Lill Sverresdatter Larsen

Når jeg forteller om yrket som sykepleier, så forteller jeg gjerne om de akutte hendelsene. Men det er sykepleiernes hverdagslige arbeid som virkelig berger mange liv.

12. mai er en dag hvor sykepleiere verden over blir feiret for innsatsen de gjør for pasienter, pårørende og samfunn – ja hele verdenssamfunnet.

Symbolsk som kampdag har kvinnedagen stor betydning. Likevel er det en annen dag som er mer avgjørende for landets kvinner, nemlig arbeidsdagen. Hver dag er en arbeidsdag. I alle fall i sykepleieryrket.

Mangelen på livsnødvendig kompetanse er ettertrykkelig slått fast av SSB, Nav og KS. Vi mangler 7000 sykepleiere nå. I 2030 er tallet 28 000. Likevel er forståelsen av krisen dårlig erkjent av statsminister, regjering og politikere i kommunene.

Begrunnelsen for sykepleiernes særaldersgrense – belastninger i yrket – står fortsatt sterkt og er ikke på noen måte redusert de senere årene.

Den samme diagnosen som mange hjelpetrengende eldre får, kan settes på norsk eldreomsorg: underernæring, skriver Lill Sverresdatter Larsen, Mina Gerhardsen og Anita Vatland.

Jeg har først og frem et håp om at 2023 blir et år hvor verdien av omsorg løftes frem. Det mener jeg vi som samfunn behøver. Er du enig, spør forbundsleder Lill Sverresdatter Larsen.

Der pleide han å sitte. Der, på akkurat den stolen. Akkurat inntil bordet på den siden. Der skulle han også sittet på julaften. Fast plass rundt familiebordet. Men nå er stolen tom.

Grunnen til sykepleiermangelen er definitivt ikke fordi sykepleiere flykter over til den kosmetiske bransjen. Det er særdeles få som jobber i bransjen av våre 130 000 sykepleiere.

Det er utfordrende tider. I Norge, i Europa, lever vi nå med et bakteppe preget av krig, pandemi, klimakriser og mennesker på flukt. Vi er bekymret. Vil krigen eskalere? Hvor mange må miste sine liv eller bli drevet på flukt?