Introduksjon

Selvbestemt abort er sett på som en vanlig rettighet i mange land, også i Norge. Men det å bestemme seg for å ta abort er en kompleks og sammensatt avgjørelse. Abort er politisert, og abortdebatten dreier seg ofte om moralske og etiske spørsmål.

Språkbruken kan være støtende overfor kvinner, særlig når det er harde fronter i abortdebatten, som i en nylig publisert artikkel om språket i debatten mellom for- og motgrupper i Irland (1) og i en tilsvarende debatt i Storbritannia (2). Diskusjonene dreier seg ofte om følelser og om noe som ikke umiddelbart er synlig.

Studier har vist at metaforer egner seg til å uttrykke det som ikke er umiddelbart synlig, men som likevel kan være en konkret følelse eller kroppserfaring (3, 4). I abortdebattene kan det være debattantenes moralske vurderinger som kommer til syne i metaforbruken.

I norsk sammenheng har Merete Flatseth gjort en analyse av abortdebattens førende forestillinger om kvinner. Hun fant at politikerne brukte metaforer som kvinners helseknekk, og at de beskrev kvinnenes psyke som porøse objekter. Etter hennes vurdering var disse metaforene med på å gi kvinnene en etisk god nok begrunnelse for abort (5). 

Det er imidlertid gjort få studier av kvinnenes egne metaforer om abort. I særlig grad mangler det studier av kvinners metaforer om medikamentell abort.

Metaforer blir i økende grad brukt som «verktøy» i helsetjenesteintervensjoner. Denne studien gir en mulighet for å utforske hvilke metaforer kvinnene selv bruker om sine erfaringer med medikamentell abort (3). En vanlig definisjon på metaforen innen den kognitive tradisjonen er at den «beskriver noe ved hjelp av noe annet» (6).

Metaforer kan bidra til å forstå pasienters symptomer og reaksjoner og motivere dem til å søke omsorg (4, 7). Metaforer egner seg til å uttrykke det som ikke umiddelbart er synlig, men som likevel kan oppfattes som en konkret opplevelse eller kroppserfaring. Dermed kan metaforene gi innsikt og informasjon om viktige erfaringer og pasienters behov for støtte og hjelp (4, 7–9).

På bakgrunn av andre studier (4, 10, 11) om erfaringer til pasienter og pårørende ønsker vi å belyse kvinners erfaringer med å gjennomføre en abort i eget hjem.

Denne studien er en sekundæranalyse av et datamateriale til en artikkel som ble publisert i 2022 (12). Vår studie er tredelt og bygger på disse forskningsspørsmålene:

1. Hvilke metaforer bruker kvinnene om møtet med helsevesenet før og etter en abort?
2. Hvilke metaforer brukes om selve prosessen?
3. Hvilke metaforer brukes for å beskrive fosteret?

Metode

Studien er som nevnt en sekundæranalyse (13, 14) av data fra en kvalitativ studie med individuelle intervjuer, gjennomført i perioden 2019 til 2020 (15). Informantene ble rekruttert gjennom ulike relevante kanaler. Kriteriene for inklusjon var at kvinnene måtte ha erfaring med å ha gjennomgått en medikamentell abort i hjemmet, og aborten måtte ha blitt gjennomført før uke 12.

Totalt besto utvalget av 24 informanter i alderen 24 til 45 år. Informantene hadde ulik sivilstatus, uten at dette var tema i intervjuene. De representerte store deler av landet. I denne artikkelen gjøres det en sekundæranalyse av dataene for å studere metaforene kvinnene bruker for å snakke om sine opplevelser med abort. Ytterligere metodebeskrivelser er gjort rede for i artikkelen til Sommerseth og medarbeidere (12).

Intervjuene

I studien til Sommerseth og medarbeidere (12) ble det brukt en intervjuguide med tre åpne spørsmål:

1. Kan du fortelle om dine opplevelser med å ha gjennomført en medisinsk abort?
2. Kan du fortelle om dine opplevelser underveis i prosessen?
3. Hvilken oppfølging fikk du etter svangerskapsavbruddet?

Hva er en metafor?

Når vi bruker en metafor, snakker vi om noe ved hjelp av noe annet (6). En metafor har to domener eller områder: målområdet og kildeområdet. Målområdet er det vi snakker om, for eksempel en følelse av å bli nedvurdert. Kildeområdet er det vi sammenlikner med, for eksempel søppel.

I setningen «Jeg følte meg som søppel» er det følelsen som er målområdet, og søppel som er kildeområdet, altså det man bruker til å beskrive følelsen. Disse to begrepene er nyttige i arbeidet med å identifisere metaforer. Vi kan si at metaforen flytter mening fra et betydningsområde til et annet.

En metode for å identifisere metaforer (16) er å starte med å lese hele teksten for å etablere en forståelse av innholdet. Deretter bestemmes de betydningsbærende enhetene i teksten, som oftest substantiv, verb, adjektiv og adverb, og i enkelte tilfeller preposisjoner. Her vurderes hvorvidt ord og uttrykk opptrer som en enhet. Deretter må man finne ut om ordene har en annen betydning i andre kontekster, og om denne står i kontrast til den grunnleggende betydningen. Hvis svaret er ja, er ordene brukt metaforisk.

I arbeidet med studien har vi brukt Bokmålsordboka, (17) der flere betydninger av ord og uttrykk er listet opp, også metaforiske. Et eksempel ser vi når vi slår opp på ordet kulde og får denne forklaringen: «kaldt vær, lav temperatur». Deretter nevnes denne betydningen: «uvennlighet eller avvisende holdning».

Her ser vi at ordboken først nevner den bokstavelige betydningen av kulde (lav temperatur), mens den metaforiske betydningen (uvennlighet) kommer som nummer to. Når det er flere betydninger av et ord, er det som regel slik at den metaforiske betydningen kommer til slutt. Tabell 1 viser prosessen med metaforidentifisering i flere trinn etter Steen og medarbeidere (18). Prosessen er her gjengitt etter Askeland og Agdestein i norsk oversettelse (19).

I tillegg til å registrere metaforer på ordnivå, har vi identifisert metaforsignaler eller metaformarkører, som ofte brukes for å forsterke eller dempe metaforiske utsagn (16).

Eksempler på metaforsignaler kan være ord som slik, som, sammenliknet med, en slags, faktisk, rett og slett eller litt sånn. Dette er ord som kan innlede metaforiske uttrykk i en setning, og de kan være tegn på at metaforene er ment som forslag eller forhandling om mening. De kan også være tegn på at informantene ønsker å dempe eller forsterke sine utsagn, eller at informantene leter etter ord og uttrykk som kan være dekkende for deres erfaringer.

Etikk

Studien fulgte Helsinkideklarasjonens etiske retningslinjer (20). Den ble vurdert av Regional komité for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK) til å være utenfor deres ansvarsområde.

Studien ble godkjent av Norsk senter for forskningsdata (NSD), referansenummer 22708. Informantene fikk muntlig og skriftlig informasjon om studien og ga sitt skriftlige samtykke før de ble intervjuet.

Resultater

Metaforer om møtet med helsevesenet

Hovedmetaforene informantene brukte i omtalen av møtet med helsevesenet, er vist i tabell 2. Kildeområdet er det konkrete området i naturen man henter omtalen fra, og målområdet er det man snakker om.

Noen av informantene opplevde at de ble tatt godt hånd om og fulgt opp av helsevesenet, både av helsesykepleiere, fastleger og gynekologer. De ble beskrevet som imøtekommende, ikke dømmende og kjempestøttende. De hjalp til med å se veien videre og så hele mennesket.

Andre uttalte at de møtte liten forståelse og støtte. En av de vanligste metaforene i materialet er kulde. Atmosfæren i kvinnenes møter med helsevesenet ble beskrevet som robotaktig, klinisk og iskald. Det dreide seg om helsesystemet, ikke om helsepersonell. Systemet gjør at helsepersonell ikke helt vet hvordan de skal håndtere det når noen bryter totalt sammen, som en av informantene uttrykte det.

Kuldemetaforene og det robotaktige, kliniske og mekaniske vitner om at informantene har følt seg små eller like lite verdt som søppel, som var et uttrykk fra en annen informant. 

Informantene understreket det mekaniske i helsevesenet knyttet til at aborten ble foretatt hjemme, og at opplegget fremsto som effektivt, eller kjapt inn og kjapt ut og businesslike. Andre uttrykte en følelse av å være liten og bli tråkket på når de ble møtt av legen med en forelesning om prevensjonsmetoder.

Informanter fremhevet et ønske om å bli møtt med større forståelse fra helsevesenets side og hadde også forslag til hva som kan gjøres: «Jeg kunne ønsket at de var hakket mer inntonende.» En annen ønsket en erfaren jordmor, «ikke en som var døv, blind og stum, ei som hadde en litt sånn varm og god fremtoning».

De vanligste metaforsignalene var dempende, som i sånn, litt sånn og på en måte, noe som kan være tegn på at informantene lette etter de rette ordene for å beskrive vanskelige følelser. Gjennom metaforene kom det likevel tydelig frem at noen av informantene hadde følt seg alene, hadde vært deprimerte og kunne trengt noen å snakke med, men at rådende politikk ikke ga rom eller tid til dette.

Som tabell 2 viser var flertallet av metaforene negative, men noen gir også uttrykk for at møtet med helsevesenet var positivt.

Metaforer om prosessen

Metaforene om prosessen er dokumentert i tabell 3. Også her er kildeområdet det konkrete området i naturen man henter omtalen fra, og målområdet det man snakker om.

I prosessen med å få fosteret ut ble de fysiske smertene beskrevet på ulike måter. De ble sammenliknet med bølger og beskrevet som å ha flere menstruasjoner på én gang. Da prosessen startet, opplevdes det som naturkatastrofer: «Det buldrer og det braker, jeg følte jo at det romsterte nedi der, men det skjedde ingen ting. Men da det først begynte å murre, så gikk det raskt. Til jeg fikk en sånn ekstrem pressfølelse.»

Kroppens fysiske arbeid med å få fosteret ut kunne være utmattende og ble opplevd som noe man måtte stålsette seg mot: «Jeg kalibrerte opp mot denne tannfaenskapen som hadde vært et par måneder før. Så tenkte jeg: ‘Ok, jeg vet at dette her går over. Kroppen ordner opp.’»

Å stole på kroppen betyr også å gi seg over til sterkere krefter i seg selv: «For ja, jeg ble jo litt sånn urmenneske.» Metaforen urmenneske er et sterkt uttrykk, og informanten valgte å dempe det ved hjelp av metaforsignalet litt sånn. Metaforen er nært knyttet til fødsel, og det viste seg å være tilfellet her: «Mm. Ja, jeg var helt […] og det var […] tok ikke lang tid [før] det gikk opp for meg at dette her er en fødsel.»

Aborten opplevdes som noe mer dramatisk enn en fødsel, som her fortalt av en kvinne som dro bort til en venninne for å slippe å være alene: «Jeg hadde ikke før kommet bort til venninnen, og så kom det ut i bøtter og spann.» Denne aborten viste seg å bli en blodig og dramatisk affære: «Og da bare fosset det ut, og etterpå så var det ingen ting. Ja, for det var mye, og jeg kjente jo at det var noe gærent.»

Vedkommende skulle vise seg å ha rett i at det var noe galt: «Det lå i kroppen min i seks uker før jeg fikk en sånn fossblødning, hvor det nærmest, hvor strålen nærmest bare sto ut av meg.» Metaforen fossblødning er et sammensatt ord, noe som er vanlig for mange metaforer. Her ligger det implisitt at blodstrålen sammenliknes med en foss.

Når smertene underveis i prosessen ble beskrevet, benyttet de metaforer knyttet til det dyriske: «Man blir litt sånn dyrisk i den typen smerter, ja eller jeg hylte litt sånn som jeg tenker at man gjør når man føder da, sånn akkurat som kuer som rauter.»

Den sterke metaforen dyrisk og sammenlikningen med kuer blir kommentert gjennom metaforsignalene litt sånn og akkurat som, der den første demper, mens den andre forsterker. Metaforene understreker det utmattende i prosessen, som denne kvinnen beskrev det: «Uten noe kraft i kroppen. Jeg husker ikke at jeg gikk. Som en potetsekk, fra seng til do til dusj.»

Metaforene beskrev også hvordan kroppen ble satt i beredskap for å mestre, og kuldemetaforen dukket opp på nytt: «Jeg tåler en del, jeg er et kaldt menneske. De rundt meg sier at jeg er et kaldt menneske, som ikke viser følelser eller tegn til empati. Sier de. Men sånn er det. En måte å overleve på er å prøve å la være å huske det som har skjedd. Så det ble nok litt stengt av. Å stenge av, ja.»

At det var vanskelig å huske det som hadde skjedd, kan også henge sammen med medisinering. Kvinnene fortalte at de fikk med seg smertestillende tabletter hjem fra sykehuset, og de nok var sterkere enn vanlige tabletter: «Altså det var stoff, jeg ble borte, jeg ble helt borte etter det. Det hjalp på smertene, men ikke hundre prosent, men de hjalp på nervene, jeg var ikke så nervøs, det husker jeg. Jeg husker, det var som jeg hadde tatt stoff, rett og slett.»

Etter aborten var det to følelser som dukket opp. Først kom lettelsen: «Så det ble på en måte en sånn renselsesprosess […] altså kroppen tar jo litt tid før den blir seg selv igjen.»

Deretter skildret de skyldfølelse og et ønske om ikke å fortelle andre at de hadde tatt abort: «At kanskje de er mer negative til det sånn egentlig, at de kommer til å se på meg annerledes, som en barnemorder eller noe.»

Og selve tabletten de fikk for å drive ut fosteret, fikk også et navn: «Subutex er, eller, jeg husker ikke hva jeg fikk, men det var jo det at den første tabletten stoppet vel alt, den drapstabletten, holdt jeg på å si.»

Som tabell 3 viser, var de fleste metaforene om prosessen negative. Unntaket er metaforen om renselse, som i denne sammenhengen må tolkes som positiv.

Metaforer om fosteret

Tabell 4 viser hovedmetaforene som ble brukt om fosteret, med kildeområde og målområde. Metaforene er ikke delt inn i positive og negative, som i tabell 3 og 4, da det var vanskelig å gjøre med akkurat disse metaforene.

Noen informanter brukte pronomenet det om fosteret: «Akkurat det syntes jeg var det verste, at man bare ventet på at det skulle komme ut. Jeg var så redd for å se noe. Jeg syntes det var så leit, hadde ikke lyst til å […]» Det spesielle med bruken av det i denne sammenhengen er at informantene ikke benyttet noe annet navn på fosteret, og det er derfor ikke godt å vite hva det refererer til. Kanskje er bruken av det et tegn på at informanten lette etter ord.

Noen ganger ble fosteret benevnt som en klump, en blodkake eller noe uformelig, særlig når de snakket om å sitte på do og blø: «Fortsatte det å blø, og så kom det vel en eller annen gang en klump.» «Ja. Ja da, det er jo liksom store blodkaker. Og så vet man jo hva som er inni der.»

De kvinnene som tillot seg å undersøke det som kom ut, brukte andre ord om fosteret, som i dette tilfellet: «Og så gikk jeg på do og tørket meg. Og der var det, da skjønte jeg at det er embryoet. Det er det verste jeg har sett i hele mitt liv. Det bildet er som brent fast på netthinnen. Det er ikke noe pent syn. Da skjønte jeg hva venninnene mine mente med ‘ikke se ned’, det var et forferdelig syn. Det er veldig spesielt å se det embryoet, altså det er jo en klump, men det har jo liksom, det har blodårer, og det har vev, og det er liksom, det er kjempespesielt.» Kvinnen var på vei til å uttrykke en annen metafor enn klump, men hun sa ikke noe mer enn «liksom», noe som dempet inntrykket av at det kunne være snakk om et lite menneske.

En av informantene var svært direkte i språkbruken og omtalte fosteret som et drapsoffer. På spørsmålet om hun da mente at hun hadde drept sitt eget barn, svarte hun: «Jeg kan godt omskrive det, kan godt snakke om det på en helt annen måte som gjør det lettere for meg som menneske, men hvorfor skulle jeg det? Jeg er ganske hard mot meg selv, skjønner du. Men jeg tenker at det er også en måte å tåle livet på.»

En annen informant snakket også om å drepe, men med en annen innstilling i ettertid: «Nå er det noe som jeg har drept. Noe dødt. Men jeg har jo aldri tenkt at det er drept. Jeg prøver liksom hele tiden å distansere meg. Jeg har sagt at det er som å skrape huden av armen. Døde celler, liksom. Eller litt mer enn det, da.» Dette utsagnet er et eksempel på at tanken på aborten endret seg i ettertid. Hun tok avstand fra sin tidligere språkbruk ved å benytte demperen liksom: «[…] døde celler, liksom».

Diskusjon

I møte med helsevesenet var det tydelig at noen opplevde både varme og imøtekommenhet fra enkeltpersoner, men at systemet likevel fremsto som mekanisk, robotaktig og preget av kulde. Kvinnene opplevde også at de ble sett på som søppel, og de følte seg skamfulle og tenkte at de hadde oppført seg dumt og derfor fortjente straff. Det de ønsket, var å bli sett og forstått. Enkelte mente at det var uforsvarlig med medikamentell abort hjemme, og at aborten burde ha foregått på sykehus.

Dette funnet står i kontrast til en annen studie, som viser at 96 prosent av kvinnene opplevde det som trygt å være hjemme under aborten (21). I en oversiktsartikkel understrekes det at det er viktig å ha strategier som reduserer overraskelser for kvinnen. Videre er det essensielt å tilstrebe og etablere en grad av kontroll blant kvinnene ved en medikamentell abort i eget hjem (22).

Metaforene som ble brukt om selve abortprosessen, dreide seg både om fysiske og mentale opplevelser. Fysisk ble aborten sammenliknet med en naturkatastrofe, med bølger, romstering, buldring, fossblødninger og eksplosjoner. Den ble også sammenlignet med en fødsel.

Kvinnene brukte dessuten metaforer som fremhevet det dyriske i prosessen, og sammenliknet sin egen hyling med lyden av kuer som rauter. Påkjenningene førte til total kraftløshet og en følelse av å bevege seg rundt som en potetsekk.

Den mentale prosessen ble beskrevet med kulde, denne gangen som egen kulde, som redskap for å få kroppen til å mestre. Videre nevnte kvinnene at en av strategiene for å mestre var å stenge av og ikke huske. Den manglende hukommelsen ble også styrket med sterke smertestillende tabletter, så sterke at de minnet om stoff eller narkotika.

Videre skildret de både en følelse av renselse og lettelse og det å bli seg selv igjen. Men samtidig fulgte skyld og skam med på lasset, og ikke minst følelsen av å være en barnemorder ved å ha tatt en drapstablett. De som hadde et mest avklart forhold til aborten, innså samtidig at aborten var et nødvendig onde, at «man greier ikke alt bestandig.»

Metaforene om fosteret var ofte forsiktige, enten ved at fosteret knapt ble nevnt, eller ved at det ble omtalt som «bare» et embryo eller «et sånn» embryo. Denne måten å omtale fosteret på er klinisk og medikamentell, noe en av informantene reagerte på. En annen informant sa direkte at hun prøvde å distansere seg fra det hun hadde gjort. Informantene strevde spesielt med å finne ord da de omtalte fosteret.

En av de sterkeste metaforene i omtalen av fosteret var metaforen om å ha et monster groende inne i seg, en beskrivelse av å være gravid når du egentlig ikke vil ha barnet. Her dempet informanten sitt eget utsagn ved å si: «Jeg kan ikke si det, engang.» Gjennom disse utsagnene aner vi hva det har kostet å ta abort, og hva det har kostet å snakke om det i etterkant.

Kvinnen som omtalte tabletten som en drapstablett, og som så på seg selv som en barnemorder, uttrykte hvordan hun hadde opplevd prosessen både da og i ettertid. Hun bar i likhet med flere av kvinnene på en tung sorg etter aborten. Hun følte dessuten at mangelen på empati fra sykehusets side nærmest føltes som en fortjent straff, her uttrykt gjennom metaforene: «Dette må du ordne opp i selv, når du først har kommet i ulykka.»

Kvinnene beskrev aborten som en ensom prosess som de bare måtte gjennom. Dette utsagnet kan tydes som at det ikke var organisert med rom for oppfølging, empati og involvering. Kvinnene beskrev at de i liten grad ble fulgt opp av helsepersonell i prosessen. De ble informert om at de ikke burde være alene hjemme under aborten. De hadde mulighet til å ta kontakt med helsepersonell, men de var usikker på når de burde og kunne ta kontakt.

I den avsluttende prosessen av aborten oppsto det også usikkerhet om når utdrivelsen var avsluttet. Denne studien viser at medikamentell abort er en prosess som helsepersonell i liten grad deltar i. Liknende funn understrekes også i den første analysen av materialet (12).

Først og fremst gir metaforstudien tilgang til informantenes eget språk. Den får frem detaljene og intensiteten i informantenes opplevelser, i og med at metaforene er deres egne. Studien kommer dermed tett på informantenes følelser og får dessuten frem variasjonen mellom informantene og hvordan de tolker sin egen situasjon.

Det vil være av verdi at helsepersonell i møte med disse kvinnene lytter til kvinnenes språk og metaforbruk i samtalene. Studier har vist at det å lytte kan være et hjelpemiddel i arbeidet med å forstå hverandre, og dermed også yte bedre omsorg (4, 7, 23).

Styrker og svakheter ved studien

Styrken i metaforstudien vår er at den viser hvordan metaforer gir mulighet for fortettet og figurative uttrykk for følelser og opplevelser, spesielt de som er vanskelige å formidle med ord. Kvinnene hadde ekstraordinære omsorgsutfordringer, og metaforer gir «verbale bilder» av situasjonen deres. Å gjennomføre en abort i eget hjem innebar dessuten store utfordringer for kvinnene. Det utløste sterke følelsesmessige reaksjoner og indikerer behov for støtte.

I tillegg er vår studie nøyere med metoden og fremgangsmåten for metaforidentifisering enn det som er vanlig i metaforstudier. Steen og medarbeidere (18) har påpekt at mange studier er unøyaktige i metaforidentifiseringen og registreringen av metaforenes kontekst.

Vi har forsøkt å vise konteksten ved å gjengi sammenhengen metaforene opptrådte i, og ved å registrere metaforsignaler. De kan være uttrykk for informantenes holdning til det som blir uttrykt, og kan vise hvorvidt de ønsker å forsterke eller dempe utsagnene sine.

Studien er som nevnt en sekundæranalyse av materialet i en annen studie (12), der en innholdsanalyse ga de samme funnene. I tillegg gir denne studien tilgang til informantens følelser og språk for å gjennomføre en abort i eget hjem. Studien gir også mer kontekst for følelsene og metaforene.

På den måten kan man si at vår studie gir nærhet til et fenomen som er til stede i datasettet, men som ikke var det essensielle i primærstudien (14). Slik sett kan kontekstorienterte metaforstudier frembringe ny kunnskap om grunnene til at det er vanskelig for kvinner å gjennomføre abort, også når aborten er deres eget valg.

På samme tid er det viktig å innse at vår analyse av metaforer har begrensninger. Når målet med forskningen er å få mer detaljert kunnskap om livssituasjonen til kvinner som har gjennomført en abort i sitt eget hjem, og deres spesifikke behov for omsorg og støtte, kan kvalitative metoder, som metaforstudier, kombineres med kvantitative metoder.

Statistisk sett kan funnene i vår studie ikke generaliseres, men vi argumenterer for at funnene våre vil være overførbare til andre kvinner som gjennomfører en abort i sitt eget hjem (15).

Konklusjon

Denne studien har vist hvordan metaforer er veier til budskap om opplevelser, spesielt om følelser og temaer som ellers kan være vanskelige å formidle, som aborter utført i eget hjem. Kvinnenes situasjon er fortiet, tabubelagt og stigmatisert og skaper en vedvarende følelse av ensomhet.

Videre viser studien hvordan metaforer gir mulighet for fortettede og figurative verbale erfaringer og relaterer dem til hverandre. Metaforene i studien vår formidler og forbinder følelser og handlinger knyttet til komplekse og utfordrende livsomstendigheter.

Studien viser også at helsepersonell bør være oppmerksom på metaforiske budskap for å kunne skreddersy støtte til hver enkelt person, i dette tilfellet kvinner som har eller skal gjennomføre en abort i sitt eget hjem.

Forfatterne oppgir ingen interessekonflikter.