Møt pasienten med respekt og forståelse i smertebehandlingen

Jeg ble offentlig godkjent som sykepleier i 2004, for 20 år siden. Jeg har vært heldig som har fått arbeide på både sykehjem, sykehus og legevakt. Dette innlegget handler om hvor maktesløs en pasient kan føle seg i møte med oss – helsepersonell. 

Jeg ble selv ufør og sluttet å jobbe som sykepleier i 2021. Mine ryggsmerter kom snikende da jeg var atten år gammel, og legene fant ikke årsaken. 

Jeg hadde vondt over lengre tid, fulgte legens anbefalinger om fysioterapi og skogsturer. Jeg stresset ikke, verken på jobb eller privat og tok de medisinene jeg hadde fått foreskrevet. Jeg bestilte ny legetime når behandlingen ikke hadde effekt. Og jeg ba om henvisning til smertepoliklinikk. Jeg fikk blankt avslag.

Det skjer ofte.

Spesialisten har sine kriterier

Mange pasienter ber om henvisning til spesialist, og ofte sier legen nei. Ikke fordi legen er ufin, men fordi legen kan ha en annen oppfatning av pasientens smerter basert på hva vedkommende ser når pasienten er der og hva som står i journalen. Hvis tidligere røntgenbilder, CT, MR og andre prøver ikke viser noe spesielt, kan det bli vanskelig å skrive en henvisning til smertespesialist. Spesialister har sine kriterier: De trenger god dokumentasjon. Ventelistene er lange, og de må prioritere. Økonomi ved sykehusene spiller også en stor rolle. 

Smerter er vanskelige. Vi sykepleiere vurderer ut ifra helhet: ansiktsuttrykk, om bevegelser er besværet, hva pasienten forteller, om pasienten bruker hjelpemidler, hva slags smertestillende medikament vedkommende bruker, dose og hvor ofte. Respirasjon kan gi et bilde på grad av smerteopplevelse. Er pasienten stille og svarer kort på spørsmål? Er vedkommende lei seg, eller sliten? Vi noterer og rapporterer til legen. 

Det er vanskelig å leve med smerter

Da legen sa nei til meg, ble jeg sint. Så sint at jeg ikke sa et ord. Enhver argumentasjon ville ikke ha nyttet. Jeg har alltid respektert og samarbeidet med leger både som sykepleier og pasient, men denne dagen sa det stopp. Legen fortsatte å snakke til meg, men jeg gikk.

Var det barnslig? Kanskje. Når en lever med kroniske og til tider invalidiserende smerter, er humøret ikke alltid bra. En blir isolert fordi en ikke kan gjøre mye og avtaler med venner stadig blir avlyst. Det er vanskelig å planlegge gjøremål. Resultatet er dårlig søvnkvalitet, fatigue, dårlig matlyst, depresjon, sinne og smerter i kjeven fordi langvarig smerte får en til å bite tennene ubevisst sammen. 

Jeg ble til slutt tatt på alvor

Jeg fikk til slutt time på smertepoliklinikk, og jeg var så redd for at spesialisten ikke skulle forstå hvordan jeg hadde det, at jeg gråt nesten under hele timen. Jeg forsøkte iherdig å opptre fattet, men det gikk ikke. Jeg var så lettet over at spesialisten tok mine smerter på alvor. 

Det er vanskelig å sette seg inn i andres opplevelse av smerte. Et godt råd til deg som helsepersonell, er at du gjennom ord og holdning viser at du tar pasienten på alvor. Og still åpne spørsmål. Bruk tid. Og bruk ikke bare det kliniske blikket. Hvis du fanger opp noe, så følg det sporet.