– Det finnes ingen enkel oppskrift for å vurdere selvmordsrisiko

En vårkveld på 1980-tallet hadde May Vatne kveldsvakt på Modum Bad – en institusjon som blant annet behandler personer med angst, traumer og depressive lidelser.

Hun stakk innom en ung pasient, en jente som lå på tomannsrom, og sa god natt før hun gikk av vakt.

I dag, over 30 år senere, kan Vatne fremdeles fremkalle minnet: 

– Jenta satt i senga og skrev, minnes hun.

– Jeg var den siste av personalet som så henne i live.

Ingen skjønte det

Jenta hadde, slik Vatne husker det, en alvorlig psykisk lidelse og hadde vært innlagt på Modum i flere måneder. 

– Hun var vurdert til å være i bedring og ikke som suicidal på dette tidspunktet.

– Hendelsen berørte oss som jobbet der, veldig. Vi ble jo glade i pasientene våre. Det er òg en del av profesjonaliteten, sier Vatne, som i dag er førstelektor på fakultet for helsevitenskap ved OsloMet – storbyuniversitetet.

Langvarig engasjement

Dødsfallet på Modum Bad styrket et allerede sterkt engasjement hos Vatne. Et engasjement for dem blant oss som ikke ser noen annen utvei enn den endelige.

Under studiet ved Statens Spesialskole i Psykiatrisk Sykepleie på Bygdøy i 1981–1982 fordypet hun seg i suicidalitet og depresjon.

Da hun skrev sin hovedfagsoppgave i 1998, var temaet bruk av skriftlige kontrakter i samarbeid med suicidale pasienter. Hun intervjuet erfarne sykepleiere om metoden.

– Å samarbeide med kontrakter og kriseplaner, som er tilpasset person og situasjon, kan bidra til at en person «tar tak» i livet sitt igjen. Men det er bare ett av flere verktøy i en prosess, forklarer Vatne.

Kan ramme hvem som helst

Det Vatne mest av alt tok med seg fra hovedfagsarbeidet, var hvor viktig det er å ha et relasjonelt perspektiv i arbeidet med suicidale.

Ifølge Vatne finnes det ingen lettvint oppskrift for å vurdere risikoen for at noen vil ta sitt eget liv. Heller ingen enkel oppskrift for å forhindre at noen forsøker.

– Selvmordstanker kan ramme hvem som helst. Deg og meg. Du trenger ikke å ha en psykisk lidelse for å vurdere selvmord som en utvei hvis livet oppleves meningsløst, sier Vatne.

– Du kan ha et liv som fremstår som godt, meningsfullt og trygt sett utenfra. Med familie og nære venner. Ved selvmordsforsøk og selvmord er det ofte sammensatte forhold som belaster, for mange over tid. Og «til slutt blir det for mye», slik flere av dem jeg intervjuet, beskrev denne prosessen.

Ensomhet og skyld

I 2009 dybdeintervjuet hun ti overlevende etter selvmordsforsøk om deres erfaringer.

– Det var mye ensomhet der. Det gjorde sterkt inntrykk. Alle jeg intervjuet, hadde familie og mange hadde nære venner. Likevel snakket de lite med dem om det de strevde mest med.

Mange av intervjupersonene følte de burde taklet livet bedre. Skam var en faktor, men det var også mye annet som plaget.

– De kjempet en indre kamp mellom det livskraftige og det destruktive.

Pårørendes betydning

Vatne mener det å involvere pårørende er en veldig viktig og riktig investering i arbeidet med suicidale pasienter.

– Det er tross alt dit, til de nærmeste, pasienten skal tilbake.

Hun forteller om hvordan en av kvinnene hun intervjuet, merket hvordan hennes voksne sønner ble veldig urolige for henne etter et selvmordsforsøk. De ble observante og veldig på. En av intervjupersonene flyttet hjem til foreldrene. Hos en tredje hadde søsteren flyttet inn.

– Noen var veldig bekymret for sine nærmeste og følte skyld for den belastningen de påførte dem.

For en familie løsnet mye da de alle ble innkalt til samtale med akutteamet. Det var voksne barn og ektefelle. De fikk tømt ut sin fortvilelse. Intervjupersonen fortalte om hvordan kommunikasjonen i familien endret seg positivt etter denne samtalen.

– Å vite at de hadde et sted å kontakte ved behov, ble også viktig for dem.

Endringer i holdninger og praksis

Vatne synes det var påfallende hvor lite familiene til dem hun intervjuet i 2009, var blitt involvert.

I dag tyder ting på at situasjonen er en annen.

Hun har nemlig nylig intervjuet 12 ansatte ved psykiatriske avdelinger, hvorav åtte sykepleiere, om hvordan de ivaretar pårørende til pasienter som er suicidale eller blir etterlatt ved selvmord.

– Jeg er imponert over hvor mye tid de bruker på pårørende i dag, forteller hun.

Intervjupersonene har, via ledelsen ved to sykehus, selv meldt sin interesse for å delta i prosjektet, og utvalget kan derfor bære preg av dette.

– Likevel – når én forteller at hun tror de i dag <<nesten bruker mer tid på pårørende enn på pasienten>>, sier det noe om en endring av holdninger og praksis.

Ting tar tid

Vatne har hørt historier om pasienter innen psykisk helsevern som har tatt sitt eget liv, selv etter at alle retningslinjer er fulgt.

– En jeg har intervjuet, forteller om en pasient som ble vurdert for selvmordsrisiko samme dag som han tok livet sitt. Andre forteller om selvmord som kom som et sjokk, også på de ansatte, forteller hun.

– Av og til klarer vi som helsepersonell ikke å hjelpe mennesker til å velge livet.

Vatne fremhever betydningen av å bygge relasjoner mellom pasient og personell.

– Man må rett og slett bruke tid. Komme inn på mennesket. Selvmordstanker er ikke det enkleste å snakke om i møte mellom pasienter og helsepersonell. Det er ikke nok å spørre om noen vurderer selvmord. Det er et komplekst tema. 

Hun forteller at en av dem hun intervjuet i 2009, beskrev hvordan han lurte personalet ved å «spille» friskere enn han var for å komme vekk fra en avdeling der han opplevde seg nedverdiget.

Pasientenes mening

Noe av det viktigste helsepersonell kan gjøre, er ifølge Vatne å lytte og å ta pasienten på alvor.

I modellen for kunnskapsbasert praksis, er brukerkunnskap og brukermedvirkning likestilt med forskningsbasert kunnskap og erfaringsbasert kunnskap.

– Jeg er veldig usikker på om brukerens oppfatning vektlegges nok i dag, sier Vatne.

Hun viser til saker der pasientene selv har uttrykt bekymring for hva de kan finne på, mens helsepersonell har konkludert annerledes.

– Undersøkelser viser at det å miste pasienter i selvmord kan skape psykisk belastning i form av skyldfølelse, grubling og forsterket bekymring i møte med suicidale. Selvmord er noe helsepersonell frykter. Dette bekreftes av dem jeg har intervjuet, forteller Vatne.

– Det blir da ekstra viktig å ha et godt arbeidsmiljø rundt seg. God psykologisk beredskap for ansatte må til for å beholde engasjement og mot. For at vi skal våge å gå inn i det aller tyngste.

Selvmord berører

Siden 2011 har Vatne også vært fagrepresentant i styret for Oslo Fylkeslag av Leve – Landsforeningen for etterlatte ved selvmord.

– Gjennom møter med etterlatte har jeg fått innsikt i den vanskelige sorgen etter selvmord, ikke minst fordi spørsmålet «hvorfor» aldri kan besvares.

Hun har hørt mange fortellinger fra pårørende og etterlatte om mangelfull oppfølging av hjelpeapparatet.

– Intervjuene med helsepersonell styrker mitt håp om at flere pårørende og etterlatte enn tidligere vil kunne fortelle om gode møter, sier Vatne.

– Pårørende trenger helsepersonell som tåler deres reaksjoner enten det er fortvilelse, frykt, hjelpeløshet, slitenhet, sjokk, sorg eller sinne. De trenger omsorg.