Guldvogs gode liv

På Norsk Sykepleierforbunds landsmøte i november fortalte Bjørn Guldvog at hans mor var sykepleier.

– Vurderte du å følge i hennes fotspor?

– Det var hun som åpnet dørene for meg i mine første jobber som pleiemedhjelper. Det var hun som tente mine interesser for helsefagene, for etikken og viktigheten for å ta enkeltmennesker på alvor. Så, ja. Jeg har fulgt i min mors fotspor.

– Men du ble ikke sykepleier. Du ble lege. Fordi du er mann?

– Jeg tror ikke det har noe med at jeg er mann å gjøre. Jeg er opptatt av den delen av helsefagene som er knyttet opp mot naturvitenskapen. Jeg var fascinert av diagnostikk, så jeg fant det naturlig å søke mot legefaget. Men jeg tok med meg mye av min mors bagasje inn i den utdanningen.

Bjørn Guldvog er en høy mann, sikkert over 1,90 på sokkelesten. Han kunne virket truende, men en myk basstemme og snille blå øyne gir deg følelsen av at dette er en snill «Bjørn».

Familieporteføljen er bred

Sykepleie er for Guldvog en blanding av flere ting: Det er teoretisk tenkning med en praktisk og etisk tilnærming for å få til mestring, god helse og gode løsninger for den enkelte.

– Kanskje sykepleie mer enn andre helsefag har denne brede tilnærmingen, sier han.

Guldvog har to søstre – én er sykepleier, én er psykolog. Han har også en bror som er økonom og en som i utgangspunktet er førskolelærer.

– Vi har en relativ bred portefølje i familien.

Selv har han to barn. Kjæresten Trine Myrvold har tre. 

Kommer seg frem for egen maskin

Å være i bevegelse er viktig for helsedirektøren. Han har investert i el-sykkel og sykler til jobb – i dress!

– Med el-sykkel blir jeg ikke svett når jeg kommer på kontoret.

Han bedyrer at det ikke bare er sunnere, men også raskere enn bil:

– Når jeg skal på møte på Økern, slår jeg taxien med to minutter.

Men selv om han er flink til å holde seg i form, har Guldvog solid erfaring fra helsevesenet som pasient.

– Jeg har mye å være takknemlig for når det gjelder helsetjenesten. Jeg pleier å si at jeg er blitt livreddet veldig mange ganger, og det er virkelig sant.
Den siste gangen var da han ble hjerteoperert. 

– Jeg er bypass-operert. Det skjedde for tre år siden. Jeg har en arvelig hjertesykdom, som gjorde at jeg måtte skifte noen blodårer. Jeg fikk fantastisk behandling og pleie og opplevde helsetjenesten på sitt mest effektive og på sitt beste. Både når det gjaldt logistikk, menneskelighet, omsorg og kompetanse.

Alt er ikke like bra

Guldvog er selvsagt fullstendig klar over at ikke alt fungerer like godt.

– Jeg ser at tjenesten på andre områder har vanskeligere kår for å lykkes. Jeg har også vært pårørende for en mor som fikk demens. De siste åtte årene av hennes liv fulgte jeg henne tett. De siste fire på sykehjem. 

I løpet av denne tiden bodde moren på tre forskjellige sykehjem. 

– Det var ikke bare fordi vi var en ressurskrevende familie som ville at hun skulle til forskjellige sykehjem. Det var fordi det var vanskelig for henne å finne seg til rette der hvor hun var. Personalet gjorde en fantastisk innsats for å forsøke å få både kompetanse og ressurser til å strekke til, men lyktes ikke alltid.

Nærhet

– Når du selv blir gammel og pleietrengende, hvordan vil du ha det?

– Jeg ønsker at den er nær. Jeg vil at de som har kontakt med meg skal være opptatt av de nære menneskelige ting som etikken, kommunikasjonen, smilet og øyekontakten. 
Guldvog tar en kort tenkepause før han fortsetter:

– Også ønsker jeg at de skal være profesjonelle og dyktige til å sette det hele sammen i et system som fungerer, slik at jeg kan føle meg trygg. Jeg vil ha så få mennesker å forholde meg til som mulig.
Guldvog er ikke helt fremmed for å kjøpe tjenester fra egen lommebok, men håper å slippe.

– Jeg tenker nok at jeg vil være åpen for å bruke av egne penger for å kjøpe tjenester som ligger i grenselandet inn mot helsetjenesten. Det kan for eksempel dreie seg om å få være med på aktiviteter. Det kunne jeg brukt penger på, dersom helsetjenesten ikke hadde kapasitet til å hjelpe meg.

Men dersom Norge fremdeles har en sterk offentlig helsetjeneste, ønsker ikke helsedirektøren å kjøpe seg ut av helsekøer og inn til behandling.

– Det er sentralt for meg å ha stor tillit til det vi skaper i fellesskapet.

Må slutte med overbehandling

– Er det behandlinger som gjøres i dag som kan kuttes ut?

– Det største problemet er at vi overbehandler på en del områder. Jeg sier ikke vi skal kutte hele behandlingstilbud, men at de brukes for hyppig på pasienter som ikke får særlig utbytte av det.
Guldvog trekker frem MR-undersøkelser av knær og operasjoner av skuldre som eksempler.

– Vi har god dokumentasjon på at det går like bra dersom man ikke opererer.

– Enkelte behandlingstilbud som er i bruk, er dokumentert ineffektive. I dag behandler og utreder helsetjenesten en del ting for mye.

Vil ha rettferdig helsetjeneste

Helsedirektøren er opptatt av at behandling skal fordeles rettferdig. Det skal ikke være slik at de som roper høyest får mest.

– Jeg er jo hjertepasient og ser er at vi får gode tjenester. Det er nok ikke alltid slik, men vi har en sterk forening som snakker for oss. Det har også kreftpasientene.

Guldvog mener sterke stemmer er bra.

– Men det er viktig at de svakere stemmene også blir hørt: Personer med kroniske lidelser, psykisk utviklingshemmete, de med kraftig funksjonshemninger, sjeldne og alvorlige lidelser, psykiske lidelser og rusproblematikk. Oppgaven vår i Helsedirektoratet er blant annet å sørge for at det blir en slags rettferdighet i hvordan ressursene fordeles mellom ulike grupper i befolkningen.

Kvalitet og sikkerhet

Helsedirektoratets motto er «God helse, gode liv». 

– Vi skal gjøre det enklere for folk å mestre livet og ha god helse. I tillegg skal vi gjøre det lettere for helsetjenesten å tilby gode tjenester.
Med gode tjenester mener Guldvog at tjenestene skal ha god kvalitet og høy pasientsikkerhet.

– Det er bærebjelkene i vårt arbeid.

En av Guldvogs egne hjertesaker er ungdomshelse.

– Vi har en høy andel ungdommer som dropper ut av videregående skole, og som sliter med å komme seg inn på arbeidsmarkedet. Det gir varige helseforskjeller gjennom hele livet.

Hjernen er ikke alene

Bjørn Guldvogs doktorgradsavhandling handler om kirurgi på epilepsipasienter. 

– Jeg var og er fremdeles fascinert av hjernen. Det er det organet som setter sammen all informasjon om oss, som styrer hvordan vi oppfører oss og i siste instans konstituerer oss som mennesker.
Han mener det henger sammen med fri vilje.

– På hvilken måte har mennesket fri vilje? Eksisterer den frie tanken? Slike spørsmål gjorde at jeg hadde jeg lyst til å jobbe mer med hjernen. Jeg gikk til en professor på Rikshospitalet da jeg var student og lurte på om han hadde noe jeg kunne jobbe med, så da ble det epilepsikirurgi. 

Det passet helsedirektøren ganske godt.

– Epilepsi er en sykdom som ligger i grenselandet mellom det nevrofysiologiske, altså det som er til å ta å føle på, og det mer psykologiske. Du får hele aspektet av menneskeligheten inn i den sykdommen. Det fascinerte meg veldig.

Fra forskning til forvaltning

– Hvordan klarte de å lokke deg over til byråkratiet? 

– Etter hvert som jeg forsket, ble jeg mer og mer interessert i hjernens samspill med omverdenen. Altså ikke bare det som sitter inne i skallen, men også det som skjer mellom deg og meg. Og kanskje mellom meg og samfunnet. Jeg trakk meg litt bort fra hjerneforskningen og over til det vi kalte outcome-forskning, eller resultatforskning. Hva er resultatet av det vi holder på med?

Han ble leder for forskningsmiljøet som jobbet med kvalitet i helsetjenesten.

– Da ble veien relativ kort over til byråkratiet. Jeg ønsket å påvirke rammene helseforskningen er satt inn i. Da må du jobbe med dem som bestemmer rammene.

Politikerne bestemmer

– Har du nok makt til at du får gjennomslag?

– I Norge er helse- og omsorgstjenestene politisk styrt. Både på kommunenivå og på statlig nivå. Det er et kvalitetstegn. De som har sterkest makt i å utvikle norsk helsetjeneste, er våre politikere, og slik skal det være.

Men han innrømmer at også de som jobber i forvaltningen har makt.

– Jeg tror det er en rimelig god balanse i det hele. Det er mye jeg ikke har makt til å iverksette som jeg skulle ønske meg. Men grunnleggende sett har jeg nok makt.

Så er spørsmålet om han bruker den riktig og får til det som den makten innebærer av muligheter.

– Dette jobber jeg hele tiden med å bli enda litt bedre på.

Helt uavhengige

– Noen mener Helsedirektoratet er Legeforeningens forlengete arm. Er det riktig?

– Det tydelige svaret er nei! Et bastant og kraftfullt nei!

Helsedirektøren sier de har rekruttert medarbeidere som har jobbet i Legeforeningen, og at det kan være noe av grunnen til at enkelte tenker slik. Selv er han ikke medlem og har ikke vært det på mange år.

– Det er nok like mange saker vi er uenige med Legeforeningen i, som vi er uenige med Sykepleierforbundet i. Jeg tror heller ikke det er slik at Legeforeningen er spesielt fornøyd med alt det Helsedirektoratet gjør. Det tror jeg du kan få bekreftet.

God ledelse

Det er ofte sykepleiere som er ledere i de kommunale tjenestene. De sier de ansetter ufaglærte fordi det ikke er kvalifiserte søkere til ledige stillinger.

– Er det god ledelse?

– Det kan det være, men det er ikke god ledelse å ansette en ufaglært og så si at de skal drive med sykepleieoppgaver. Jeg har selv vært pleiemedhjelper og var det over ganske lang tid. Jeg håper at også det er arbeidskraft som kan verdsettes, men det er naturligvis ikke slik at en ufaglært kan ta sykepleieoppgaver eller erstatte en helsefagarbeider.

– Men vi vet jo at det skjer?

– Det er ikke bra, og det skal mye til for at det kan kalles god ledelse.

Flink gutt

Kolleger beskriver helsedirektøren som en lyttende, guttete og omsorgsfull leder, en som ikke er redd for å ta ansvar. Selv ikke når sakene er betente.

– Følger du selv Helsedirektoratets kostholdsråd?

– Ja, det tror jeg. Jeg spiser mye frukt og grønt. Til lunsj spiser jeg salat. Fisk prøver jeg å spise to til tre ganger i uka. Det blir mindre og mindre kjøtt i mitt kosthold, men mer grovt brød, korn og litt nøtter. Det gjør kroppen lett og ledig.

– Hva er dine beste råd for et godt, sunt og lykkelig liv?

– Det aller viktigste er å ta vare på dem du er glad i, og være snill med dem du ikke kjenner så godt. Vær fysisk aktiv og spis rimelig sunt.

Guldvog tenker litt, så kommer det, budskapet en helsedirektør bare må ha med:

– Å kutte ut tobakken er viktig fordi det spiller så stor rolle. De fleste er klar over det nå, men jeg må ha det med for budskapet gjelder fremdeles.

– Har du selv røykt, spør fotografen:

– Jeg har kanskje røykt en sigarett og et titalls sigarer på fest opp igjennom årene, innrømmer en ærlig helsedirektør.

Assosiasjonsøvelse

Helt til slutt spør Sykepleiens journalist om Guldvog er med på en kjapp assosiasjonsøvelse. Det er han:

– Er taushet: Gull eller tull? 

– Gull.

– Riksrevisjonen: Venn eller uvenn?

– Venn.

– Politikere: Medspillere eller motspillere? 

– Medspillere.

– Pasienten: Først, eller i sentrum?

– Først.

– Norsk Sykepleierforbund: «Prinsesse vil ikke», eller «Askeladden»?

Guldvog blir stille, ansiktet sprekker opp i et smil, så kommer den; latteren.

– Jeg må nok si litt av begge deler, sier han og fortsetter å le.

– Sykepleiere: Tafatte eller geskjeftige?

– De er strålende.