Tilbake til start

Ti minutter etter at startskuddet er gått for Den lille styrkeprøven fra Lillehammer til Oslo, stanser Hans Jacob Hofgaard sykkelen. Han kjenner seg ikke vel. Før han får løsnet skoene fra pedalene, deiser han i asfalten.

Han husker ikke noe av lørdag 20. juni 2009. Heller ikke noe av ukene før og etter denne lørdagen. Men det gjør kompisene som sykler sammen med Hans Jacob. De forstår raskt at her er det alvor. Løper bort til ham. Konstaterer at han mangler puls. Setter umiddelbart i gang med hjerte- og lungeredning. Hjernen til Hans Jacob får tilført tilstrekkelig oksygen til ikke å kollapse.

Noen ringer 113. Ti minutter seinere ankommer ambulansepersonell. På fjerde forsøk med hjertestarter begynner hjertet å slå igjen. Det er gått 40 minutter siden Hans Jacob fikk hjertestans. Han har fått livet tilbake.

Første stopp er Lillehammer sykehus, før turen går videre til Ullevål sykehus. De ti påfølgende dagene befinner Hans Jacob seg i en komalignende tilstand.

Ett år etter står Hans Jacob igjen på startstreken på Lillehammer. Han skal fullføre rittet han aldri kom i mål året før.

– Det var et lite delmål.

Året som ligger mellom de to rittene har vært en annerledes og tøffere styrkeprøve for Hans Jacob og familien.

Hjerneskade?

– Hvor er jeg? Hvorfor er jeg her?

Flere uker uten erindring om livet utenfor, våkner Hans Jacob til en kaotisk hverdag på Ullevål sykehus. Han er kommet tilbake til livet. Men i hvilke tilstand? Hjerneskade? Bare ordet skremmer. Fra sykehussengen ser han en klokke på veggen. Men han forstår ikke hva viserne viser. Han fryser. Tror det er vinter og veldig kaldt. En naturlig reaksjon etter å ha vært kunstig nedkjølt for å beskytte mot ytterligere celledød og hjerneødem. Det vet ikke Hans Jacob.

Han klager over vondt i anklene. De ligger på sengekanten. Kona ber ham legge seg lenger opp i senga. Han forstår ikke hva hun mener. Hvorfor skal han reise seg opp? Han ligger godt.

Den første tida på sykehuset blir en tid med misforståelser, og mange hverdagslige utfordringer. Når Hans Jacob som en del av opptreningen skal ut å handle, avslører hverdagen nye utfordringer. På handlelappen står brød. Men det finnes så mange forskjellige brødsorter? Eple. Grønne eller røde?

– Jeg kunne ingen ting! oppsummer Hans Jacob i dag.

Den gang forstod han ikke hvor dårlig han var.

Noe har skjedd

I avhandlingen «Erfaringer fra et rystet selv» har Grace Inga Romsland fulgt en gruppe personer som har vært bevisstløse etter ulykke eller sykdom som har forårsaket hjerneskade. Et kjennetegn hun fant var at da de først begynte å orientere seg mot verden og andre mennesker, opplevde de at det hadde skjedd forandringer med dem selv. De endringer de opplevde var vanskelige å forklare for andre, og de var vanskelige å forstå for dem selv. Kapasiteten når det gjelder å huske, være oppmerksom og oppfatte hva som skjer, motta og sortere sanseinntrykk og å løse problemer var svekket. I tillegg var alle plaget av tretthet og hadde stort behov for å hvile.

Dette passer ifølge Hans Jacob «perfekt». Han kjenner seg godt igjen i alt.

Pappa kan ikke skrive

To måneder ble Hans Jacob på Ullevål sykehus.

– Rehabiliteringsavdelingen på sykehuset er veldig gode på fysisk trening, uten at jeg vil kalle det et toppidrettssenter.

Positiv, blid, sosial, organisert og målbevisst, jernvilje. Det er ord som er brukt om Hans Jacob. Alle viktige egenskaper i den situasjonen han befant seg.

– Jeg ble tidlig klar over at her kreves det egeninnsats og motivasjon. Rask progresjon gav mer motivasjon. Det hjalp også på motivasjonen å høre at jeg ikke ble dårligere. At det bare kan gå en vei – oppover. Men alt avhenger av meg.

Den fysiske opptreningen var ikke den største utfordringen, selv om han måtte begynne fra bunn av. Balanse, koordinering… Det meste måtte trenes på nytt.

Tøffere var det å trene opp hjernen. Da Hans Jacob våknet opp etter ulykken slet han med å lese og skrive. Han hadde ikke mistet evnen til å lese og skrive, men det var mye som skulle gjenoppfriskes.

Ikke infarkt

Medisinske undersøkelser ble det mange av under oppholdet på sykehuset.

– Legene hadde konkludert med at jeg hadde hatt et hjerteinfarkt. Og at det hadde løst seg opp. Men helt fornøyd var de tydeligvis ikke. På nytt gikk de gjennom blodprøvene mine. Da kunne de konstatere et kritisk høyt kalsiumnivå, forårsaket av bi-skjoldbrukskjertelen.

Dette ble sett på som en medvirkende årsak til det som skjedde juni 2009. På nytt bar det inn på hjerteovervåkningen. Kjertelen, som var 40 ganger større enn den skulle være, ble operert vekk.

«Friskmeldt»

Etter to uker på Aker sykehus etter operasjonen, ble det tre måneder med opptrening og pasientundervisning på Sunnaas sykehus. Han lærte om livsstil og kosthold, og simulerte praktiske situasjoner i hverdagen. Hvordan hente fram igjen det han hadde glemt, men tidligere kunne.

Her fikk han god støtte fra treningskolleger på jobben. En gang i uken tok de turen til Sunnaas, medbrakt Hans Jacobs sykkel. Tidligere hverdag ble en naturlig del av opptreningen.

– Under oppholdet på Sunnaas fikk jeg også svar på spørsmål jeg hadde gått med. Blant annet hva som hadde skjedd, og at jeg ikke kunne noe for det.

Da han dro fra Sunnaas var han friskmeldt, vurdert på bakgrunn av det han hadde vært gjennom. Men sammenlignet med situasjonen før ulykken var han redusert. Hans Jacob blir fort sliten og trenger mye hvile. Men han er helt klar på at dette må tilpasses familien, og ikke at familien skal tilpasse seg hans endrede livssituasjon.

– Sannsynligvis kommer jeg ikke dit jeg var. Men det er ikke det viktigste. Det er viktigere å innse begrensningene i dag, og samle på de små seirene.

En slik seier var igjen å kunne kjøre bil. Etter flere tester blant annet av reaksjonsevne var det ingen grunn til ikke å slippe han ut i trafikken.

– Et lite, men viktig steg nærmere der jeg var.

Ikke mer flygeleder

1. desember 2009 begynte Hans Jacob å arbeide 20 prosent. Selv kaller han den første tiden å være fysisk til stede.

– Men det å kunne være på jobb, var viktig for å komme i gang. Her følte jeg meg trygg i kjente omgivelser. Og etter hvert kunne jeg bidra med stadig flere oppgaver.

Han er takknemlig for fleksibiliteten til arbeidsgiveren Avinor og arbeidskollegene for måten de har stilt opp. Hans Jacob er utdannet og har jobbet som flygeleder. I tiden før ulykken på Lillehammer var han midlertidig engasjert i et prosjekt hvor man så på hvordan man skulle møte innføringen av en ny luftomorganisering og trafikkøkning i Østlandsområdet. Planen var at han skulle tilbake som flygeleder etter implementeringen av det nye systemet.

– Det er ikke lenger realistisk. At jeg har hatt hjertestans setter en stopper for det. Etter ulykken begynt jeg også å stamme, særlig i stressede situasjoner. Å være flygeleder kan være svært stressende. Så den døren er definitivt lukket.

I dag jobber han i 60 prosent stilling ved Avinors hovedkontor i Oslo.

– Det er nok min grense. I all fall en god tid framover. Så får jeg tilpasse hverdagen etter det, og bruke overskuddet på familie og venner.

Snakk om det

Hans Jacob har hele tiden vært åpen om det som skjedde.

– På den måten har jeg fått mulighet til å tenke gjennom og bearbeide en del av opplevelsene. Prøve å lære av ulykken.

Konkurranseinstinktet hans har hele tida vært inntakt.

– Er innforstått med at ikke alt vil bli som tidligere. Målet må være å gjøre så godt jeg kan med de nye forutsetningene jeg har. Ta ett steg om gangen og komme dit jeg kommer.