Hvor går grensen for hva fødekvinnen kan bestemme?
Dilemmaer kan oppstå når jordmødre må balansere mellom å respektere kvinnens autonomi og sikre barnets ve og vel.
Jordmødre opplever stadig oftere at fødende kvinner motsetter seg anbefalte intervensjoner. Dilemmaene oppleves særlig vanskelige når kvinnens ønsker kommer i konflikt med jordmødrenes faglige vurdering av hva som vil være til barnets beste. Hvor går grensene for fødekvinners medbestemmelse versus barnets beste?
Fødende kvinner er i en svært sårbar situasjon. De har krav på respekt, omsorg, tilpasset informasjon og medvirkning. Den siste tiden har fødetilbudet i Norge blitt kritisert – både i redaktørstyrte medier og i sosiale medier – med henvisning til at fødende kvinners integritet og selvbestemmelse blir krenket. Begrepet «obstetrisk vold» brukes i enkelte miljøer. Det er et paraplybegrep som innebærer ulike typer maktutøvelse.
Noen kvinner har lav tillit til helsevesenet og stoler mer på anbefalinger de har fått fra annet hold. Jordmødre opplever at stadig flere kvinner har sterke oppfatninger om hvordan fødselen skal forløpe, men hva når den fødendes ønsker går på tvers av faglige anbefalinger? Eksempler på situasjoner som jordmødre kan møte, er at den fødende motsetter seg intervensjoner som fosterovervåkning, vaginalundersøkelse, induksjon, vakuum, episiotomi, keisersnitt eller tidlig avnavling.
Eksemplene gjenspeiler et spekter av situasjoner som kan ha ulik alvorlighetsgrad. De mest dramatiske er akuttsituasjoner der kvinnen motsetter seg intervensjoner helsepersonell vurderer som nødvendige for å ivareta barnets liv og helse – for eksempel episiotomi, operativ forløsning eller tidlig avnavling for å ventilere et barn som ikke puster.
I tvilssituasjoner er jordmødrene avhengige av å undersøke kvinnen for å vurdere hvordan fødselen forløper og om barnet har det bra. Slike situasjoner reiser spørsmål som: Hvilke rettigheter har det ufødte barnet? Hvordan endres barnets rettigheter i det øyeblikket det er født? Hvordan håndterer vi slike situasjoner på en måte som både tar hensyn til kvinnen, det ufødte barnet og helsepersonell?
Jordmødrene har to pasienter
Ved fødsel må jordmødrene forholde seg til at de har to pasienter: fødekvinnen og barnet. Fødende er ikke en ensartet gruppe. De har ulike erfaringer, forventninger, forutsetninger, språk, kulturell bakgrunn et cetera. Noen har født før, andre føder for første gang. For noen kan fødselen trigge minner om overgrep eller negative erfaringer fra tidligere fødsler. Hos noen kan det vekke vonde følelser som skam og nederlagsfølelse om fødselen ikke blir slik de hadde håpet.
De aller fleste ønsker å gi barnet de beste forutsetninger, men noen kan ha andre oppfatninger av hva som vil gi barnet en god start på livet, eller hva som kan utgjøre en risiko for barnet. Derfor kan det være avgjørende å utforske hva som ligger til grunn for at en kvinne eventuelt nekter en intervensjon.
Barnet kan ikke selv ivareta sine interesser. Det er helt avhengig av å bli ivaretatt og beskyttet av andre. Komplikasjoner under fødselen kan føre til skader på barnet. For eksempel kan manglende surstoff til hjernen gi funksjonsnedsettelser som vil kunne prege barnet hele livet. I de alvorligste tilfellene kan det stå om livet. Jordmødrene kan oppleve moralsk stress hvis de føler seg presset til å gå på akkord med egne faglige standarder.
Etikken kommer inn
La oss utforske problemstillingen i lys av de etiske prinsippene respekt for autonomi, «gjøre vel, ikke skade» og rettferdighet.
Autonomi
Respekt for autonomi innebærer at den fødende skal bli hørt og få anledning til å si hva som er viktig for henne. Det betyr ikke at kvinnen kan velge helt fritt hvordan fødselshjelpen skal utformes.
En forutsetning for autonomi er at kvinnen forstår hva som står på spill i situasjonen, og hva som er konsekvensene av hennes valg (1). Fødsel er en stor fysisk påkjenning og en viktig livshendelse som kan vekke sterke emosjoner. For å vurdere hvor stor vekt kvinnens ønsker bør tillegges, er det viktig å utforske hennes forståelse og begrunnelser.
Gjøre vel og ikke skade
Å gjøre vel i forbindelse med fødsel kan være å redde liv og unngå komplikasjoner og skade – både for kvinnen og barnet. Dersom kvinnens og barnets interesser er motstridende, må vi vurdere hva som bør veie tyngst. Dersom mors liv og barnets liv står imot hverandre, er det allment akseptert i Norge at mors liv har prioritet.
Om barnets liv står mot en mindre ulempe for mor, vil hensynet til barnet veie tyngre. Samtidig bør unødig bruk av makt unngås. Det innebærer alltid en krenkelse av individet. Velgjørenhetsprinsippet handler ikke bare om å gjøre det gode, men å gjøre det på en god måte – med omsorg og respekt – også om en må handle mot den fødendes ønsker.
Rettferdighetsprinsippet
Rettferdighetsprinsippet handler om at fellesskapets ressurser skal brukes på en ansvarlig måte. Urimelig tidkrevende tiltak for å imøtekomme kvinnens ønsker kan gå utover tilbudet til andre fødende. Dersom tiltaket ikke er faglig begrunnet, kan det bryte med rettferdighetsprinsippet.
Helsepersonell har plikt til å yte helsehjelp som er faglig forsvarlig og omsorgsfull (2). Nasjonal faglig retningslinje for fødselsomsorgen fastslår at loven i utgangspunktet forutsetter samtykke fra kvinnen, men at «[…] helsepersonellet likevel kan ha rett og plikt til å utføre inngrepet uten kvinnens samtykke, dersom dette fremstår som tilstrekkelig nødvendig av hensyn til det ufødte barnets liv og helse» (3).
Oppsummering
Fødekvinner har krav på respekt, omsorg og medvirkning. Når fødende motsetter seg anbefalte intervensjoner, kan de ha ulike grunner til det. Grunnene vil være påvirket av kvinnenes forståelse, verdier, følelser, erfaringer, kultur og så videre.
Det kan derfor være avgjørende å utforske hva som ligger til grunn for å nekte en intervensjon, slik at vi kan forstå og tilrettelegge så godt som mulig.
Hvor går grensen for hva fødekvinnen kan bestemme? En tydelig grense går ved fare for brudd på kravet om faglig forsvarlighet, ikke bare for mor, men også for barnet. Dersom kvinnens og barnets interesser er motstridende, må vi vurdere konkret hva som bør veie tyngst.
Hvis barnets liv er i fare, eller hvis barnet kan påføres alvorlig skade, bør risikoen for barnet være et tungtveiende hensyn. Helsepersonell kan ha både rett, men også plikt til å handle når det anses nødvendig for å ivareta barnets liv og helse.
Samtidig er det viktig å skille mellom situasjoner hvor det er ønskelig å intervenere – og hvor det er påtrengende nødvendig å gjøre det. Å skille mellom kan-, bør- og må-situasjoner kan gi større trygghet hos jordmor og den fødende.
Interessekonflikter
Forfatteren oppgir ingen interessekonflikter.
Relatert
Jordmorstyrt oppfølging av gravide og fødende er et godt og trygt alternativ
Det er gode grunner til å velge svangerskapsomsorg og fødselshjelp
«Ikke bare rent blod.» Kvinners bruk av metaforer om medikamentell abort
Metaforene brukes for å beskrive følelser og temaer som er vanskeli
Kvinners erfaringer med helsetjenestetilbudet ved medikamentell abort
De føler seg som en ressursbelastning og savner omsorg og reell med
Mobilapp som hjelpemiddel ved fosterovervåkning – en pilotstudie
Mange jordmødre er usikre når de bruker jordmorstetoskop.
Mest lest
4 Kommentarer
Mor
,Det er også stort sett mor som skal ivareta dette barnet, ikke bare rett etter fødsel men resten av livet, som det kun snakkes så ømt om. Nærmest et ensidig perspektiv på mor som fødemaskin når man tenker hun kun skal gi liv og ikke ha retten til medbestemmelsen over eget kropp eller retten til å mene noe om denne behandlingen som hun skal motta. Obstetrisk vold er reelt og på tide å fokusere mer på. Helsebehandling er noe man får og skal ta imot og ikke skal påtvinges! Her er det viktig at fagpersonene evner å forstå hvor grensa for dette skal gå!
Det er gjort mye forskning på overkjørende behandling på kvinner og spesielt minoritetskvinner. Er bare å sette seg mer inn i dette også i Norge og kvitte seg med ovenfra og ned holdningen!
Anonym
,Dette er et vanskelig tema, men det har enorm bredde. Er det snakk om en nødsituasjon der man bare må handle og ikke har tid til å tenke så må jordmor bare handle, men er det tid til å informere og snakke om det så må man jo gjøre det. Jeg mener at dette er ting som bør snakkes om med jordmor før fødsel, hva som kan skje og hva den fødende tenker om det. Episiotomi og rifter er mange fødendes største frykt, mange tenker det høres vondt ut å klippe, men om de får informasjon om at et lite snitt vil kunne forhindre en alvorlig rift så er det nok mange som hadde stilt seg annerledes til det. Jeg er også en av de som føler at ofte handler man litt for raskt, i de aller fleste tilfeller så kan man gi det litt mer tid for å se om det vil løse seg selv. Det er nok stor forskjell fra jordmor til jordmor også hvor raskt man vil gripe inn og det handler nok mye om erfaring også.
Jeg er en av de fødende som har motsatt meg hjelp, men da har det vært diskutert på forhånd hvor grensen går og hva som skal gjøres hvis og hvor lenge man skal vente. Jeg hadde på forhånd gjort enormt mye research og det jeg fant var at intervensjonene oftere forårsaket behov for mer intervensjon enn om man ikke hadde grepet inn til å begynne med. Når årsaken til at man griper inn er fordi det kan være en 0,02% sjanse for at noe kan skje, men at man da også øker risikoen for komplikasjoner med si 30% så faller jeg litt av lasset i forhold til nytteverdi. Nå var disse tallene bare eksempler, men det er slike tall jeg har sett.
Det aller viktigste er kommunikasjon, og gjerne med jordmor i forkant av fødsel også. Vi har rettigheter og vi ønsker ikke at noe skal skje verken oss eller barnet. Valgene vi tar er nettop fordi vi mener det er til vårt eget og barnets eget beste fordi det har tatt litt overhånd med medisinsk intervensjon. Så spørsmålet er vel heller hvordan vi bedre kan se forskjell på nødvendig og unødvendig hjelp og hvor lenge man kan vente.
Cathrine Trulsvik
,Hei, sykepleierstudent. Takk for dine tanker og refleksjoner som jeg støtter 100%! . Det eneste jeg vil påpeke i ditt svar er at det ikke stemmer at "et lite snitt vil kunne forebygge alvorlige rifter" Snarere tvert imot. Det blir oftere større rifter i forbindelse med episiotomi - muligens fordi kvinnen da ligger på rygg og har blitt veldig forstyrret i fødselsarbeidet. All forskning på området viser at eneste indikasjon for episiotomi er når babyen trenger å bli født fort pga asfyxi. Alle andre grunner finnes det ikke god evidens for.
Kvinner kan velge å føde utenfor sykehus, uten jordmor.
Det er ikke nødvendigvis til barnets beste at oppmøte på sykehuset i aktiv fødsel betyr at kvinnen kan bli underlagt tvang ved uenighet.