Opp igjen

Knut Lundstrøm trener hver dag og har 21 medaljer fra fire paralympiske vinterleker hjemme.

Stikkord

Knut Lundstrøm gikk fra 176 til 116 cm på ti sekunder. Han vet hvordan man reiser seg igjen når beina blir borte i fallet.

Det var ett år før Bob Geldof sang om at han ikke liker mandager, nærmere bestemt mandag 28. august 1978. Platearbeider Knut Lundstrøm var 27 år, 176 centimeter høy og en aktiv friidrettsutøver på kretsmesternivå med løping som sin favorittøvelse. Som 15-åring sprang han 100-meteren på 11,3 sekunder.

Når han kjører til jobb og parkerer ved Tangen Verft i Kragerø, er det en helt vanlig start på arbeidsuka med lettskyet, pent vær. Han tenker på dagens trening som venter etter at han er ferdig på jobb. Han vet ennå ikke at resten av livet skal bli en eneste lang treningsøkt:

Trening av balanse når han skal gå med fordømt upraktiske proteser. Av bicepsene og tricepsene når han forflytter seg. Av nakkemusklene når han alltid må kikke opp fra rullestolen for å se folk i øynene. Av tålmodighet når ungene slenger sko i gangen og han må hoppe ned for ørtende gang den dagen og hive dem vekk for å komme seg fram. Av freidighet når han må rulle fram til heisen før de andre for i det hele tatt å få være med. Av åpenhet når han i 90 prosent av tilfellene må være den første som tar kontakt i sosiale sammenhenger. Av lattermusklene når ekspeditrisen på Dressmann spør på autopilot om han vil ha med ukens tilbud med sokker til halv pris. Av smerteterskelen.

Klokka fem over elleve denne seinsommerdagen skal han rope for livet av smerte.

 

Fallet

Tangen Verft var hjørnesteinsbedriften i Kragerø helt til nedleggelsen i 2003. Verftshallen var rammet inn av en 46 meter høy bukkran på 220 tonn. Den bevegde seg sakte fram og tilbake flere ganger om dagen på to skinneganger, en på hver langside av verftshallen. Mannen som kjørte den satt 25 meter opp i lufta og ble dirigert via walkie talkie.

Når Knut denne mandagen står oppå en halv meter høy trepall ved skinnene for å veksle noen ord med en kamerat, registrerer han at kranen er på vei mot dem. Han hopper ned fra pallen for å hente noe utstyr på lageret, men lander litt forkjært og snubler over skinnene, rett foran kranbeinet. Han vil akkurat rekke å reise seg før krana kommer, men kjeledressen har huket seg fast i noen bolter på skinnene og han kommer seg ikke løs i tide. I det krana knaser over det ene beinet like overfor kneet, tenker han at han kan rekke å redde det andre beinet ved å dra det til seg, men beina har havnet i kors og han er helt låst. Krana fortsetter over det andre beinet før den stopper. Det hele tok ti sekunder.

Blodet fosser ut. “Nå blør jeg i hjel”, tenker han og roper det ut. Kollegene får ikke dratt ham ut og krana må rygge tilbake over beina en gang til, for at de skal komme til. Da henger lemmene fast bare i noen skinnfiller inni kjeledressen. Verneombudet får knyttet noen taustumper rundt lårene på utsiden av kjeledressen, for å stoppe blødningen. Knut mister flere liter blod, men tauet redder nok livet hans. Arbeidskameratene bærer ham i bilen og kjører ham noen hundre meter lengre bort til Kragerø sykehus mens han hyler og skriker. På sykehuset roper han “Mer sprøyte!” til lege Bjørn Olsen som gir ham morfin for å døyve de verste smertene. Han er bevisst helt til han ligger på operasjonsbordet ved Porsgrunn Lutherske Sykehus. Der amputeres begge bein ti centimeter over knærne. Når han våkner fra narkosen er han sånn cirka 116 centimeter høy. Det nye livet uten bein begynner.

 

Flaut og ekkelt

Knut ble liggende noen uker etter operasjonen og så skulle han sendes tilbake til Kragerø, men det ville han ikke selv.

– Jeg hadde ikke lyst å møte kameratene uten proteser. Det var jo litt flaut og ekkelt dette her, sier han.

Han fikk være i Porsgrunn noen ekstra uker før han ble sendt til Sofies Minde i Oslo for rehabilitering i to-tre måneder. Her traff han andre i samme situasjon og ble puffet av fysioterapeuter og leger som hele tiden styrte mot målet: Opp igjen, og tilbake til arbeidslivet. Det var kun en praktisk tilnærming, ingen tilbud om psykisk bearbeiding av verken ulykkeshendelsen eller tapet. De første 20 årene kunne han våkne på natta, svett, og med marerittaktige bilder av ulykken i hodet.

 Men Knut synes han fikk en tett og god oppfølging likevel.

– Jeg har aldri hatt noen langvarig depresjon eller angst eller irritasjon. Jeg kan få lyst å ta en tur i skauen eller opp på et fjell, men da skyver jeg det bare vekk. Tanken kan komme der og da i noen sekunder eller minutt, men jeg filosoferer ikke over den.

Han hadde heller ikke kontakt med noen sykepleiere under rehabiliteringen.

– Det eneste var på sykehuset i Porsgrunn. Jeg husker spesielt ei av dem som hjalp meg å trappe ned på morfinbruken. Hun kom inn med Felleskatalogen og leste høyt om bivirkningene for meg.

På Sofies Minde tok de mål til protesene og hverdagen bestod i å lære å gå med dem. Huden på stumpene ble sår, det tok en og en halv måned før den ble herdet.

– Det var litt deprimerende ikke å kunne skritte ut. Det ble mest stabbing, minnes Knut.

 

Kone og kontorjobb

Etter Sofies Minde var han på en måneds treningsopphold på Beitostølen helsesportssenter før han tok en toårig utdanning ved Oslo maritime tekniske skole. På Beitostølen spilte de musikk om kveldene, og Knut traff tonen med nordnorske Siri Gjærum på 19 år som var utplassert fra Peder Morset folkehøgskole. I dag er de gift og har tre voksne sønner i 20-årene. Siri har blitt sykepleier med spesialisering i rehabilitering og er enhetsleder for enhet for rehabilitering i Kragerø.

Høsten 1981 ble Knut ansatt på tegnekontoret på Tangen Verft, selv om det var rasjonaliseringstider og andre med lengre ansiennitet måtte gå. Han følte det ubehagelig, men ledelsen forsikret om at disse hadde måttet gå uansett.

– Det var en interessant jobb, men ikke helt i min gate. Jeg har alltid likt å jobbe med hendene, og for meg var overgangen fra verksted til kontor tyngre enn å miste beina. De første årene grudde jeg meg til å gå på jobb, sier han.

 

Kastet protesene

Ved Karolinska sjukhuset i Stockholm kan amputerte i dag få en titanbolt skrudd inn i beinet på stumpene og så feste protesene på den. Men i 1978 måtte Knut først ha hylser som gikk helt opp i skrittet, som protesene så ble festet på.

– Hylsene gnagde. Jeg måtte ta dem av når jeg skulle på do og hele greia var festet med reimer. Fy fader, det var tungvint!

Det var også hardt for ryggen å ta støyten med balanseringen. Det lengste han gikk med protesene var seks-sju kilometer.

– Men det er ikke noe poeng, det er å be om ryggproblem. Skulle jeg gå på en flyplass ble jeg helt gjennomvåt av svette før jeg kom fram. Jeg brukte seks til åtte ganger mer krefter enn en som går på sine egne bein.

Etter å ha brukt protesene hver dag de første ti årene, gjømte han dem vekk under senga. Nå kommer de bare frem til selskapsbruk.

 

Til topps

Knut bestemte seg tidlig for at han ikke skulle bli en sånn som klager.

– Jeg har hele tiden levd etter mottoet: Ikke tenk på det du ikke kan, bare fokusér på det du har en sjanse til å klare.

Med denne taktikken har Knut Lundstrøm blitt verdens beste idrettsutøver innen både is- og skipigging. Han har reist over hele kloden og hentet hjem 21 medaljer fra fire Paralympiske vinterleker fra 1988 til 1998. 14 av dem var gull. Han har pigga Trondheim-Oslo på 36 timer i effektiv kjøring og er også med i en kajakk-klubb.

– Idretten har redda meg fra de psykiske plagene mange kan få i etterkant av en slik ulykke. Jeg har også hatt mye sosialt fellesskap i treningen, sier han.

Han har lagt opp treningen etter et strengt regime og ikke tillatt noe slingringsmonn i forhold til klokka. Til og med nå som 60-åring og med to sener som er slitt av i høyre overarm etter noen fall fra rullestolen, trener han flere ganger om dagen.

– Men det er ingen matchvekt på meg lenger. Jeg veide 75 kilo før ulykka, og gjør det nå også. Da jeg var på høyden i Nagano i 1998, veide jeg rundt 63.

Knut har også vært leder av skigruppa i Sannidal en periode, og de fleste i kommunen vet godt hvem han er.

Da Tangen Verft ble nedlagt i 2003, ble Knut uføretrygdet i likhet med flere i kommunen. I dag er andelen uføretrygdede i Kragerø på 16,2 prosent mot 10,3 prosent på landsbasis. Dermed har det blitt mer tid på husarbeid enn før. Han måker snø, pusser båt, flislegger og tapetserer inne i huset, lager mat og ruller tur med fuglehunden Teddy om formiddagene. Sønnene er ute av redet.

 

Ned igjen

– Når aksepterte du tapet av beina?

– Det har blitt bearbeidet litt etter hvert. Alt skjedde så fort etterpå. Travelt familieliv og idretten gjorde at jeg ikke rakk å tenke så mye på det. Jeg skjøv nok ulykka vekk med idretten.

I 2003 da han fikk lange dager hjemme, kom en tung periode som varte noen år.

– Overgangen til å bli uføretrygda var tøff. Jeg mista det sosiale nettverket rundt jobben og fikk depressive tanker om at det ikke er bruk for meg lenger og at jeg er en byrde for samfunnet.

I en periode forsøkte han og noen tidligere kolleger å ta tegneoppdrag, uten at det tok helt av. Knut likte heller ikke å dra på besøk til bedriftene med sekk på ryggen og krabbe rundt fordi det var lite tilrettelagt for rullestol.

– Ble det tungvint?

– Ja, og det føltes dumt. Antakelig mest i mine øyne.

Han har taklet overgangen nå.

– Jeg hadde jo fortsatt idrettsvennene mine, så det var ikke noen katastrofe. Dessuten hadde jeg jobbet 50 prosent siden vi fikk småunger og jeg trente så mye. De med full stilling fikk nok en tøffere overgang enn meg. I tillegg fikk jeg fulgt opp de to yngste sønnene bedre. De drev med langrenn og skiskyting.

 

I bakleksa

Det er mange som har et anstrengt forhold til det å “mingle” med fremmede mennesker i sosiale sammenhenger. For Knut er det ekstra slitsomt.

– Folk står alltid i grupper og prater, så kommer jeg rullende bort og blir stående litt i utkanten. Jeg rekker ikke helt fram og opp til dem og blir liksom litt i bakleksa.

– Hvordan er det hele tiden å kikke opp når du skal prate med folk?

– Det er et lite minus. Man får ikke så lett kontakt og i enkelte sammenhenger føler jeg meg kanskje litt underlegen.

Fra 1982 ferierte Knuts familie noen somre langs norskekysten i båt sammen med fire-fem andre båter.

– Vi kunne sitte i båten og så hoppet de plutselig på land for å ta seg en øl. Jeg måtte gjennom en hel operasjon for å følge etter. Måtte bade for å komme meg i land. De tenkte selvfølgelig ikke over det og jeg sa aldri noe om det. Sånt må jeg bare venne meg til hvis jeg vil være med.

Det handler i det hele tatt mye om å venne seg til omveier og tungvinte løsninger for Knut.  Skal han på butikken, må han ta bakveien. Skal han til treningssenteret, må han ta en transportheis og må ringe betjeningen om å komme å låse opp for ham. Universell utforming er foreløpig ikke så mye mer enn fagre ord på papir i dette landet.

Knut Lundstrøm synes ikke han noen gang har blitt behandlet på en måte som har gjort at verdigheten hans har blitt krenket.

– Jeg har blitt behandlet som likeverdig og med mine resultater har jeg blitt sett opp til.

Det eneste han irriterer seg over av og til, er at han ikke kan være med kona opp på fjellet eller på små skogstier.

– Men det viktigste i livet er ikke å være over alt.

– Hva er det da?

– Å få familielivet til å funke.

 

Antall yrkesskadde

I 1990 ble det meldt litt over 20 000 yrkesskader i Norge til Arbeidstilsynet. Tallet økte til over 30 000 i 1998. I 2008 var det nede på 20 000 igjen. Det er en stor underrapportering av skader og tallene inkluderer ikke virksomheter til sjøs. Tall fra 70-tallet finnes ikke.

Kilde: Arbeidstilsynet

 

Amputasjoner i tall

I 1996 var 4.9 per 1 000 personer amputert (ekskludert fingre og tær) i USA. Den vanligste årsaken er sykdommer som gir dårlig blodgjennomstrømming. For amputasjoner forårsaket av traumer var insidensraten 5.86 per 100 000.

Kilde: Amputee Coalition

 

Dagens rehabilitering

Amputasjonspasienter blir rehabilitert nokså annerledes i dag enn det Knut Lundstrøm erfarte i 1978. Nå er sykepleiere mer med.

Ada Valle Huuse er leder for NSFs faggruppe av sykepleiere i rehabilitering. Hun jobber ved Sykehuset Innlandet, og der består behandlingstilbudet av akuttavdeling, rehabiliteringsavdeling, rehabiliteringsinstitusjon, ambulerende rehabiliteringsteam for å få pasienten tilbake til hjemmet, kommunen og eventuelt jobb. Dette teamet er tverrfaglig med lege, fysioterapeut, sykepleier, sosionom og ergoterapeut.

– Vi følger opp pasienten i etterkant av sykehusopphold. Det inkluderer oppfølging i samarbeid med kommunen, Nav og eventuelt arbeidsgiver, sier hun.

 

Bearbeiding

– Tilbyr dere hjelp til å bearbeide ulykken?

– Rehabiliteringsavdelingen på Gjøvik har utviklet “Pasientens Perm”. Det er en personlig perm som pasientene selv samler det de ønsker. Det er treningsopplegg, informasjon fra lege, fysioterapeut og ergoterapeut og samtaler med sosionom og sykepleier. De oppfordres til å skrive ned egne tanker som en start på bearbeiding av traumet. Kontaktsykepleier følger opp med samtaler.

Valle Huuse understreker at det å bli bevisst behovet er en god start for videre hjelp.

– Når pasienter starter bearbeidingarbeidet i første del av rehabiliteringen så vil det forhåpentlig bli en del av videre oppfølging i kommunen/hjemme.

 

Tilbudsjungel

Etter hjemkomst og møte med hverdagen kommer det nye behov. Det finnes ulike mestringstilbud som er diagnoseuavhengig og dermed også for amputasjonspasienter.

– I vårt distrikt samarbeider noen kommuner og sykehus om mestringstilbud. Det er alt fra kortere kurs/møteplasser for kunnskap og erfaringsutveksling, til kurs over flere uker med livsstyrketrening og kroppskunnskaping, med fokus på brukerens egen bearbeiding, løsninger, muligheter og ressurser. Dette ønsker vi å videreutvikle, sier Valle Huuse.

Noen steder har lokale Nav-kontorer tilbud, det kan være henvisning til psykolog eller gruppetilbud. Oppfølgingsenheten Frisk er et tverrfaglig spesialisttilbud for arbeidsrettet rehabilitering.

 – Det finnes mange tilbud. Utfordringen er å finne fram. Begrepene er mange: Koordinerende enheter, ambulerende team, fastleger og rehabiliteringskoordinatorer for eksempel, noe som kan være en utfordring for pasienter/brukere, sier Valle Huuse.

 

For meg var overgangen fra verksted til kontor tyngre enn å miste beina.