fbpx Samtalen mellom sykepleieren og pasienten kan ha stor betydning Hopp til hovedinnhold

Samtalen mellom sykepleieren og pasienten kan ha stor betydning

En sykepleier holder hånden til en pasient
KREVENDE SITUASJON: En alvorlig syk pasient er sårbar og kan oppleve å ikke bli sett, anerkjent og bekreftet. Det er derfor viktig at sykepleieren viser støtte. Illustrasjonsfoto: Mostphotos

Dette er en fagartikkel som er kvalitetssikret og godkjent av Sykepleiens fagredaktører.

En alvorlig syk pasient er mer enn et menneske med en diagnose. Samtaler med sykepleieren om dagligdagse temaer kan styrke pasientens livsmot.

Hovedbudskap

Hensikten med denne fagartikkelen er å rette blikket mot pasienten som et helt menneske med interesser og ressurser. Han eller hun er noe langt mer og noe annet enn et menneske med en diagnose. Samtaler mellom pasienten og sykepleieren om dagligdagse temaer på et likeverdig plan kan hjelpe den alvorlig syke til å få en pause fra sykdommen og styrke livsmotet.

Som sykepleier gjennom 40 år på medisinske, psykiatriske og akuttmedisinske avdelinger, sykehjem, legevakt og et lite sykehus på Nordvest-Grønland har jeg «i ryggmargen» at jeg og mitt liv er pasienten uvedkommende.

Oppmerksomheten skal være på pasienten og ikke på mitt eget liv. Hva gjør jeg da når pasienten spør om hvordan jeg hadde det i ferien, hvordan jeg kommer meg på jobb, og så videre? Er det feil å svare? Skal oppmerksomheten min umiddelbart over på pasienten igjen?

Jeg vil i denne fagartikkelen nyansere og problematisere dette temaet. Samtidig er det viktig å fastslå at sykepleier–pasient-relasjonen ikke er et privat forhold. Pasienten har ikke valgt oss inn i livet sitt, og kontakten opphører når pasienten utskrives.

Mange har forsøkt å definere sykepleierrollen

Omsorgsteoretikere i Norden har vektlagt holdninger som tillit, barmhjertighet, kjærlighet og åpenhet. I dette ligger det også å være til stede i sitt eget liv og fremstå som noe annet og mer enn «bare» en pasient. Det er med på å styrke den enkeltes verdighet.

Relasjonen mellom sykepleieren og pasienten er preget av asymmetri. Pasienten er avhengig av hjelpen og sykepleieren som skal gi den. Ofte ligger pasienten, mens sykepleieren står eller sitter. Kjente navn som Kari Wærness, Kari Martinsen og Katie Eriksson har levert mange og viktige bidrag som belyser dette (1).

Sosiologen Antonovsky retter oppmerksomheten mer mot det friske enn det syke (2). Han legger vekt på pasientens mestringsopplevelse og å finne mening og sammenheng. Å prate om hverdagslige ting kan gi en pause fra sykdommen.

Pasienten har noe å komme med, og det kan gi økt velvære og en følelse av å bli møtt som et annet menneske. Livskreftene kan styrkes, gi grobunn for håp, mening og sammenheng og øke mestringsevnen og tiltroen til sin egen kompetanse. Humor kan bidra.

Samtaler om for eksempel hva man har lyst til å gjøre i ferien, hagen, barnebarn eller hva som går på TV, er med på å gi identitet og få frem pasientens ressurser og interesser. Små ting som pasienten kan klare til tross for sykdommen, blir viktig. Oppmerksomheten flyttes fra bekymring til lyspunkter og hva som kan virke livgivende, styrke fellesskapet og gi kontakt med verden utenfor.

Pasienter trenger også ro og hvile

Det er viktig at sykepleieren utviser en betydelig varhet i samtaler om det dagligdagse. Kanskje pasienten er et helt annet sted. Munterhet og høy stemme kan være slitsomt for syke mennesker. Hvis pleieren setter søkelys på noe tilsynelatende morsomt eller bagatellmessig, kan det oppleves som krenkende hvis man er fortvilet, redd eller usikker.

Et sykepleietiltak som får lite oppmerksomhet, er å la pasienter få være litt i fred. Syke trenger også ro og hvile. Det er en evig strøm av folk inn og ut av et sykeværelse: leger, sykepleiere, fysioterapeuter, rengjøringspersonale, sosionomer, bioingeniører, ernæringsfysiologer og portører.

Denne trafikken er med på å gjøre pasienten til et objekt, der ymse velmenende faggrupper nærmest drar i hver av pasientens fingre. Pasienten kan føle seg dehumanisert, og rollen som sykepleier kan bli oppstykket og trukket i tvil.

Alvorlig syke pasienter er sårbare og kan oppleve at de ikke blir sett, anerkjent og bekreftet.

Må man være fysioterapeut for å få pasienten opp av sengen eller gå en tur i korridoren? Må man være ernæringsfysiolog for å vite hva som er best matvarevalg i et sykdomsforløp? Det kan bli lite rom for å være et helt menneske for den syke. Det står i kontrast til at sykepleiere gjerne snakker om et helhetlig menneskesyn.

Å finne tilbake til seg selv krever tid, ro og refleksjon. Vi er for dårlige til å gi pasienter timeout fra trafikken inn og ut av værelset. Alvorlig syke pasienter er sårbare og kan oppleve at de ikke blir sett, anerkjent og bekreftet.

Sykehusinnleggelsen innebærer tap av personlig kontroll over tidsbruk, hvem de skal tilbringe tid sammen med, døgnrytme, hva de skal spise, og annet. Pasientrollen er dermed preget av at private roller og relasjoner kan bli endret. Det kan gi en følelse av verdiløshet og depresjon.

Å være pasient er en uforutsigbar situasjon

Plutselig og alvorlig sykdom innebærer et alvorlig brudd i livsforståelsen (3). Det kan bli særdeles krevende. Forutsigbarheten i livet kan bli borte. Eksempler kan være at ferien ikke kan avvikles som man hadde tenkt, man får ikke besøkt barnebarna, en mengde oppgaver på jobben må delegeres til andre, eller utdannelse blir satt på vent.

Man blir borte fra hjemmet i lange perioder, og den tilvante rollen som ektefelle og som far eller mor blir borte eller svært endret. Oppfattelsen av hvem man er, og hvilken mening og sammenheng man står i, kan endres, og utfallet av sykdommen kan variere.

Pasienten lever dermed i en uforutsigbar livssituasjon i lang tid. Å kunne samtale om hverdagslige ting med sykepleieren kan avhjelpe noe av dette; å bli sett og forstått er bekreftende i seg selv.

Yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere nevner helsefremming som en sentral sykepleiefunksjon (4). Her inngår det tiltak som bidrar til mestring og kontroll over egen helse. Vi må ta i bruk pasientens mestringsstrategier og hvem han eller hun er som person.

Det er viktig å støtte opp om håp hos pasienter der fremtiden kan være preget av uforutsigbarhet. Hos noen kan usikkerhet om prognose utløse en imponerende «livstrass». Støtte fra personale og sosialt nettverk kan bidra mye i en slik usikkerhet. Håp har en langtidsdimensjon i seg (5).

Samtaler om hverdagslivet gir pasienten en pause

Å kunne tenke på noe annet enn sykdom øker muligheten til livsutfoldelse. Heri ligger muligheter til å dele gode opplevelser, for eksempel fra feriereiser eller morsomme filmer man har sett. Sykepleieren blir da en medskaper i å opprettholde identitet og verdighet. Pasienten får en pause fra sykdom og plager og kan samle livsmot på nytt (6).

Alvorlig sykdom representerer et dramatisk brudd i et menneskes livslinje. Å bli sett som den man er og kunne vise ens ulike sider kan bidra til å bevare identiteten og selvbildet. Omsorgen vil da handle om at pasienter får «vist seg frem», slik at verdigheten styrkes. Pasienten vil føle seg sett og hørt.

Alvorlig sykdom kan endre selvbildet. Personen kan tillegges en eneste identitet og rolle: pasientrollen. Samtaler om livet utenfor sykehuset kan være med på å styrke pasientens identitet og livsmot (7).

Alvorlig sykdom kan endre selvbildet. Personen kan tillegges en eneste identitet og rolle: pasientrollen.

Slike samtaler om hverdagslivet, for eksempel ferieplaner, hva som går på TV og liknende, kan gi pasienten en liten pause fra sykdommen, slik at den trer mer inn i bakgrunnen. Han eller hun har noe å bidra med, og samtalen får et likeverdig plan. Å snakke med sykepleieren kan også være mer styrkende for livsmotet enn å samtale med nære pårørende.

Pasienten kan være mye bekymret for pårørende og føle at han må bagatellisere sykdommens alvorlighetsgrad. Man tenker jo gjerne at besøk muntrer opp den syke. Men ikke sjelden kan det være motsatt. Pasienten må berolige besøkende i stedet (8).

For enkelte kan det være vanskelig å vende tilbake til hverdagen etter sykehusoppholdet. Livskreftene er kanskje på langt nær tilbake. Ingen rer sengen, kommer med mat eller transporterer ham eller henne til ulike undersøkelser. Pasientrollen kan derfor gi trygghet og skåne personen fra dagliglivets utfordringer (9).

Pasienttøy er praktisk, men uniformerende 

Pasienttøy er med på å skape og beskytte identiteten som pasient. Det er et fysisk symbol på å være syk. Men klærne er også symboltunge – pasienten er ikke «seg selv», men innlagt på sykehus. Det kan skape et fellesskap og gi mulighet for samtaler med andre pasienter.

Begrunnelsen for sykehusklærne er gjerne at det er hygienisk og praktisk. I tillegg spares pårørende for å vaske klær. Klærne er også et symbol til de pårørende om at pasienten kan ha et behov for å melde seg ut av det daglige og ta mindre ansvar enn vanlig.

Men pasienttøyet uniformerer folk; personen blir en pasient. Dermed kan noe av identiteten forsvinne både for pasienten og sykepleieren. Vi bør derfor oppmuntre pasienten til å bruke mer av sine private klær, stelle seg, være ordentlig påkledd og på den måten fremtre mer som seg selv og mindre som en pasient.

Da kan gjerne spontane samtaler oppstå som et uttrykk for livsmot der sykdom og medfølgende bekymringer kan tre litt til side. For eksempel kan det å snakke om et bestemt sted der både pasienten og sykepleieren har vært, ha både en fysisk, virtuell og symbolsk effekt.

Å dele felles opplevelser, for eksempel å snakke om et sted man har besøkt eller en bok man har lest, kan styrke pasientens identitet og følelse av å samtale med sykepleieren på et likeverdig plan.

Samværet med sykepleieren utløser et fellesskap

At pasienten får fortelle om sin hverdag og hva han eller hun liker å holde på med, gir anerkjennelse. Pasienten er fremdeles seg selv med sitt liv. Uten det kan han eller hun nærmest smuldre bort eller havne i en destruktiv prosess og en følelse av avmektighet (11).

Samværet mellom pasienten og sykepleieren utløser et fellesskap, indre felles bilder og et ønske om å komme til et bestemt sted på nytt. Den lille flukten fra pasientrollen kan også utløse handlekraft: Kanskje pasienten begynner å undersøke priser for å reise til dette stedet og leter etter bilder derfra. Det kan gi mye trøst under sykdomsperioden.

Pasienten er fremdeles seg selv med sitt levde liv, sitt håp og sine vaner, selv om pasientrollen kanskje er det mest iøynefallende. Med oppmerksomt nærvær kan sykepleieren styrke pasientens livsmot og heve blikket ut over sykeværelset. Bilder på pasientens nattbord, hvilke bøker vedkommende leser, og hva han eller hun ser på TV, kan gi en pekepinn om pasientens vanlige liv (12).

Pasienten er prisgitt den sykepleieren som har ansvaret på vakten.

Hva utstråler ofte vi som er sykepleiere? Vi utstråler at vi er travle eller på vei ut, vi står med ryggen til, står i døråpningen eller står mens pasienten ligger. Alt dette skal vi være observante på. Vi har også en annen makt: Vi kan dele ut smertestillende og beroligende medisiner. Vi har kunnskaper som pasienten ofte ikke har. Vi har kanskje sensitive opplysninger om pasientens privatliv.

I situasjoner der man har definert autoritet i kraft av sin stilling og profesjon, utfordres den profesjonelle omsorgsgiveren til ikke å misbruke sin posisjon. Makt er ikke bare noe man har som en konsekvens av utdannelse og faglig posisjon, men det er også knyttet til den fortroligheten og tilliten man kan få hos andre mennesker.

Noen pasienter utleverer seg kanskje for mye og bør heller stanses i det enn oppmuntres. Noen ganger har vi som ansatte ikke mulighet til å følge opp ting. I dette ligger det også at vi må tåle å bli avvist.

Pasienten er prisgitt den sykepleieren som har ansvaret på vakten. Han eller hun har ikke valgt sykepleieren til å hjelpe seg, for eksempel med personlig hygiene. Vi er vant til å velge frisør, fastlege og fysioterapeut. Men sykehuspasienter har ikke noe valg når det gjelder hvem de kan få hjelp av. Pasient- og sykepleierrollen blir derfor lett asymmetrisk.

Oppsummering

Jeg har i denne fagartikkelen sett på kjennetegn ved pasientrollen hos alvorlig syke voksne pasienter som er innlagt på sykehus. Jeg har satt søkelys på hvordan sykepleieren kan styrke pasientens livsmot og bevare hans eller hennes identitet.

I en annen sammenheng kan det være interessant å se på hva slags erfaringer pasienter har med langvarige sykehusopphold: Hva hjalp dem til å bli friske, og hva slags sykehusopplevelser skulle de gjerne vært uten?

Referanser

1.            Førland O, Avlsvåg H, Tranvåg O. Perspektiver på omsorgsforskning. Tidsskrift for omsorgsforskning. 2018;4(3):196–214.

2.            Gammersvik Å, Larsen TB. Helsefremmede arbeid i teori og praksis. Oslo: Fagbokforlaget; 2018.

3.            Thorsen R. En sang til livsmotet – en undring om fenomenet livsmot. Nordisk tidsskrift for helseforskning. 2019;15(2).

4.            Norsk Sykepleierforbund (NSF). Yrkesetiske retningslinjer. Oslo: NSF; 2019.

5.            Kitzmüller G. Håp og livsmot i sykdomsfortellinger etter hjerneslag. Nordisk tidsskrift for helseforskning. 2019;15(2).

6.            Thorsnes SL, Brataas HV. Narrativer i samtaler mellom kreftsykepleier og pasient. Vård i Norden. 2008;(4):14–8.

7.            Mæhre KS. Fortellingens betydning for å fremme livsmotet i møte med alvorlig sykdom. Nordisk tidsskrift for helseforskning. 2019;15(2).

8.            Wallin ÅM. Returen från Cancerland – sjukdomsberättelser som bidrag i cancerrehabilitering. Läkartidningen. 2018;(2).

9.            Kristensen DD, Winther B. Patienttøj skaber og beskytter identitet. Sygeplejersken. 2016;(2).

10.         Delmar C. Nære relationers indvirkning på lisvmodet. Nordisk tidsskrift for helseforskning. 2019;15(2):1–14.

11.         Clancy A. Steder, stedsfortellinger og livsmot. Nordisk tidsskrift for helseforskning. 2019;15(2):13.

12.         Balteskard B. Natur, fortelling og sykdomserfaringer. Betydning for opplevelse av livsmot. Nordisk tidsskrift for helseforskning. 2019;15(2):12.

13.         Mathiesen N, Delmar C. Trøst og livstruende sygdom – en differentiert forståelse af betydningsfulde relationer. Nordisk Sygeplejeforskning. 2016;(3):233–46.

Les også:
Kristian Imingen Skjellet
,  
Spesialsykepleier
 
|  12.08.2022

Artikkel

Meget god og viktig artikkel. Forfatteren belyser tema, som jeg ikke har tenkt på. Setter i gang gode konstruktive tankeprosesser og refleksjon. Del videre 😁

Skriv ny kommentar

Kommenter artikkel

Pasienters kroniske smerter kan være usynlig for sykepleiere

Bildet viser en ung kvinne i en sykehusseng.
SUBJEKTIV FØLELSE: Kroniske smerter kan ikke dokumenteres som påviselig sykdom. Illustrasjonsfoto: Mostphotos

Gjennom dialog med pasientene kan sykepleiere lære mer om kjennetegn ved kroniske smerter, bruk av smertestillende medisiner og vurdering av smerter.

Smerte er av International Association for the Study of Pain definert som «en ubehagelig sensorisk og emosjonell opplevelse assosiert med aktuell eller potensiell vevsskade, eller beskrevet som slik skade».

Definisjonen tydeliggjør at smerte er en subjektiv og ubehagelig følelse, uavhengig av om det foreligger en synlig vevsskade eller ikke (1, 2).

Smerte forbindes med både fysiologiske og adferdsmessige endringer som bekrefter at smerten er til stede, og hvor alvorlig den er. Figur 1 viser hvordan kroppen tilpasser seg smerte over tid. Å ikke uttrykke eller ikke ha fysiske reaksjoner på smerte betyr altså ikke fravær av smerte (3).

Å skape så gode relasjoner som mulig er viktig i smertebehandling. En pasients forventning til en behandling eller et medikament ser ut til å ha konsekvenser for opplevelsen av smerte.

I en relasjon preget av tillit og respekt kan sykepleieren forklare pasienten viktigheten av en spesifikk behandling eller et medikament og dermed legge til rette for en positiv behandlingseffekt (4). Det kalles også placeboeffekt, som er knyttet til forventninger om at noe skal ha en effekt.

Det motsatte av placebo er nocebo. Om pasienten føler mistillit og er skeptisk til behandlingen eller sykepleieren, reduseres virkningen, og man kan få en negativ behandlingseffekt (3–6).

Sykepleierens rolle kan være krevende

Å utføre sykepleie til pasienter med kronisk smerte er krevende og må innbefatte psykologiske, biologiske og sosiale forhold. Å hjelpe pasienten til å bli «smertefri» kan ofte være et urealistisk mål (7).

Viktige sykepleiefunksjoner er å bidra til bedre smerteforståelse som et ledd i å utvikle pasientens mestringsstrategier slik at de kan leve bedre med smertene (5, 8–9).

Sykepleiere er ansvarlig for å implementere både medikamentelle og ikke-medikamentelle tiltak samt å evaluere tiltakenes effekt. Å etablere en åpen og ærlig relasjon til pasienten er viktig for å skape en positiv holdning til verdien av ulike tiltak og kunne vurdere effektene av tiltakene (5, 9).

Omsorg er både holdning og handling

Sykepleieomsorg viser seg i det gjensidige forholdet og samhandlingen mellom sykepleieren og pasienten. Martinsen fremhever respekt, tillit og empati som fundament for god relasjonell samhandling.

En tillitsfull relasjon kan åpne for fortrolige dialoger og føre til at pasienter med kroniske smerter får bedre forståelse for smertene, og dermed muligheter for å mestre en vanskelig livssituasjon bedre (10, 11).

Omsorg har også en moralsk dimensjon.

Omsorg er ikke bare en grunnleggende holdning som sykepleieren møter pasienten med. Det er også en praktisk handling som kan innebære å gi pasienten smertestillende medisin basert på oppdatert kunnskap om smertebehandling.

Omsorg har også en moralsk dimensjon som Martinsen mener er overordnet. Det moralske består i å være i bevegelse fra seg selv til den andre og handle til den andres beste ut fra pasientens verdier og problemer (10, 12).

Hva som er den andres beste for en som lider av kroniske smerter, kan være utfordrende å finne ut av. Sykepleieren og pasienten må utforske det i en åpen og innlevende relasjon og samtale (11).

Utvalg av forskningsartikler

Målet med studien var å undersøke hvordan pasienter erfarer kroniske smerter i sammenheng med relasjonen til sykepleieren. For å finne relevant forskning gjorde vi systematiske søk i Oria, McMaster, CINAHL, PubMed og PsycINFO.

Vi benyttet også PsycINFO fordi kroniske smertepasienter også kan ha psykiatriske diagnoser, som igjen kan være av betydning for relasjonen til sykepleieren. Vi gjorde i tillegg søk på «chronic pain» i UpToDate og BMJ Best Practice.

Forskningsartiklene vi inkluderte i første omgang, var engelskspråklige, fagfellevurderte artikler som var publisert fra 2005, og som hadde en tydelig relasjon til sykepleie gjennom forfatternes arbeidssted eller tittel som «registered nurse» (RN). De var også registrert i Norsk senter for forskningsdata i 2019.

Vi ekskluderte fagartikler og forskningsartikler som omhandlet spesifikke temaer knyttet til en bestemt smertediagnose eller malign smerte, eller som ble antatt å ha lav overføringsverdi til norsk helsevesen grunnet kulturelle ulikheter.

Pasientene føler at relasjonen er vanskelig

Gjennomgang av forskningslitteraturen viser at kroniske smerter kjennetegnes av usynlighet og mangel på objektive funn som kan forklare smertene.

En konsekvens er at pasientene føler at sykepleierne ikke har tillit til deres smerteopplevelser. De erfarer at relasjonen er vanskelig og lite omsorgspreget (13, 14, 18).

På den andre siden er det forskningsfunn som viser den positive betydningen av en tillitsfull, respektpreget og empatisk relasjon som omhandler pasientens håndtering av sine smerter (13, 14, 16–18).

Er forventningene til sykepleie for høye?

Dersom pasientene følte at tillit var grunntonen i relasjonen, erfarte de at sykepleierne forsto alvoret i deres livssituasjon. Det innebar også at de følte seg sett og forstått som hele mennesker det var verdt å ta på alvor (16–18).

Det motsatte var tilfellet når negativitet preget relasjonen til sykepleierne. Pasientene rapporterte at de følte seg «sutrete og klagete» og ikke tålte smerte, og at de ikke ble tatt på alvor.

For å opprettholde interessen fra sykepleierne hevdet pasientene at de måtte være sta, ikke gi seg og være aktive ved å informere sykepleierne om undersøkelser de mente kunne lette smertene og gi lindrende behandling.

Mange av pasientene som deltok i studiene, følte at måten de ble behandlet på, var skuffende og stressende.

Nielsen og medarbeidere bekrefter at mangel på engasjement fra sykepleiere kan være et problem (14). En pasient beskrev at konsultasjoner med en sykepleier var ydmykende, og at sykepleieren så på hennes smerte som et psykosomatisk problem fordi det ikke skyldtes identifiserbare årsaker.

Mange av pasientene som deltok i studiene, følte at måten de ble behandlet på, var skuffende og stressende. De uttrykte frustrasjon over at forsøkene på å forklare smerter ikke lyktes.

Pasientene manglet ord og begreper for å karakterisere smerten på en adekvat måte og trodde at samtalene med sykepleierne kunne bidra til en bedre forståelse av hverdagen med kroniske smerter.

Kunnskapsmangel var en barriere

Studiene viser at sykepleiere både ønsket og trengte mer kunnskap om smerte generelt og det komplekse ved kronisk smerte spesielt. De hadde begrenset forståelse for egenarten ved kronisk smerte, for pasienter med kronisk smerte og for pasient–pleierrelasjonens betydning for pasientenes smertemestring (14–17).

Sykepleierne rapporterte at den viktigste barrieren for å yte god omsorg til pasienter med kronisk smerte er kunnskapsmangel (14–17). De mener selv at de trenger kunnskap om å:

  • bruke smertestillende medisin
  • undersøke og vurdere smerte

Flere forskere peker på at sykepleierne ikke var tilfreds med sin egen innsats i smertebehandling, og relaterte det til mangel på kunnskap og opplæring. Det er gjort store fremskritt innen forskning, men problemet er omsetting av eksisterende forskning til kunnskapsbasert praksis.

Litteraturen peker også på at smerte ikke bare må anses som et medisinsk problem, men forstås i en bredere sammenheng hvor sosiale, psykologiske og kulturelle perspektiver trekkes inn.

Forskning beskriver biopsykososial (fysiologisk, psykologisk og sosial) tilnærming som en god måte å forstå kompleksiteten ved kronisk smerte på (14).

Synlig smerte er lettere å forstå

Oppdatert kunnskap er essensielt for sykepleieres evne til innlevelse i møte med pasienter med kronisk smerte (15). Flere studier påpeker at en positiv og åpen holdning overfor pasienten og hans eller hennes problemer vil resultere i bedre smertelindring (13, 14, 16–18).

Paul-Savoie og medarbeidere tydeliggjør at sykepleiere stoler mer på sin egen vurdering av pasientens smerte enn det pasienten selv formidler (17). Dette begrenser sykepleiernes interesse for å utforske smerten sammen med pasienten.

Funn fra den samme studien viser at sykepleiere vurderer seg selv som mer empatiske i sin sykepleieutøvelse enn en nøytral observatør konkluderer med. Studien viser også at sykepleiere er mer empatiske og viser større forståelse og innlevelse for pasienter med synlige smertetegn som deformerte ekstremiteter, sår og skader enn pasienter med «usynlig» smerte.

Forskerne fant at sykepleierne som inngikk i deres studie, ofte søkte en patologisk forklaring på pasientens smerter, noe Nielsen og medarbeidere bekrefter i sin studie (14). Det usynlige ved den kroniske smerten gjør det viktig å utdanne sykepleiere til å nærme seg pasienten på andre måter enn å søke identifiserbar patologi på kronisk smerte.

En diagnose gjør usynlig smerte mer synlig

Denne studien hadde som utgangspunkt et spørsmål om pasient–sykepleierrelasjonens betydning for pasientens kroniske smerter.

Kari Martinsens omsorgsforståelse har gitt inspirasjon til undersøkelsen, som er basert på funn i forskningslitteratur. I forskningslitteraturen finner vi beskrivelser av pasientenes opplevelse av å leve med kronisk smerte i møte med sykepleiere.

Funnene viser at når pasienten opplevde en tillitsskapende relasjon, ga det ham eller henne følelsen av å være troverdig og bli tatt på alvor. Det ga en følelse av kontroll og forutsigbarhet i smertehåndteringen (14, 16, 18).

Pasienter beskrev at det var betydningsfullt å få en diagnose.

Det motsatte ble også dokumentert. En forbeholden tilnærming fra sykepleierens side hadde negative konsekvenser for pasienten i form av mangel på tillit til sykepleieren og en følelse av mindreverd (16, 18).

Forskerne dokumenterte hvordan smertens usynlighet svekket pasientens troverdighet og følelse av ivaretakelse i møte med sykepleieren (14, 17, 18). Både pasienten selv og sykepleieren lette etter synlighet i form av patologi for å kunne forklare og synliggjøre smertetilstanden både for seg selv og omverdenen.

Pasienter beskrev at det var betydningsfullt å få en diagnose. Pasienten søkte aktivt å få bekreftet at opplevelsen av kronisk smerte ikke var innbilt, men reell (5, 19).

Pasientene må sette ord på sin smerte

Et tilleggsmoment som kan bidra til å usynliggjøre kronisk smerte, er kroppens fysiske og psykiske tilpasning til smerte over tid. En pasient med kronisk smerte uttrykker ikke smerte verbalt om han eller hun ikke direkte oppfordres til det (3).

Pasienten sover, hviler og uttrykker interesse for andre ting enn smerte. Dette er en tilpasningsstrategi som er fysiologisk hensiktsmessig (jf. figur 1), men som samtidig bidrar til å usynliggjøre smerten for andre.

Sykepleiere må ha kunnskap om denne fysiologiske tilpasningen til kronisk smerte for å evne å møte pasienten og se hans eller hennes behov for sykepleie.

Det bekreftes av Nortvedt og Nortvedt (20), som argumenterer for at sykepleiere ikke kan trekke konklusjoner gjennom observasjon av hvordan pasientene fremstår, deres oppførsel eller handlingsmønster.

Sykepleiere må aktivt oppfordre pasientene til å snakke om sin smerte og hjelpe dem til å sette ord på sine smerteerfaringer.

Forståelsesmodeller er ikke gode nok

Sykepleiere har forsøkt å anvende biopsykososiale forståelsesmodeller i møte med kroniske smertepasienter (7, 14). Det er modeller som utforsker integrasjonen mellom pasientens biologiske og psykologiske dimensjoner sett i sammenheng med hans eller hennes sosiale forhold.

Til tross for utvikling og bruk av slike modeller beskriver forskning at pasientene fortsatt erfarer å ikke bli møtt og godt nok ivaretatt.

Det er grunn til å anta at det mangler forståelsesmodeller som fremhever betydningen av relasjonen mellom pasienten og sykepleieren, og som kan aktivere kunnskap om hvordan tanker, opplevelser og sansestimuli bidrar til opplevelsen av kronisk smerte (2).

Gode relasjoner kan lindre smerter

Kroniske smertepasienter utfordrer sykepleierens forståelse av smerte og hvordan hun eller han skal forholde seg til pasienten. Symptomer og tegn på smerte er tildekket, og pasienten fremstår på mange måter som «frisk» (5).

Litteraturstudien viser at en god omsorgsrelasjon mellom sykepleieren og pasienten har positiv effekt på pasientens smerter (14, 16, 18). Der pasienten erfarer at sykepleieren er distansert og uengasjert, vil vedkommende kunne oppleve økende smerter og flere hindre mot lindring (14, 16, 17).

Sykepleieren har ikke direkte tilgang til pasientens subjektive smerte.

Sykepleieren har ikke direkte tilgang til pasientens subjektive smerte (2), men kan hjelpe pasienten med å sette ord på smerten og skape mening i hans eller hennes erfaringer og derved bidra til en positiv relasjon. Det vil kunne gi smertelindring (21).

Å ha en omsorgsforankret tilnærming til pasienter med kronisk smerte, inkludert kunnskap om smertefysiologi og kroppens tilpasningsdyktighet samt klinisk erfaring, vil være av betydning for å hjelpe pasienten til å sette ord på og håndtere sin kroniske smerte. Dessuten er det avgjørende å ha forståelse for selve omsorgsrelasjonens betydning for smertelindring.

Konklusjon

Omsorgsrelasjonen mellom sykepleieren og pasienten med kronisk smerte er viktig. Hvis forholdet er tillitsfullt, åpent og utforskende, kan pasienten utvikle sine evner til å mestre kroniske smerter bedre.

En positiv relasjon utløser også fysiologiske smertemekanismer som demper smerten. Kronisk smerte er usynlig og kan ikke dokumenteres som påviselig sykdom.

Følgelig har sykepleiere behov for teorier som setter søkelys på flerdimensjonale sykdomsforståelser og kunnskap om kroniske smerter. Det er behov for mer forskning om sykepleieres relasjon til pasientens kroniske smerter og samspillets betydning for smertene.

Det er nødvendig å styrke sykepleieres kunnskap om kronisk smerte og omsorgsrelasjonens betydning. Det vil være i tråd med sykepleieres ansvar og plikt til å ivareta pasientens verdighet og styrke vedkommendes tillit til profesjonen.

Referanser

1.      Nortvedt F, Leegaard, M, Valeberg B, Helseth S. Livskvalitet og smerte – begrep og fenomen. I: Helseth S, Leegaard M, Nortvedt F, red. Livskvalitet og smerte – et mangfoldig forskningsfelt. Oslo: Gyldendal akademisk; 2016. s. 11–24.

2.      Stubhaug A, Ljosa TM. Hva er smerte? I: Rustøen T, Wahl AK, red. Ulike tekster om smerte – fra nocisepsjon til livskvalitet. Oslo: Gyldendal akademisk; 2008. s. 22–50.

3.      McCaffery M, Beebe A. Smerter. Oslo: Gyldendal akademisk; 1996.

4.      Rütgen M, Seidel EM, Silani G, Riečanský I, Hummer A, Windischberger C, et al. Placebo analgesia and its opiodergic regulation suggest that empathy for pain is grounded in selv pain. Proceedings of the National Academy of Sciences; 2015 september. Tilgjengelig fra: https://www.pnas.org/content/112/41/E5638 (nedlastet 16.01.2020).

5.      Danielsen A, Berntzen H, Almås H. Sykepleie ved smerter. I: Stubberud DG, Grønseth R, Almås H, red. Klinisk sykepleie. 5. utg. Oslo: Gyldendal akademisk; 2016. s. 381–428.

6.      Winger A, Leegard M. Smerter. I: Heggestad AKT, Knutstad U, red. Sentrale begreper og fenomener i klinisk sykepleie. 4. utg. Oslo: Cappelen Damm Akademisk; 2016. s. 172–97.

7.      Rosenquist EWK, Aronson MD, Crowley M. Evaluation of chronic pain in adults. Helsebiblioteket: UpToDate; 2018 oktober. Tilgjengelig fra: https://www.uptodate.com/contents/search?search=evaluation-of-chronic-pain-in-adults&sp=0&searchType=PLAIN_TEXT&source=USER_INPUT&searchControl=TOP_PULLDOWN&searchOffset=1&autoComplete=false&language=&max=0&index=&autoCompleteTerm= (nedlastet 21.04.2020).

8.      Nortvedt F, Rustøen T. Kronisk smerte. I: Rustøen T, Wahl AK, red. Ulike tekster om smerte – fra nocisepsjon til livskvalitet. Oslo: Gyldendal akademisk; 2008. s. 140–151.

9.      Rosenquist EWK, Aronson MD, Crowley M. Overview of the treatment of chronic non-cancer pain. Helsebiblioteket: UpToDate; 2019 februar. Tilgjengelig fra: https://www.uptodate.com/contents/overview-of-the-treatment-of-chronic-non-cancer-pain (nedlastet 21.04.2020).

10.    Martinsen K. Samtalen, skjønnet og evidensen. Oslo: Akribe; 2005.

11.    Nortvedt P. Omtanke – en innføring i sykepleiens etikk. Oslo: Gyldendal akademisk; 2016.

12.    Alvsvåg H. Omsorg – med utgangspunkt i Kari Martinsens omsorgstenkning. I: Heggestad AKT, Knutstad U, red. Sentrale begreper og fenomener i klinisk sykepleie 4. utg. Oslo: Cappelen Damm Akademisk; 2016. s. 346–80.

13.    Heggen C. Relasjon som smertelindring – om omsorgsrelasjonens betydning for pasienter med kroniske smerter. Tønsberg: Universitetet i Sørøst-Norge; 2019. s. 1–50.

14.    Nielsen M, Foster M, Henman P, Strong J. Talk to us like we’re people, not an X-ray’: the experience of receiving care for chronic pain. Australian Journal of Primary Health. 2016 april;19(2):138–43.

15.    Bergeron DA, Bourgault P, Gallagher F. Knowledge and beliefs about chronic non-cancer pain management for family medicine group nurses. American Society for Pain Management Nursing. 2015 desember;16(6):951–8.

16.    Jonsdottir T, Gunnarsdottir S, Oskarsson GK, Jonsdottir H. Patients’ perception of chronic pain-related patient-provider communication in relation to sociodemograpic and pain-related variables: a cross-sectional nationwide study. American Society for Pain Management Nursing. 2016;17(5):322–32.

17.    Paul-Savoie E, Bourgault P, Potvin S, Gosselin E, Lafrenaye S. The impact of Pain invisibility on patient-centered care and empathetic attitude in chronic pain management. Pain Research and Management; 2018 september.

18.    Hansson KS, Fridlund B, Brunt D, Hansson B, Rask M. The meaning of the experiences of persons with chronic pain in their encounters with the health service. Scandinavian Journal of Caring Sciences. 2011 oktober;11(25):444–50.

19.    Clarke KA, Iphofen R. Believing the patient with chronic pain: a review of the literature. British Journal of Nursing. 2005;14(9):490–3.

20.    Nortvedt F, Nortvedt P. Smerte – fenomen og etikk. Oslo: Gyldendal akademisk; 2018.

21.    Nortvedt F. Innelukket i smerte – utestengt fra verden. Sykepleien. 2011;8:74–5.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.