Nå styrer sykepleierne seg selv
Organisasjonen Buurtzorg har på få år revolusjonert hjemmesykepleien i Nederland. Borte er alle mellomledere, overfødig byråkrati og unødvendige skjema. Tilbake er arbeidslysten og gnisten for faget.
I landsbyen Schinveld, ikke langt fra Maastricht i Nederland,
venter 93-årige Maria Joosten tålmodig på lyden av en nøkkel i
ytterdøren. Nesten hele sitt liv har hun bodd i dette lille huset.
Det har fortsatt den originale kjøkkenbenken, det samme gulvet og
de samme blåmalte kappene som da det ble bygd en gang rett etter
krigen. Her fikk hun en dødfødt sønn, hennes eneste barn. Her døde
mannen hennes for nesten et halvt århundre siden.
Maria har angst for mye. Angst for å slippe inn ukjente, angst
for å falle. Hun ser dårlig, går dårlig og har hatt kreft. Men én
ting er hun sikker på: Hun vil ikke på sykehjem. Hun vil være der
hun er.
Så når hun endelig hører nøkkelen vri rundt i låsen i
ytterdøra, og sykepleier Marie-Louise Spruit kommer inn på det
trange kjøkkenet, er det nesten som om et kjært familiemedlem
kommer hjem.
– Goede morgen, roper sykepleieren, og tar kvinnen i
hånda.
– Alles goed?
Maria nikker.
Nettverk
Spruit vet det meste om Marias historie. Både det som skjedde
for lenge siden og det som skjedde nettopp i går. Hun besøker henne
gjerne flere ganger om dagen. Hun kjenner niesen til Maria som gjør
rent i huset, og husvennen, herr Theunissen, som holder et øye med
den gamle kvinnen og er hennes verge. Spruit har dessuten kontakt
med både sykehuset, fastlegen og fysioterapeuten, og hun har en
løpende dialog om Marias utfordringer med kollegene i teamet til
Buurtzorg i Schinveld.
Spruits inngående kunnskap om Marias mange utfordringer bidrar
i høy grad til at den gamle kvinnen kan leve slik hun gjør.
Unikt
Det unike med det tilbudet som organisasjonen Buurtzorg gir i
Nederland, er at hjemmesykepleierne har fått lov til å organisere
sin egen arbeidsdag helt uten innblanding fra teamledere,
helsesjefer, fastleger, direktører eller andre byråkrater.
Buurtzorg er rett og slett blottet for byråkratisk hierarki. Det
arbeides i stedet i små lag på maksimum 10–12 sykepleiere og
helsefagarbeidere. De ansatte i teamene har god oversikt over de
menneskene de har ansvaret for. Pasientene som de skal stelle, bor
i et begrenset geografisk område, eller «buurt» som det heter på
hollandsk. Sykepleierne kjenner dette området godt, og vet hvilke
sosiale og profesjonelle nettverk de kan aktivere. De har et
totalansvar for pasientene sine, i prinsippet døgnet rundt hele
uken. De er tilgjengelige når som helst og kan ringes ved behov. I
praksis har denne tilgjengeligheten den effekten at de sjelden må
rykke ut om kvelden. Hvis de likevel må det, har det igjen en
forebyggende effekt: Da vet de nøyaktig hvilke utfordringer
pasienten strir med og hva de må gjøre for å forhindre det neste
gang.
Hvordan sykepleierne organiserer seg, hvem som gjør hva og når,
bestemmer teamet helt og holdent selv. Det er det ingen ovenfra
eller utenfra som legger seg opp i. De leder-løse teamene ansetter
selv nye sykepleiere og bestemmer hvem som skal ha ferie og hvem
som skal gå på kurs. Avgjørelsene skjer kollektivt, ved
enstemmighet.
Det eneste de ikke får lov til å gjøre innenfor rammen av
Buurtzorg er å vokse utover 12 ansatte. Er pasientgrunnlaget over
60, må nye team opprettes. Minst fire nye sykepleiere må melde sin
interesse for å starte opp et nytt lag, for at de skal få grønt lys
fra sentralorganisasjonen. Den holder til i en beskjeden bygning et
sted øst i Nederland, og teller bare 30 ansatte.
Et annet krav til hjemmesykepleierne i Buurtzorg er at minst 60
prosent av arbeidstiden skal være pasientnært. Det siste er
imidlertid ikke noe problem. Er det noe hjemmesykepleierne i
Nederland vil, er det å være hos pasientene de har ansvar for.
Møter er ikke det de ble sykepleiere for.
Sammen
Når Spruit senere denne dagen møter sine kolleger i teamet i
Buurtzorgs lokaler ved siden av den gamle kirken i Schinveld, er de
et sammensveiset lite team som har mye å snakke med hverandre om.
Det er latter ved lunsjbordet, men også ting de må ta stilling til,
problemer som må løses. Hva skal de gjøre når en kollega er
langtidssyk? Når skal de ha en evaluering av Marias Joostens
situasjon sammen med fastlegen? Hva skal de gjøre med at de skårer
dårligere på tid de bruker direkte med pasienter, sammenliknet
andre team i Buurtzorg?
Buurtzorg har forsøkt å reintrodusere den gamle ordningen med
distriktssykepleieren som i etterkrigstiden jobbet i avgrensete
områder eller bydeler. Disse sykepleierne kjente sine pasienter så
godt at de kunne forutse problemer og forebygge dem. De hadde
varierte oppgaver og betydelig lokalkunnskap. Men det var før det
ble knapphet på ressursene og New Public Management gjorde sitt
inntog.
På 1980- og 90-tallet endret helse- og omsorgsideologien seg
dramatisk i Nederland. Det ble flere gamle mennesker som trengte
hjemmesykepleie, og kostnadene økte. Private, kommersielle foretak
skulle nå konkurrere og levere pleie- og omsorgstjenester.
Foretakene måtte legge inn anbud for å få rammeavtaler med de
regionale myndighetene. Innbyggerne selv kunne så velge hvilken
tilbyder de ville få hjemmesykepleien av. Resultatet av det nye
systemet var at det etablerte seg store, topptunge omsorgsforetak
med mange direktører og mellomledere, mens pasientene ble møtt av
en stadig større skare av pleie- og omsorgsmedarbeidere med
synkende kompetanse.
– Pleie og omsorg ble bare et «produkt», og ikke lenger et
viktig fag utøvd av sykepleiere som hadde hjerte for pasienten,
sier Jos de Blok (les intervjuet med Jos de Blok her).
Han er selv sykepleier og brøt i 2006 med et kommersielt
omsorgsforetak der han var ansatt som direktør med ansvar for
innovasjon, og startet det som skulle bli en revolusjon i den
nederlandske helsetjenesten: Stiftelsen Buurtzorg.
Radikalt
de Bloks enkle, men radikale idé var å kutte ut alt det
unødvendige byråkratiet, skjemaveldet og all den rapporteringen som
skjer i foretak som skal levere pleie- og omsorgsprodukter. de Blok
mente at sykepleierne måtte bruke altfor mye tid og energi på å
tilfredsstille sine ledere og byråkratiet. Han mente også at alle
mellomledere og direktører var en sterkt fordyrende faktor i pleie-
og omsorgstjenestene. De bare brukte tiden sin på å lage regler for
sine ansatte, tid som heller kunne brukes på pasienten.
I stedet utviklet de Blok en hel flat organisasjon der
sykepleiere og helsefagarbeidere kunne utøve sitt fag helt uten
innblanding. Billigere og bedre, mente Jos de Blok.
Og han fikk rett. Siden 2006 har Buurtzorg vokst til en
organisasjon med over 7200 ansatte, fordelt over 800 lag over hele
landet. Buurtzorg er dermed en av de hurtigst voksende bedrifter i
Nederland. Den har mottatt en rekke priser, den gjeveste for de
mest fornøyde ansatte og de mest fornøyde klienter. Flyselskapet
KLM ble slått på streken.
Interessen for ideen om en helt flat organisasjon med
selvstyrte, små enheter og lave administrative kostnader, har vært
enorm. Sykepleiere, også de dyktigste fra sykehusene, har strømmet
til og omfavnet ideen. Fortsatt får Buurtzorg inn omtrent 100 nye
søkere i uka. Fra inn- og utland kommer delegasjoner for å se på
tiltaket. Politiet i Nederland vurderer nå å implementere
Buurtzorgs filosofi ved å gå tilbake til et system med lokalpoliti,
etter at sentralisering har vært et mantra i flere tiår. Banker er
også interessert.
I høst var Jos de Blok i Stavanger for å fortelle om sine
erfaringer. Han var invitert av LO og Arbeiderpartiet, som nå vil
gjøre en pilot med tiltaket. Det blir trolig et tema i neste års
kommunevalgkamp.
Spark
I Schinveld er lunsjmøtet for de ansatte i lokallaget snart
over. Høstsolen flommer lavt over gruppen som nettopp har diskutert
hvordan den tolvte ansatte skal følges opp. Hun har nemlig vært syk
en stund. Det skaper hodebry og utfordringer. Er det noe de kan
gjøre for å tilrettelegge arbeidet? Trenger de veiledning fra
Buurtzorgs regionale coach med tanke på mulige tiltak?
Det er vanskelige spørsmål. Mer morsomt er det å diskutere
pasientrettete tiltak.
– Jeg tror Jan Herings trenger et spark bak, mener Arjen
Tissingh, en av sykepleierne som arbeider 32 timer i uka og eneste
mann i gruppen.
– Han kjenner jo mange her i bygda, men kommer seg ikke
ut.
De andre er enige. I motsetning til Maria Joostens nedslitte
hus i skogkanten, bor Jan Herings i en staselig lys leilighet med
utsikt over det lille
torget. Etter at kona døde i 2012 har livet ikke vært det
samme. Han savner henne, ikke minst på grunn av det sosiale.
– Da hun levde kom det masse folk hit på besøk. Men nå er det
helt stille, klaget han da Arjen
var på dagens besøk tidligere denne dagen.
Hering trenger hjelp til dusjing og til å få øyedråper, men
stompen etter en ben-amputasjon klarer han å holde i orden selv.
– Jeg mener at han godt kan invitere noen selv. Folk renner jo
ikke ned døra av seg selv, foreslår Arjen.
De andre i rommet nikker.
Stolt
Så fyker alle ut igjen, noen går bare til fots til neste
pasient, andre tar bilen. Snart er Marie-Louise tilbake igjen ved
huset med den lille
hagen hvor små dverger støpt i betong har fått
tiden til å stå stille.
Så stikker hun nøkkelen i låsen.
– Goede middag, Maria. Alles goed?
barth.tholens@sykepleien.no
0 Kommentarer