– Er vi på vei til å distansere oss fra pasientene?
– Er det slik at den menneskelige nærheten, som vi uansett må vise i møte med mennesker, ikke teller som god behandling og dermed ikke verdsettes? spør innleggsforfatteren.
Nærhet og avstand … jeg tenkte litt på det etter en konsultasjon med en pasient i dag. Pasienten fortalte om en oppvekst preget av avstand til foreldre i form av å ikke bli tatt vare på, sett eller hørt. Vedkommende hadde også blitt utsatt for vold.
Pasienten var hos meg for tredje gang. Hun var sykemeldt og deprimert. De indre smertene viste seg gjennom tårer og selvforakt. Jeg prøvde å være nær nok, men ikke invaderende, og jeg forsøkte å holde avstand uten å være frakoplet.
Mange inntrykk
Etter mange år som behandler innen psykisk helsevern, har jeg gjort meg noen tanker om akkurat nærhet og avstand og det å være profesjonell kontra uprofesjonell og grenseoverskridende.
Jeg husker godt da jeg startet som behandler i psykiatrisk poliklinikk for voksne for 20 år siden. Jeg minnes hvordan det føltes å være vitne til sterk indre smerte på nært hold.
Jeg husker godt at jeg hadde et stort behov for å lese litt triste dikt.
Det var mange inntrykk den første tiden, og jeg husker godt at jeg hadde et stort behov for å lese litt triste dikt (som jeg la i posthyllen til de andre ansatte), høre på trist musikk og kjenne etter hvor vondt det var å høre alle de grusomme historiene om tidligere og nåværende liv.
Jeg må nesten le litt når tenker tilbake, men så klapper jeg meg på skulderen og tenker at det var nok en måte å håndtere akkurat den smerten på da.
En del av arbeidshverdagen
Det er ikke lenger sånn, at jeg blir trist av andres smerte. Det å være vitne til psykisk smerte er en del av hverdagen min. Jeg har lært meg teknikker som gjør at jeg tåler det nå.
På et møte for noen år siden, der brukerrepresentanter var med, husker jeg godt noen tilbakemeldinger fra dem som var på «den andre siden» altså ikke behandlere, men pasienter. Den ene sa:«Jeg husker den gangen en psykolog ga meg sitt private telefonnummer så jeg kunne ringe hvis det ble krise. Jeg ringte aldri, men jeg husker at det ga en trygghet og at jeg ble sett på som et menneske.»
En annen sa: «Jeg husker at en behandler sa at jeg fikk slippe å betale for en konsultasjon i en periode der jeg ikke hadde penger.»En tredje sa: «En behandler ga meg en brukt vaskemaskin som skulle byttes ut da jeg ikke hadde penger til det selv.»
En fjerde sa: «En behandler kjørte og møtte meg på kveldstid da jeg satt ved et vann og tenkte å ta mitt eget liv.» En femte sa:«En behandler kjørte meg til legevakten for somatisk sjekk etter en voldshendelse utover arbeidstiden.»
Både nærhet og avstand
Vi, behandlere, har alle historier å fortelle fra ulike pasientmøter. Vi kan mene mye om dette, og den diskusjonen skal jeg ikke ta her.
I disse tider der pakkeforløpet legger opp til en avstand mellom pasient og behandler i form av utfylling av skjema og utredning innen gitte frister, samt begrensning av timer som kan gis, så må jeg faktisk innrømme at tematikken «nærhet og avstand» igjen blir aktuell.
Er vi på vei til å distansere oss fra pasientene?
Er vi i ferd med å gå i fella? Er vi på vei til å distansere oss fra pasientene? Er det slik at den menneskelige nærheten, som vi uansett må vise i møte med mennesker, ikke teller som god behandling, ikke er inntektsgivende og dermed ikke verdsettes?
Jeg har ingen fasit på dette, men jeg tenker det er lurt og undre seg litt. Hvordan ønsker vi at psykisk syke skal bli møtt og behandlet i fremtiden? Kanskje med god nærhet og passe avstand?
0 Kommentarer