– Er det slik at den menneskelige nærheten, som vi uansett må vise i møte med mennesker, ikke teller som god behandling og dermed ikke verdsettes? spør innleggsforfatteren.

– Vi har et forbund som fremmer et system med 100-prosentstillinger som ser strålende ut på papiret, men som ikke ivaretar menneskene bak uniformen, skriver V.A. Skjold.

Lokale Høyre-forslag om å legge ned små bokollektiv rammer mennesker med demens hardt. For pårørende og ansatte skaper sentraliseringen utrygghet og en hverdag som blir vanskeligere å håndtere.

– Det handler om å ha tillit til mennesker som uttrykker behov for sykepleie, og ikke minst tillit til at fagpersonen utøver sykepleie med omsorg og ansvar, skriver innleggsforfatterne.

Vi må ta vare på de gode verdiene vi har i bunn. Ikke bare som sykepleiere, men som mennesker. Jeg tror det er derfor debatten om helsevesenet berører så mange.

Pandemiens grunnregler – som handler om fysisk distanse til medmennesker – bidrar til usikkerhet og gjør at vi mennesker trekker oss unna hverandre. Det vil få konsekvenser på sikt, mener Lyngved.

Jeg jobber på legevakt og gleder meg til hver eneste vakt, men av og til blir dagen snudd på hodet. Får vi inn alvorlig syke mennesker, kan ventetiden bli lang for deg som også trenger hjelp. 

Det er nå på tide at våre politikere får øynene opp og rekrutterer flere ansatte til eldreomsorgen. Gi dem opplæring, utdanning og kunnskap om hvordan eldre mennesker skal bli behandlet.

– Korleis viser me omsorg for folk som lever med demens? Er det sånn at deira evne til å kjenna oss att er ein føresetnad for at me skal anerkjenna dei som menneske og visa omsorg for dei? skriv Helga Eggebø.