Ser vi mennesket utenfor sårkantene?

I Norge lever over 50 000 mennesker med kroniske sår, og til sammen utgjør de en lidende pasientgruppe. Disse pasientene oppgir dårligere helserelatert livskvalitet enn pasienter med eksempelvis kronisk obstruktiv lungesykdom (kols) og hjerte- og karlidelser. Mange lever med konstante smerter relatert til sår og omkringliggende vev, har fysiske og psykiske begrensninger i hverdagen og lever i sosial isolasjon. 

Det handler om mye mer enn sårstell

I løpet av mine år som sykepleier har min kompetanse innen behandling av kroniske sår stort sett utviklet seg i møte med andre «ildsjeler». Jeg undres dog over hvorfor kunnskapsrike og kompetente sykepleiere, leger, helsefagarbeidere og hjelpepleiere som gir sårbehandling, defineres som «ildsjeler». Er det fordi det er et fåtall av oss som har denne kunnskapen og kompetansen? 

Behandling av kroniske sår er så mye mer enn sårstell og ikke forbeholdt oss «ildsjeler». Jeg undres også over om misoppfattelsen ligger i ordlyden «sårbehandling» når sårpasienter er i behov av holistisk behandling? 

Innen medisin betegner begrepet holisme en holdning der diagnose, forebygging og behandling inkluderer en forståelse av hele mennesket i dets naturlige omgivelser der både kroppslige, psykologiske og sosiale faktorer omfattes. 

Sår krever mye kunnskap og ferdigheter

Det du ser med det blotte øyet i sårbunnen og på omkringliggende vev, krever kunnskap om fysiologi og patofysiologi og særlig kunnskap om karsystemet og huden. Videre kreves det teoretisk kunnskap og praktiske ferdigheter i diagnostisering, forebygging og behandling av sår av ulik etiologi. Og det krever kunnskap om kolonisering av sår, infeksjonsfremkallende mikroorganismer og hygiene. 

Videre er det en rekke risikofaktorer og indre og ytre faktorer som både fremmer og hemmer sårtilheling, som helsepersonell må være bevisst og ha kunnskap om. Videre kan pasienten gi deg kunnskap om det psykososiale aspektet og hvordan vedkommende opplever å leve med sitt sår. Jeg vil derfor oppfordre mine kolleger til å løfte hodet og se utenfor sårkantene.

Pasientene kan oppleve skam

Blikkene som har møtt meg under sårstell, har rørt meg dypt som medmenneske og sykepleier. Det har vært blikk fylt med skam, frykt og smerte. Pasienter kan oppleve stigmatisering og lav selvfølelse fordi vi lever i en verden der ytre skjønnhet betyr mye. Pasienter kan oppleve skam enten bevisst eller ubevisst og tilegne seg en atferd som gjør at en unngår å vise for mye hud. 

Jeg undres over om vi som helsepersonell, er bevisst vårt eget kroppsspråk i møte med pasienter når vi omtaler sårets utseende, væskemengde, puss og lukt som fyller rommet. Påfører vi pasientene skam og en følelse av å føle seg ekle? Det er i disse situasjonene helt avgjørende at pasientene blir møtt med empati og respekt, og at helsepersonell lytter til dem. I slike møter er det ikke vanskelig å tenke seg hvordan dette hemmer pasientene sosialt og fører til sosial isolasjon. 

Sosial isolasjon kan igjen føre til depresjon. Depresjon og fysiologisk stress kan igjen føre til dårligere sårtilheling og økt risiko for infeksjoner. Så, mine kjære kolleger og ildsjeler: Ser vi mennesket utenfor sårkantene?