Når jeg står i et dilemma, spør jeg meg selv: Hva ville jeg ha gjort om jeg ikke var redd? 

Du vil ikke angre. Jeg lover. Du vil utdannes og dannes. Til å redde liv og til å bidra til å gi liv mening. Til å nysgjerrig søke bedring og forbedring. 

Stafettpinnen er primærhelseteam, og forsøket har vært en hitt. Men nå kan ordningen stå i fare.

Slike merkelapper får sykepleiere når vi tar opp helt rettmessige krav.

Givende. Krevende. Disse to ordene står tilsynelatende i motsetning til hverandre, men for oss sykepleiere er det to ord som oppsummerer den jobben vi står i hver dag.

En 10-års plan for å styrke det psykiske helsefeltet ble nettopp vedtatt på Stortinget, men hvor forpliktende er den?

I høst har også jeg fulgt med på NRKs storproduksjon «Makta». I første episode diskuterer noen av mennene i Ap-ledelsen at regjeringen trenger fornying og at de trenger en kvinne. Det er jo tross alt 1974 og straks det store kvinneåret. Gro Harlem Brundtland kommer forbi og blir deretter lansert som en kandidat i praten etter at hun har gått videre. «Så har hun i tillegg gått på Harvard», sier Ronald Bye. «Jaja. Ingen er perfekt», repliserer Bjartmar Gjerde.

Norsk Sykepleierforbund er klare til å diskutere frontfagsmodellen. Vi kan ikke fortsette å operere i et lønns- og forhandlingssystem som ble dannet i tiden før majoriteten av kvinnene inntok arbeidsmarkedet.

Vårt sykepleiefaglige perspektiv har betydning og relevans i alle arenaer hvor pasienter, pårørende, sykepleie, helsetjenester og dermed samfunn diskuteres. Jeg ber om tillit for fire nye år hvor vi skal klargjøre hva sykepleiernes kompetanse er verdt.

Som sykepleier har vi kolleger som blir drept mens de gjør jobben sin. Mens de berger liv, bringer liv til verden og forsøker å skape håp i en umulig situasjon.