet sigaretter for å øke matlysten hennes. Det klarte vi, sier Helena.
Men Harriet røykte til siste slutt. Selv om hun hadde røykt for to minutter siden, ville hun ha en til. På grunn av brannfaren kunne de ikke forlate henne alene med røyk eller lighter. Pasienten som bodde på naborommet til røykerommet, klaget på dårlig lukt. Ansatte sa de fikk vondt i hodet av røyken.
Viser røykerommet
Helena viser frem røykerommet borti gangen. Der henger to lilla forklær over en stol. Hun løfter opp det ene, som har masse små hull:
– Se her, dette er sporene etter Harriet.
Harriet fikk huller i alle klærne på grunn av sigarettasken, til tross for at hun brukte røykeforkle.
(Teksten fortsetter under bildet.)
– Vi måtte ta hensyn i fellesarealene
I den siste fasen strakk sykepleieren Helena seg litt ekstra:
– Harriet hadde så få ønsker. Røyken var gleden, den var beroligende for henne.
Dilemmaet var at naboen klaget på røykelukten. Døren til røykerommet lukket seg automatisk, men veldig sakte. Derfor sivet røyken ut.
– Vi måtte ta hensyn i fellesarealene, det var jo 17 andre som bodde her.
De måtte gjøre strengere tiltak:
- Pårørende fikk ikke røyke på røykerommet
- Max to personer på rommet om gangen
- Lufte rommet mellom rundene
– Men nå hadde ikke Harriet lenge igjen, og dette var jo hennes hjem også.
Og nettopp derfor ville Helena oppfylle hennes aller siste ønske.
Eldstesønn: – Mor fikk god behandling
– Verken mor eller far hadde blitt så gamle som de ble hvis hun ikke hadde fått så god behandling på sykehjemmet, mener eldstesønnen Morten Sandberg.
11. mai 2023 hadde de fått telefon fra legen. Mor hadde tidligere fått antibiotikakur. Men nå frarådet legen ny kur, fordi mor stadig fikk lungebetennelse.
– Legen ville derfor bare gi smertestillende. Vi fulgte de faglige rådene om å avslutte livreddende behandling, sier Morten.
22. mai var Harriet Sandbergs siste tur ut med sigaretten.
28. mai 2023 døde hun.
Yngstesønn: – Virka som en fryktelig dårlig idé
Morten Sandberg oppsummerer:
– Mor var vanskelig i matveien, men hun fikk god mat og godt stell. Den eneste vanskeligheten var da de tok henne av fungerende medisiner. Men vi sa ifra, og hun fikk medisinene tilbake.
Yngstebror Ulf Sandberg sier:
– Kona var så oppgitt over den nedtrappingen. Hvorfor i all verden gjorde de det med et menneske på 100 år? På oss virka det som en fryktelig dårlig idé. Men kona kjempa det opp igjen.
Svigerdatter: – Det var derfor hun ble så gammel
Anne Brit Sandberg, altså kona og sykepleieren, sier dette:
– De medisinene skal man ikke tulle med. Det er ikke bare å ta dem bort. Samtidig er det viktig at noen som kjenner pasientene, beskytter dem, så ikke det blir tull med rutinene.
Det var da Harriet ikke lenger fikk lov til å røyke på rommet at røykingen ble et problem.
– Men det var derfor hun ble så gammel, fordi hun røyka. Det var helse i det for henne. Hun hadde noe å glede seg til, kjenne at hun hadde lyst på noe. Det er jo ikke noe moro å være på sykehjem. sier Anne Brit.
Hun legger til:
– At en dame som var så skikkelig, tillot seg å være rampete – det var litt deilig å se.
Relatert
Overmedisinering: – Sykepleierne har en voldsom makt
– Sykehjemspasienter bruker for mye medisiner.
Ny rapport: Beboere trives på sykehjem
Beboer- og pårørendeundersøkelsen for sykehjem i 2018 viser hovedsakelig posi
Mest lest
1 Kommentarer
Elin Killie Martinsen
,Det gjør så godt å lese denne historien der mennesket som lever på sykehjemmet kommer frem, der sykepleieren som hjelper henne til å få kose seg med røyken kommer frem, der dilemmaer vises, og også noe kritikk.