Stridsdyktig

Kjetil Bragstad hadde akkurat fylt 20 år. Drømmen var i ferd med å gå i oppfyllelse. I løpet av førstegangstjenesten hadde han bestemt seg. Dette soldatlivet ville han leve.

Han hadde allerede lagt bak seg et opphold i Kabul-området i Afghanistan. Så fem uker hjemme. Det nye oppholdet, på Camp Meymaneh i Faryab-provinsen i Nord-Afghanistan, var bare et par dager gammelt.

Forhøyning

På kvelden 8. november i 2007 kjører Kjetil og Kristoffer Sørli Jørgensen ut fra Camp Meymaneh i en Land Cruiser. Kristoffer sitter ved rattet. Bak kommer en bil til med to andre norske soldater. De kjører av gårde på en av grusveiene gjennom det lysebrune, steinete afghanske landskapet. Det er mørkt. Klokka er passert sju. De skal ut og teste våpen, siktemidler og nattoptikk. Kjetil skal bli kjent med noe utstyr han ikke hadde vært så mye borti. Det er litt forskjell på hvordan de opererer her i forhold til det stedet han var på under forrige opphold.

Det ISAF-soldatene i Afghanistan frykter mest er de såkalte IED-ene, veibombene. Taliban plasserer sprengstoff i dreneringskanalene i veikonstruksjonen. Der er det en forhøyning i veien, som en fartsdump. Bilen må senke farten når den kjører over, og da treffer ladningen bilen før den har passert.

Poff! De i den bakerste bilen har fortalt at de ikke riktig skjønte hva som skjedde. Først når de kommer frem til kameratene foran, ser de at venstre side av bilen er blåst til himmels. Kristoffer dør momentant. Kjetil sitt venstre bein er for nærme. Det henger bare fast i resten av kroppen med noen tynne hudstrimler. Høyre bein har fått et brudd. I venstre overarm har det boret seg inn en splint, og han er full av sår. Det er mye blod. Kjetil hyler av smerte. Kameratene ringer febrilsk til basen. Det er ikke dekning. En løper opp på nærmeste høyde. Ikke dekning der heller. De bestemmer seg for å ta Kjetil i bilen og kjøre ham tilbake. Kristoffer kan de ikke hjelpe likevel.

Hendelsen er visket ut av Kjetils hukommelse. Det eneste er et glimt fra sykestua på campen.

– De prøvde å få av meg støvlene. Det gjorde vondt og var plagsomt. Så var det denne blonde anestesisykepleieren. Hu kjefta noe voldsomt. Jeg kunne ikke skjønne hvorfor hun var så sint. Hva hadde jeg gjort nå? Jeg lå jo bare der, liksom? Etterpå fikk jeg vite at det ikke gjaldt meg, men en eller annen som hadde fått panikk og som hun måtte ha ut av sykestua.

Kunstig

Jeg møter Kjetil i Oslo sentrum. Han er snart 24 år nå. En tykk stålskinne med kunstig fot stikker ned i venstre sko. En ung litt alvorlig mann i starten av livet. Han studerer persisk, som han håper å fortsette med i Iran til høsten. Han planlegger å bruke det han har erfart på nye oppdrag i utlandet. Han er jo drillet i våpenbruk. Kan mye om forskjellige typer militært utstyr. Om observasjon og overlevningsteknikker. Førstehjelp. Strategi. Lærer han seg språk i tillegg, er han etterspurt arbeidskraft, selv uten høyre bein, mener han. Men det blir ikke i det norske forsvaret. For der vil de ikke ha Kjetil, i hvert fall ikke som en de sender ut på internasjonale oppdrag.

Tydelig

Det neste han husker var at han våknet på Ullevål. Det var gått åtte dager og Kjetil var blitt lagt i koma og fraktet hjem av et tysk fly. Det var tyske kirurger som hadde reddet livet hans. Ved sengen på Ullevål satt en blond kvinnelig lege.

– Nei, ikke henne igjen, tenkte jeg. Jeg trodde det var sykepleieren. Så så jeg at moren og søsteren min også satt ved sengen. Hva gjør de her i Afghanistan, lurte jeg.

Men han skjønte snart hvor han var og at beinet var borte.

– Jeg så nedover sengen. På høyre side var det masse metall som holdt høyre bein sammen. På venstre side var det flatt. Hvordan det hadde gått med Kristoffer var det første jeg spurte om. Og så ville jeg vite hvorfor de måtte ta beinet. De viste meg bilder og jeg så at beinet bare så vidt hang fast ved bruddstedet over kneet. Jeg så tydelig at det ikke ville latt seg gjøre å redde det.

Taktiske

Helt siden ungdomsskolen har Kjetil Bragstad fra Stange vært opptatt av å holde kroppen i form. Pushe seg mer og mer. Kjenne at musklene blir bedre, orke mer, at beina holder lenger og lenger. I den amerikanske fotballklubben Hamar Ruins ble han etter hvert «Running back», den som løper med ballen og må være rask og smidig. Så «Full back», han som skal brøyte vei for running back. Det gjaldt å være kjapp og bruke muskler.

– Er du raskest og hardest, får du minst vondt, sa vi. Og det stemte faktisk, flirer han.

Og forklarer at det er mye taktikk i amerikansk fotball. Hamar Ruins var kjent for å være en gjeng hyggelige og snille gutter som forvandlet seg til villmenn på banen.

– Men etter vi hadde hatt besøk av en amerikansk trener, ble vi mer lure og taktiske, forklarer han.

I førstegangstjenesten fikk han tjenestegjøre i fallskjermjegerkompaniet i en støttefunksjon.

Modus

Etter smellet på grusveien går Kjetils kropp inn i et nytt og ukjent modus. Smerten og sjokket er nesten ikke til å holde ut. Nå setter kroppen alle krefter inn for å holde oppe de vitale funksjonene. Hukommelsen er ikke blant dem. Så Kjetil husker lite fra dagen bomben smalt. Også fra dagene før de skjedde. En ganske vanlig reaksjon, ifølge fagfolk.

Tidlig kom tankene om hvordan livet skulle leves videre. Han ville ut igjen, det skulle være mulig. Han vil gjerne ha orden på livet sitt. Hadde han fått en anstendig erstatning for det tapte beinet, kunne han ha sett frem til et liv med noenlunde økonomisk trygghet. Nå må han drive å forhandle med forsikringsselskapet om erstatningen. Han bor sammen med to kamerater i en sentrumsleilighet. 6500 kroner måneden for et lite rom.

– Da jeg var arbeidsfør igjen fikk jeg tilbud om å jobbe i staben på Rena. Det satte jeg utrolig stor pris på. Jeg fikk ansvarsfulle oppgaver. De viste at de hadde stor tillit til meg. De sa: Du er ikke her fordi vi synes synd på deg. Vi stiller krav til resultater. Det betydde mye for meg.

Etter hvert begynte han likevel å føle på at han ikke kunne yte maksimalt fysisk. Avdelingens oppgave var å være forberedt på internasjonale oppdrag. Det føltes litt urettferdig at han fikk være der uten å dra ut.

– Det ble litt leit å bare se på at folk reiste ut. Jeg var på en måte «han andre». Jeg begynte å føle meg litt annerledes. Da det ble klart at de ikke kom til å sende meg ut, begynte jeg å jobbe på våpenskolen. Men der fikk jeg ikke oppgaver som svarte til mine kunnskaper.

Drøm

Kjetil har nå sluttet i Forsvaret. Men har ikke gitt opp drømmen.

– Jeg likte jobben fordi den var så variert. Jeg likte samholdet blant soldatene. Jeg fikk reise til fremmede land, være med på interessante oppdrag. 90 prosent av tiden er man fysisk aktiv. Det passet for meg. Og mye av det samme kan jeg utføre uten beinet.

Sentimental er han ikke. Han vil ikke bli synes synd på. Livet er ikke så verst. Det viktigste nå er å leve et meningsfylt liv på den måten han kan klare. Den kampen er så vidt begynt.

– Jeg har lært meg å ta noen lette løsninger, selv om det strider mot min natur. En soldat tenker at alt er mulig. For eksempel drar jeg ikke mer på hytta, der det ikke er innlagt vann. Å slepe vanndunken to hundre meter gjennom skogen klarer jeg hvis jeg vil. Men det tar meg en time og koste mye smerte.

 

Kjetils rehabililtering

Det høyre beinet til Kjetil ble operert og det ble lagt på ekstern metallramme. Den hadde han i ni måneder. Han har vært på opptrening på Sunnaas sykehus. Fire ganger i året reiser han nå til Haukeland sykehus i Bergen for å tilpasse protesene.

Trening og tilpassing av proteser må foregå kontinuerlig for å forebygge skader i resten av kroppen i årene som kommer. Å presse kroppen for mye fysisk kan føre til skader, særlig i ryggen og nakken, og dessuten gi smerter.