Datteren min sendte meg en «reel» her om dagen. En video av en grønn dal, med tydelig sti mot et fjell. Videoen hadde ingen musikk, bare fuglesang – lik kjøttmeisens sang om våren. Det var også en nedtelling: «Nå er det bare 128 dager igjen til dette.»  

Maris siste del av livet ble min første erfaring som sykepleier. 

Hvem er du som aldri har vært hjemme hos meg før, og som ikke kommer tilbake igjen? Hvem er du som ikke vil sitte sammen med meg, og som gir meg masse beskjeder jeg ikke forstår? Hvem er du?

Er dette statsbudsjettet det aller beste Støre og co. har å by på? Det lurer jeg på etter at regjeringen har lagt frem sitt siste budsjett før stortingsvalget neste år. Dette statsbudsjettet skaper lite entusiasme. 

Verdensdagen for psykisk helse minner oss om fellesskapets verdi og viktigheten av å bekjempe ensomhet og utenforskap.

Til tross for år med strategisk innsats og nullvisjon, og etter ti år med en nasjonal overdosestrategi, taper vi fortsatt mange liv til overdoser. Dette er uakseptabelt, og det krever handling – ikke bare ord.

I dag feirer vi den internasjonale sykepleierdagen, på Florence Nightingales fødselsdag 12. mai. I grunn en passelig tid på året å tre inn i historien på for ei dame som Florence. Om sykepleiere skulle bli beskrevet som en arketyp årstid, så er vi våren. 

Når jeg står i et dilemma, spør jeg meg selv: Hva ville jeg ha gjort om jeg ikke var redd? 

Du vil ikke angre. Jeg lover. Du vil utdannes og dannes. Til å redde liv og til å bidra til å gi liv mening. Til å nysgjerrig søke bedring og forbedring. 

Stafettpinnen er primærhelseteam, og forsøket har vært en hitt. Men nå kan ordningen stå i fare.