Det at sykehus og kommuner i dag mangler helsepersonell, er bare starten på det som vil komme. I dag mangler vi 7000 sykepleiere og i 2040 vil det mangle 30 000, skriver Kari Ingstad.

– Jeg har jobbet som sykepleier i 2,5 år, men nå orker jeg ikke mer. Arbeidsvilkårene er for slitsomme, og tanken på å gjennomleve 40 år i et yrke som ikke tar vare på helsen min, er uholdbar, skriver sykepleieren.

Jeg håper at de som er satt til å ta ansvarlige beslutninger midt i alle kamper og omkamper, blant flammende fakler og lokal- og opposisjonspolitikerappeller, ikke glemmer at det finnes folk som aldri roper. 

Det er viktig for vår trygghet at vi vet at hjelpeapparatet står klar når vi trenger det. Når nok er nok. Det er imidlertid mange i helsevesenet som klamrer seg til at ressursene må brukes på livshjelp og ikke dødshjelp. 

Flere av dem som underviser i sykepleie, er snart på vei av banen etter en lang og imponerende karriere. Det bør skremme oss at innbytterbenken er skranten. Vi har heller ikke noe reservelag som snart er klare for neste nivå. 

Er dette statsbudsjettet det aller beste Støre og co. har å by på? Det lurer jeg på etter at regjeringen har lagt frem sitt siste budsjett før stortingsvalget neste år. Dette statsbudsjettet skaper lite entusiasme. 

Tanken på å gjøre noe for andre stimulerer åpenbart mitt egoistiske nervesystem. Rett før jeg sovner, slår det meg at ved å la julen handle om andre så kan det faktisk oppstå en vinn-vinn-situasjon. En seier både for andre og mitt ego. Det må jeg gjøre noe med. Men ikke før til neste år.

Livet med demens, og på sykehjem, må også kunne bestå av farger, humor, rytme og musikk. Derfor bør vi fylle det med det vakreste som menneskeheten har skapt, nemlig kunst.

Jeg håper at dette innlegget vil bidra til en konstruktiv debatt om hjemmesykepleien, og at det kan føre til nødvendige politiske og administrative tiltak.