54 år med kontroll

KJENNER DU DETTE: Å miste følelsen i beina er en mulig senkomplikasjon av diabetes.

Stikkord

Betacellene sa stopp. Da måtte Brita Korshavn overta selv.

Om jeg har tapt noe? Brita Korshavn tenker etter.
– Nei, jeg føler ikke det, sier hun.
– Men jeg savner jo å gå i pene sko.

Slapp sommer
Det var sommeren 1957. Ti år gamle Brita var så slapp. Ville bare drikke brus. En venn av familien, en barnelege, sa det rett ut: Brita har fått sukkersyke.
Det var en uke igjen av ferien på Sørlandet.
«Spis så mye sukker du kan», sa han.
«Og så går du til lege når du kommer hjem».

Fikk skjenn
Brita Korshavn er innom poliklinikken på Gjøvik. Hun gir diabetessykepleier Tilla Landbakk en klem. Forteller at turen til Nice gikk bra.
– Men jeg glemte niste til flyet. Venninnene mine, flere av dem er sykepleiere, skjente på meg. De sa: Brita, dette må du snart lære, sier hun og ler.
– Men jeg hadde kontroll, jeg hadde med druesukker.
Kontroll er noe Brita Korshavn har hatt i 54 år. Hele denne tiden har hun gjort jobben kroppen sluttet med da hun var ti: Å tilføre insulin.

For mye sukker
I bukspyttkjertelen, nærmere bestemt i betacellene i de langheranske øyer, produseres insulin. Insulin er et hormon som sørger for å holde nivået av sukker i blodet stabilt. Uten insulin dør man.
Men hos noen er evnen til å lage insulin ødelagt. Hvorfor vet ingen. Rundt 25 000 mennesker i Norge har mistet denne evnen. Sykdommen kalles type 1-diabetes eller insulinavhengig diabetes og medfører at insulin må tilføres kroppen utenfra.
I 1957 var behandlingen én sprøyte insulin hver morgen. Men i takt med økt kunnskap om hva diabetes kan føre til på sikt, er det utviklet flere typer insulin, ulike måter å tilføre den kroppen på og svært enkle apparater for å måle blodsukker.

Sunt liv
Sukkermolekylene kan avleire seg i blodårene, særlig i de små. Det gjør at de med diabetes har økt risiko for blant annet øyeproblemer og nyresvikt. Målet med diabetesbehandling er å holde blodsukkeret stabilt. Men det er lettere sagt enn gjort. Nivået påvirkes av hva man spiser, hvor aktiv man er, stress, hormoner og det meste som skjer.
– Hverdager er de beste, sier Brita Korshavn tørt.
– Med diabetes blir det et sunt liv. Hun husker at moren sørget for et kosthold uten mye sukker. Skulle Brita i bursdag, fikk hun med vannbakkels. – Men jeg tenkte faktisk ikke så mye på sykdommen, sier hun. Føling kan hun ikke huske å ha hatt.
– På mange måter var det kanskje enklere før, sier sykepleier Landbakk.
– Da var det ikke mulig å måle blodsukker og man slapp å bekymre seg for om det var høyt eller lavt.

Fru Chic
Brita Korshavn giftet seg.
– Jeg lurte på om jeg kunne få barn, men fikk råd om å sette i gang.
Det ble to fine jenter med to års mellomrom, begge tatt med keisersnitt tre uker før tiden. Og begge veide godt over fire kilo.
– Mødre med diabetes fikk gjerne store barn, derfor ble jeg fulgt opp, sier Korshavn.
Hun jobbet sammen med søsteren i parfymeriet som foreldrene startet i 1930-årene.
– Chic parfymeri het det, sier hun.
– Fremdeles spør folk «hvordan det går med fru Chic», når jeg er i byen.
Seinskader av diabetes gjorde at hun for ni år siden måtte slutte å jobbe.

Mister følelse
Det var et sår som ikke ville gro. I tillegg gjorde blødninger at hun delvis mistet synet på venstre øye.
Såret kom for over 20 år siden, under venstre lilletå. Hun hadde alltid tatt godt vare på beina. De som har diabetes, er nødt til det, fordi de risikerer å utvikle nevropati som følge av høyt blodsukker. Nevropati er skader på følenervene, og rammer særlig føtter.
Fordi nervene er skadet, er evnen til å føle smerte nedsatt. En stein i skoen, eller brennhet sand, vil for eksempel ikke merkes. Da er det lett å få sår. Diabetes kan også føre til problemer med sirkulasjon i føttene, slik at sår kan ha vanskelig for å gro.
Korshavn og Landbakk gjorde alt for å lege såret. I perioder var Korshavn på sykehuset ukentlig. Men for to år siden anbefalte kirurgen å amputere.
Korshavn grudde seg veldig.
– Det mest overraskende med det, var vel hvor bra det gikk, sier sykepleier Landbakk. Under sko og sokk er det vanskelig å se at Brita Korshavns venstre lilletå er borte.
– Barnebarna mine kaller den vikkivirre. De sier vi bare kan kjøpe en ny, sier hun.

Tilgjengelig
Med nevropatien kom råd om ortopediske sko.
– Det var en nedtur. Jeg er opptatt av fine sko. Litt spisse. Lakksko, med sydd kant rundt. Jeg hadde noen knall røde. Søsteren fikk overta 20 par.
Hun ser ned på de butte, fornuftige skoene hun bruker i dag.
– Men det gikk greit. Jeg har alltid vært opptatt av å se mulighetene, ikke begrensningene. Jeg har levd et godt, aktivt liv. Det har vært håndball og ski. Nå er det tur med staver.
Tilla Landbakk opplever at svært mange takler det å ha diabetes veldig bra.
Hun mener hennes viktigste jobb er å være tilgjengelig.
– Jeg skal være der når de har behov for hjelp, sier hun rolig.
– Jeg må være fleksibel og ta utfordringene når de kommer.
Korshavn nikker.
– Å få hjelp når jeg trenger det er veldig viktig, mener hun.
22 år har de kjent hverandre. Korshavn har diabetessykepleierens mobilnummer.
– Men jeg har bare brukt det én gang, sier hun.

Egne valg
Landbakk sammenligner det å ha diabetes med å være kaptein på havet.
– Der trenger man hjelp av mannskapet. Helsepersonell er det mannskapet. Pasientene må ta alle valgene, men jeg skal hjelpe dem til å ta best mulig valg.
Å håndtere sykdommen handler om å mestre og akseptere. Hun må være oppdatert.
– Det har vært en utrolig utvikling innenfor diabetes, og pasientene må være trygge på at jeg følger med, sier hun.
På kontoret hennes ligger et bredt utvalg av sprøyter, penner og pumper. Brita Korshavn rister på hodet når hun får spørsmål om pumpe.
– Jeg trives så godt med pennen, sier hun. Landbakk trekker fram erfaringskunnskap.
– Alle med diabetes håndterer sykdommen ulikt. Det fins ingen fasit. Jeg lærer av alle måtene pasientene håndterer sykdommen på. Jeg tar med meg Britas erfaringer i møte med neste pasient.

Ville levd uten
Landbakk opplever at de fleste med diabetes har håp om å bli frisk. Et håp om at forskningen skal finne en måte å få betacellene til å produsere insulin igjen. Det mener Brita Landbakk hun har blitt for gammel til.
– Men jeg skulle ønske meg en dag der jeg slapp å tenke på alt jeg ikke kan spise, sier hun. Hun skulle gjerne vært foruten hele sykdommen.
– Men å få diagnosen endret ikke livet. Det gjorde faktisk ikke det.
Rett før hun fikk diagnosen, fikk en venninne leukemi og døde.
– Da jeg selv ble syk, sa jeg til moren min: Så heldig jeg er som fikk diabetes.

– Å få hjelp når jeg trenger det er veldig viktig