Skodd for anledningen

Rune Nilsens spesialitet er fotproteser og han har jobbet lenge på Sophies Minde. Han er ikke fornøyd med kirurgene.

– Kirurgene kapper på feil sted når de amputerer. Av en eller annen grunn har de fått det for seg at de skal kappe minst mulig.

– Selv om vi sier det tusenvis av ganger at det ikke alltid er det beste for pasientene i ettertid. Se bare på disse to protesene.

Rune Nilsen drar frem to proteser som står lent inntil veggen på kontoret hans:

– Du ser med en gang at den ene protesen får et altfor lavt kneledd. Det er fordi kirurgen har amputert rett over kneet. Hadde kirurgen tatt 10 centimeter mer av låret, ville pasienten fått en mye bedre protese med en mer naturlig utforming og funksjon, sier Nilsen.

Det er nemlig slik at for at en protese skal bli best mulig, er mye avhengig av stumpen den skal festes i.

– Hvorfor er det slik at kirurgene amputerer minst mulig?

– Jeg vet ikke sikkert, men det virker som om 90 prosent av kirurgene er mest opptatt av den to timers jobben de gjør når de amputerer. De tenker ikke på livet pasienten skal ha etterpå. Det kosmetiske er for legen av mindre betydning.

– Men for pasientene har det svært mye å si. Det hadde vært til stor hjelp om leger hadde kontaktet oss før de amputerte. Da kunne vi samarbeidet og pasienten ville hatt større sjanse for å få optimale proteser. Legene har ikke peiling på hva vi driver med. Det er det for så vidt ingen som har, sier han.

Røykeben og diabetes

Den største gruppen som kommer til Sophies Minde for å få proteser, er eldre diabetikere med røykebein. Ellers er det mye barn med Cerebral parese, ryggmargsbrokk eller andre medfødte misdannelser.

Blant de yngre brukerne som skal ha protese, er mange skadet av båtmotorer, trikker, snøfreser, motorsykler og plenklippere.

– Stort sett alt som handler om fart og moro øker sjansen for å havne her.

En annen gruppe som trenger proteser er krigsveteraner. Stort sett innvandrere.

– Så lenge politikere insisterer på å krige, er ikke vi redde for å bli arbeidsløse.

Ved Sophies Minde er arbeidsmiljøet mannsdominert. Humoren er knusktørr og direkte. Sammen med ortopeditekniker Jo Helge Lunde, blir vi vist rundt. Det jobber ingen sykepleiere her. Men ved Aker sykehus finnes en spesialavdeling for nyamputerte. Nilsen samarbeider godt med sykepleierne der.
Nedleggingsspøkelset truer imidlertid også denne avdelingen. Nilsen vet derfor ikke hvordan disse pasientene vil bli tatt hånd om i fremtiden.

Flertallet av dem som kommer til Nilsen for å få protese, er friske mennesker. De er ikke pasient på noe sykehus, eller går til behandling. Men for å få hjelp, må de ha en varig og vesentlig funksjonssvikt, samt en henvisning fra ortoped.

Kunst, mekanikk og anatomi

Å lage en god protese er en god blanding av kunst, mekanikk og anatomikunnskap, mener Nilsen. I tillegg er noen mer talentfulle enn andre. Etter at han har laget gipsform av «stumpen » som protesen skal festes til, tar han den med seg inn på verkestedet. Her fylles formen med gips slik at Nilsen får en nøyaktig avstøpning av stumpen han skal lage protese til.

– Har folk for høye forventninger?

– Ja, det vil jeg si. Det står mye rart i ukeblader som skaper for høye forventninger til hva vi kan gjøre. Dersom en person har amputert en fot, kan vi ved hjelp av en protese hjelpe dem å gå igjen, men funksjonsmessig er den en dårlig erstatning i forhold til en ordentlig fot, sier han. Å bruke proteser er en evigvarende og livslang prosess.

– Brukerne våre får i snitt en ny protese i året. De første årene kan det være opp til tre-fire i året. Vi blir godt kjent med dem, sier Nilsen.

Behagelig, funksjonell og normal

Vi passerer flere verksteder. Noen steder slipes sko og såler. Andre steder repareres hender, føtter og kneledd. 50 prosent av protesene som blir laget, må lages på nytt. Ofte fordi de er ubehagelig for brukerne og ikke passer godt nok.

– Det blir ikke gull av alt vi gjør her. Men vi prøver så godt vi kan. Det viktigste for dem som kommer hit, er at protesen er behagelig å bruke. Er den vond, bruker de den ikke.

Det neste på ønskelisten er at protesen skal se naturlig ut. De fleste ønsker å «skli» inn i mengden. Brukerne ønsker ikke å bli lagt merke til. Det finnes mange løsninger på protesemarkedet. Enkelte proteser ser veldig high-tech ut og er utformet av industridesignere.

– Industridesignere er ofte opptatt av at ting ser «kule» ut. De som kommer hit vil helst ikke bli lagt merke til. De vil ha det nærmeste de kommer «normalen», sier han.

Gjennomsiktig

På et lite verksted sitter en kvinne og en mann og lager en silikonstøtte til en pasient med celebral parese. Silikonstøtten skal hjelpe brukeren å stive opp hendene. På neste verksted slipes «prøveproteser». Formen er gjennomsiktig. På den måten kan Nilsen se hvor brukerens stump får trykkbelastninger før de lager en ferdig protese.

– Det er nemlig svært viktig at vi øker trykket på de stedene det ikke gjør vondt, og fjerner trykk fra steder som er følsomme. Skinnleggen skal ha lite trykk, mens muskelen bak på leggen tåler veldig mye. Man kan faktisk si det slik at på en god fotprotese, «flyter» brukeren på bløtvevet, sier han.

Sløydsal På verkstedet finnes det meste. Her er dreiebenker, sag, hammer, skrujern og spesialverktøy. Det minner om en sløydsal.

– Ved de nærmeste radene her jobbes det med beinproteser, så kommer armproteser og forskjellige typer skinner. Lengst nede er det såler og skotøy som lages, forteller Lunde mens han peker.

I skap og hyller finnes deler til kneledd og forskjellige mekaniske og datastyrte deler. Lunde forteller at det ikke er slik at det mest teknologiske er det beste. Det kommer helt an på brukerens behov. Med databrikker trenger å bli ladet ofte. Med hydrauliske løsninger, blir protesen litt tyngre, men mer stabil.

– Skal du på hytta uten strøm, er det for eksempel ikke ideelt med løsninger som trenger å bli ladet opp. Mange har derfor flere proteser med ulike løsninger. Løpeproteser, badeproteser, proteser til høyhælte sko, armproteser hvor man enkelt bytter ut funksjon. Vi har for eksempel laget proteser til kokker og snekkere. De får protese med hammer, eller kokkekniv, alt ettersom, sier han.

Når det gjelder armproteser er gripeklo det mest funksjonelle. Men de fleste ønsker en mest mulig naturtro hånd.

Tøft i begynnelsen

I gangen kommer en nydelig ung dame gående på imponerende høye hæler. Også hun skal inn til Rune Hansen.

Celine Halvorsrud er 24 år og lider av osteomyelitt og ryggmargsbrokk. Hun ble leggamputert for to år siden. På grunn av nervesykdommen kjenner hun ikke når hun får vondt eller betennelser. Det igjen har gjort at hun har hatt mange besøk på Ullevål ortopediske poliklinikk. Ett år hadde hun 308 dager på Ullevål. Å gjennomgå amputasjon, var tøft i begynnelsen.

– Selv om foten min voldte meg mye problemer, var jeg glad i den. Jeg gikk gjennom en sorgprosess etterpå og var ikke klar for protese i begynnelsen. Nå har det endret seg. Hvis du ser på protesefoten min ser du at den faktisk er finere enn min ordentlige fot. Nå vil Rune lage flere føtter til meg, sier Halvorsen.

Bare spør

For Celine Halvorsrud er det viktig at det ser bra og naturlig ut.

– Jeg er nok litt forfengelig.

– Synes du det er ubehaglig om noen spør om protesen din?

– Nei. Det er mye bedre at folk spør enn at de stirrer. I begynnelsen var jeg nok litt fiksert på at jeg trodde alle kunne se at jeg hadde protese. Å snakke om det hjelper meg. Det viser seg at folk egentlig ikke legger så mye merke til det. De reagerer heller ikke negativt når jeg forteller om det. Likevel er det viktig for meg at alt ser så normalt ut som mulig, sier hun.

Shopping og høye hæler

Hun bruker hovedsakelig to proteser. Den for høyhælte sko, er hennes favoritt.

– Jeg har aldri kunnet gått i høye hæler. Det kan jeg nå. Siden jeg har så små føtter har det også vært vanskelig å finne riktig størrelse, men jeg har funnet en butikk på nett, så nå shopper jeg masse sko. Jeg har litt å ta igjen.

Protesen har også ført til at hun ikke trenger å besøke Ullevål like mye som før. Nå rekker det med kontroll en gang i måneden.

– Jeg har tidligere ikke kunnet reise så mye. Det kan jeg nå. Jeg har med meg eget medisinskrin. Etter mange år med sykdom har jeg jo begynt å få god peiling på hva jeg kan gjøre selv.