Sann­sigersken

I en leilighet i Arendal sitter en spinkel gammel dame alene i mørket og venter. Klokken er åtte og hun har så vidt klart å stå opp selv. Tok gåstolen bort til lenestolen ved stuebordet hvor hun fikk dumpet seg ned. Det tok alle hennes krefter. Nå må hun ha hjelp fra hjemmetjenesten til å få laget seg frokost. Hun kan ikke huske at hun spiste noe i går, og er kraftløs. Hjelperen som var der i går hadde smurt fire halve brødskiver med masse pålegg. Det ble så mye at hun ikke fikk lyst på noe. Nå er hun forferdelig trøtt.

På kontoret

– Minn meg på at jeg må huske vekt, sier Camilla Lien til Sykepleiens journalist.

Hjemmesykepleieren har sjekket dagens oppdrag på pc-en på kontoret siden halv åtte for å forberede seg og lese siste nytt om de seks pasientene hun skal besøke før lunsj. Så må hun pløye gjennom håndskrevne beskjeder i en bok. Hun finner PDA-skjermen hun skal ha med ut. Den mobile personlige digitale assistenten fungerer blant annet som stoppeklokke, og det knuste glasset i displayet taler sitt overtydelige språk om sprukkent tidsskjema allerede før hun går ut av kontordøra.

Hun setter håret opp i hestehale og tar en rosa kurv over armen med utstyret hun trenger for dagens hjemmebesøk.

Røde tall

Lien må klikke seg inn på PDA-en når hun går inn til pasientene og klikke seg ut når hun kommer tilbake i bilen igjen. Har hun brukt mer enn tiden som er satt av fra kommunens side, blir tallet rødt. Er hun innenfor tidsestimatet, blir tallet grønt.

– Det går aldri en vakt uten at jeg får røde tall, også når jeg synes jeg har gjennomført et godt pasientbesøk. Mennesker måles i røde og grønne tall, det synes jeg er uverdig, sier Lien.

Hun ble sykepleier i 2013. Lien skjønte det måtte bli mennesker i stedet for tall, når hun tok vakter ved hjemmetjenesten i Oslo ved siden av studiene på markedsføringsskolen.

Men hun er allerede lei av stadig å måtte gå på akkord med det hun har lært i sykepleierutdanningen: At man skal se hele mennesket i sin yrkesutøvelse. Som hjemmesykepleier har hun ikke tid til det.

– Man får kun hjelp til det fysiske og langvarige behovet. Oppstår det noe uforutsett, eller har pasienten behov for å snakke, sprekker tidsskjemaet vårt ganske fort.

Slik er det ikke på hennes andre jobb, ved akuttmottaket på Sørlandet sykehus, hvor hun slipper stoppeklokke.

– Men i hjemmetjenesten har vi et godt arbeidsmiljø og hjelper hverandre når det trengs. Jeg hadde kollapsa for lenge siden hadde det ikke vært for at vi er som en familie.

Som så mange andre kommuner, driver Arendal hjemmetjenesten etter bestiller/utfører-modell. Alle som bruker hjemmetjenesten har fått godkjent behov for en viss type hjelp fra bestillerkontoret. Dette vedtaket sendes videre til utføreren, i dette tilfellet Camilla Liens arbeidsplass: Hjemmetjenesten avdeling Sentrum ved Plankemyra i Arendal.

Der har de 166 «brukere», som det heter på økonomenes språk, som også hjemmetjenesten har valgt å snakke. 13 ansatte er på hver dagvakt i ukedagene, tre av dem er sykepleiere. I helgene blir det litt færre.

– Forrige helg var jeg alene sykepleier med ansvaret for 166 brukere. Og bank i bordet, det gikk heldigvis bra, sier Lien og henter nøkkelen sin i nøkkelskapet på kontoret.

Blod

Damen i mørket har hjertesvikt og puster tungt ved den minste anstrengelse. Det hadde vært så godt med kaffe, men hun er ikke i stand til å gå på kjøkkenet og sette over kjelen. Det spinkle brystet hennes går innover. Hendene er blå og stive. Føttene hvite og hovne. Fra de såre leggene pipler blod. Hun lurer på hvem det var hun hørte som låste seg inn i morges før hun hadde stått opp. Hvorfor sa de ikke noe? Hva gjorde de? Hvor blir det av den som skal hjelpe henne nå?

Etter skjema

Det småregner litt i Arendal denne aprildagen og Lien har tatt en hvit fleecejakke over det blå arbeidsantrekket. Hun svinger ut fra den åpne garasjen på vei til dagens første besøk: Sykehjemmet. Der skal hun levere en medisindosett til en pasient som er innlagt, og gjør det helt uten vedtak av noe slag – det er en av de mange tingene som bare må gjøres.

Etterpå skal en dame få hjelp med blant annet støttestrømper. Kjøringen er ikke medregnet i tidsestimatene, så nå ligger Lien allerede godt etter skjema. Hun drar den stramme strømpebuksen over knærne til damen som sier hun klarer resten selv.

– De er her altfor kort tid. Skulle ønske de hadde mer tid til å prate, sier hun.

Lien tar seg tid til noen ord om livssituasjonen, sjekker noen vondter og gir råd om smertestillende, alt utenom vedtak.

Så er det den hjertesyke kvinnen som skal ha medisiner, dusj, veiing og frokost, deretter et par med diabetes som skal ha hjelp med blodsukkermåling og øyedråper.

– Jeg prioriterer blodsukkermålingen framfor hun som skal dusjes. Jeg må huske å ringe henne og få gitt beskjed om at jeg er forsinka, sier Lien som ikke har vært hos denne pasienten på dagtid før.

Men hun glemmer det. Hun må ringe to andre beskjeder i løpet av formiddagen og bruker ekstra lang tid hos paret med diabetes hvor hun er tildelt skarve tre minutter til hver. Og Sykepleiens journalist glemte å minne henne på vekten, så etter oppdraget blir det en kjapp tur til kontoret for å hente vekt, før hun står på gassen opp til den hjertesyke kvinnen i mørket og låser seg inn nærmere klokken ti.

Lien har jobbet på Plankemyra i fem år og ser at pasientene er sykere etter samhandlingsreformen.

– Derfor skulle vi hatt bedre grunnbemanning så vi kunne brukt mer tid hos dem. Jeg savner tillit til at vi som fagpersoner kan se hva pasienten trenger der og da. Behovene endrer seg fra dag til dag når det er mennesker og ikke roboter det er snakk om. Vi jobber jo med syke, ikke med friske!

Hos damen i mørket får Lien høre at hun er sein. Hun sitter først litt hos henne og snakker om hvordan det står til og hva de skal gjøre: Ta medisiner, dusje, veie og spise frokost. Hun tar de blå og stive hendene i sine og spør når de ble sånn.

– Husker ikke, hvisker damen og kikker ned mens pusten går.

Hun ønsker ikke å dusje og spør om de ikke kan ta det i morgen i stedet.

– Jeg tror ikke det blir så lett siden det er satt av tid til det i dag, svarer Lien og gir medisiner med et glass vann.

Damen puster ekstra hurtig etter å ha drukket en slurk vann.

Fullt beger

Lien og kollegene har lenge snakket om tidspresset i jobben og at det skulle vært artig om ordføreren tok en vakt der. De har rapportert om for liten tid til lederen sin flere ganger, men ingenting har skjedd.

– Jeg vil ikke være selskapsdame og drikke sherry med pasientene, jeg ber bare om å få bruke sunn fornuft.

I februar ble begeret fullt for Camilla Lien. Det var ingen spesiell hendelse som gjorde det, bare en sakte modning av tanker: Hun skrev et leserinnlegg til lokalavisa om arbeidshverdagen sin, «Muttere og skruer versus legeme og sjel». Da begynte hjulene å rulle.

– Agderposten ringte meg opp og sa at dette hadde de ventet på. At noen ansatte skulle si det samme som både pasienter og pårørende har hevdet lenge.

Avisa trykket et intervju med Lien samme dag som leserinnlegget hennes.

– Natta før grudde jeg meg så mye at jeg ikke klarte å sove. Jeg fryktet at ledelsen ville stille meg til veggs og bli sinte. Men de gjorde ikke det. De var bare tause. Ellers har jeg bare fått positive tilbakemeldinger.

– Hvordan har du blitt så modig?

– Jeg er eldst av tre jenter og har alltid vært den som sier i fra hvis noe er urettferdig og roper høyest. Det er nok bare sånn jeg er, har ikke blitt oppdratt slik. Ingen av foreldrene mine er slik.

– Hva synes du om ledelsens manglende reaksjon?

– Min nærmeste leder har sagt at jeg har ytringsfrihet og vi har et avklart forhold. Likevel skulle jeg jo ønske de hadde sagt noe, selv om de ikke hadde støttet meg. Men jeg er veldig fornøyd med at den øverste lederen, ordfører Einar Halvorsen, tok imot tilbudet mitt om å bli med meg på en vakt.

Det skal han gjøre den 28.april.

– Da skal jeg vise ham kompleksiteten og at det ikke er forutsigbart når vi jobber med så mye forskjellig som blant annet demens, rus og psykiatri.

– Har dere ført avvik når tidsskjemaet sprekker?

– Nei, det kunne vi vært flinkere til, men når vi har dårlig tid i utgangspunktet, blir vi nødt til å jobbe overtid for å føre avvik, så da blir det ikke gjort.

Lien spør om ikke damen vil ha litt lys på. Det vil hun ikke. Lien snur om på planen og spør om ikke damen vil spise først og så dusje. Det betyr at oppdraget tar lenger tid, men damen trenger krefter for å orke dusjen. Hun får ingen protester.

Damen sier hun ikke har lenge igjen.                             

– Jeg håper det går fort, hvisker hun.

Lien står på kjøkkenet og får ikke alle ordene med seg. Mens kaffen koker, tar hun oppvasken fordi damen må betale for oppvask selv og har ingen faste som gjør det.

Telefonen ringer. Lien tar den på kjøkkenet og gir den til damen. Hun skjønner ikke hva hun skal trykke på, så Lien må gjøre det for henne. Hun hjelper henne å legge på også.

Politisk gjennomslag

Dagen etter at saken om Lien stod på trykk, fikk varaordføreren enstemmig gjennomslag i administrasjonsutvalget om at tidsplanens funksjoner som legges til grunn for hjemmesykepleierens arbeidsdag legges fram for administrasjonsutvalget, og endelig godkjenning av bystyret.

– Hvordan føles det å ha inspirert til bystyresak?

– Det er som brensel på bålet, smiler Lien.

Aps stortingsrepresentant fra Aust-Agder, Freddy De Ruiter, har ringt Lien og lovet å ta saken opp i Helse- og omsorgskomiteen på Stortinget i august.

– Jeg vil se en endring før jeg slutter, hevder Lien.

Damen i mørket bruker lang tid på å spise en halv skive med brunost og lener seg framover med hodet i hendene mens hun puster.

– Er pusten verst?

– Nei, jeg setter meg sånn for jeg har så vondt i ryggen.

Lien lokaliserer smerten til øverst i ryggen mot nakken. De går inn på badet og dusjer. Etterpå ser Lien på leggene hvor blodet pipler. Støttestrømpene er pasientens ansvar å skaffe, men damen vet ikke hvor hun har dem eller når hun brukte dem sist. Lien leter over alt, men finner ingen.

Så kommer hun på at hun må veie damen og får henne opp igjen av stolen. Det viser seg at damen har egen vekt. Kiloene noteres og Lien stabler de hovne beina på en stol og legger et teppe over.

– Klarer du å sitte med bena høyt til neste besøk kommer?

– Ja, hvisker damen.

Lien rekker et besøk til, men ikke det siste, som hun må be noen andre ta for seg. Hun kommer inn til lunsj et kvarter etter de andre. Mens de spiser, tar de pasientgjennomgang og oppdaterer i journal. Møtet varer i 45 minutter, og de rekker ikke rundt bordet, så alle får ikke rapportert om sine pasienter. Lien spør om noen har låst seg inn tidligere på morgenen til den hjertesyke damen, men det har ingen.

Mindre enn en uke etterpå sitter ikke damen i mørket der lenger. Hun døde på sykehus.

Tidsskjemaet som sprakk

Her er estimert tid fra kommunens side kontra den reelle tiden Camilla Lien brukte denne arbeidsdagen fram til lunsj. Den estimerte tiden har ikke inkludert kjøring, men det har den faktiske tiden. Dagen startet 07:30 med en times forberedelse (lengre enn normalt siden Sykepleien var med). Kjørte ut kl 08:30.

1. oppdrag:

Estimert tidsbruk: 0 minutter, siden dette bare var å levere en dosett til en pasient som var innlagt på sykehjemmet, og således ikke noe vedtak fra bestillerkontoret.

Faktisk tidsbruk: 10 minutter: 7 minutter kjøring, tre minutter inne på sykehjemmet.

2. oppdrag:

Estimert tidsbruk: 14 minutter til støttestrømper, øyeskylling/dråper og medisiner.

Faktisk tidsbruk: 29 minutter: 9 minutter kjøring. Pasienten klagde i tillegg over ryggsmerter. Lien sjekket smertene grundig og ga faglige råd om hvordan vedkommende kunne ta inntil tre Paralgin Forte ved behov, og noterte på pda etterpå i bilen. Hun tok seg også tid til en kort prat om livssituasjonen akkurat nå.

3. oppdrag:

Estimert tidsbruk: 6 minutter på to pasienter, til blodsukkermåling og administrering av øyedråper.

Faktisk tidsbruk: 37 minutter: 7 minutter kjøring. Her ble det brukt tid på å snakke om kommende sykehusundersøkelser og prosedyrer i den forbindelse. Det var også nødvendig å avklare hvorfor den ene av de to uttrykte frustrasjon og sinne. Lien brukte mye tid på dette og fikk roet ned vedkommende.

4. oppdrag:

Estimert tidsbruk: 0 minutter, siden dette var å kjøre innom hjemmetjenesten og hente vekt som ble glemt tidligere for å kunne veie neste pasient.

Faktisk tidsbruk: 4 minutter: 2 minutter kjøring, 2 minutter inne.

5. oppdrag:

Estimert tidsbruk: 1 time og 27 minutter til dusjing, veiing, medisiner og mat.

Faktisk tidsbruk: 1 time og 32minutter: 5 minutter kjøring.

På veien må Lien ringe for å få noen andre til å ta en annen pasient hun skulle skiftet smerteplaster på, fordi hun ikke rekker det.

6. oppdrag:

Estimert tidsbruk: 23 minutter til øyedråper og medisiner.

Faktisk tidsbruk: 24 minutter: 10 minutter kjøring. I tillegg tok hun inn avisen, noe som ikke er lov dersom pasienten ikke har vedtak på det. Pasienten var noe stiv på morgenen og hadde smerter, så Lien hjalp henne med litt påkledning.

Totalt:

Estimert tidsbruk: 2 timer og 10 minutter

Faktisk tidsbruk: 3 timer og 21 minutter