Derfor elsker jeg sykepleieryrket

Jeg er sykepleier. Enda verre: Jeg er spesialsykepleier. Med 4,5 års utdannelse etter videregående. Dum som et brød som valgte det yrket, tenker du kanskje. For hva sitter jeg igjen med? En middels god lønn, elendige arbeidsforhold til alle døgnets tider, umenneskelige turnuser, altfor lange vakter, altfor mange vakter, uforsvarlig lav bemanning og atskillige helseplager påført av nevnte arbeidsforhold.

Konstant negative vinklinger

Det er historien mediene serverer oss daglig, ofte fortalt av sykepleiere som står frem for å snakke ned yrket sitt. Det må de selvfølgelig få lov til. Mange sliter i helsevesenet, og hverdagen er slitsom for mange med turnusarbeid og altfor få kolleger på jobb. Og lønna? Les det jeg har skrevet, og fortell meg etterpå at sykepleierne ikke fortjener lønna si og gjerne litt til.

Men mitt innlegg handler ikke primært om lønn. Det handler om å elske jobben sin. Hvor er motvekten til medienes og enkelte organisasjoners konstant negative vinklinger? Det finnes faktisk sykepleiere som trives i jobben sin, og som aldri kunne tenke seg å jobbe med noe annet. Sykepleiere som elsker turnuslivet og aldri har ønsket seg 9–16-jobb. Jeg har prøvd kontorlivet også, og det var, unnskyld uttrykket, drittkjedelig. Det passet meg rett og slett ikke.

Fjelltur på en tirsdag

Turnus sluker mange helgedager i et år, men det gir også rom for fjellturer uten kø på en tirsdag. Du kan drikke vin på en hvilken som helst ukedag og ta en langhelg på hytta uten å måtte ta fri fra jobb. Jeg forstår at småbarnsforeldre sliter med turnus, men kanskje må du i en periode gjøre noen andre valg. Det er ikke nødvendigvis alltid turnuslivet som er problemet.

Den ultimate testen

Jeg har jobbet i hjemmesykepleien og på sykehjem, med mennesker i alle aldre. Folk som har mange utfordringer. Å møte hjemmeboende på 90–100 år, mange med en rekke kroniske sykdommer, stort hjelpebehov, demens, psykiske lidelser og ingen sykehjemsplass i sikte, det var hjerteskjærende. Det var vanskelig å gå fra mange av dem. Jeg har fortsatt ikke gått fra alle. De er fortsatt her, inni meg et sted.

Jeg jobbet på kreftavdelingen i fire år, først som student og så som sykepleier. Jeg tenkte at hvis jeg ikke maktet å jobbe der, så skulle jeg ikke bli sykepleier. Det var den ultimate test for en student: en travel avdeling hvor liv og død gikk hånd i hånd. Men også svært lærerikt på alle plan. Jeg lærte at jeg er heldig som har et friskt liv og gode folk rundt meg. Jeg lærte å bli takknemlig for små ting.

Han som hadde seks uker igjen

En gang satt jeg på sengekanten med en mann i sin beste alder. Han hadde akkurat fått beskjed om at det dessverre ikke var mer helsevesenet kunne gjøre for ham. Mannen hadde cirka seks uker igjen å leve. Han så meg rett i øynene da legen fortalte nyheten. Desperasjon og angst fylte blikket hans. Et øyeblikk kjente jeg fysisk den angsten han følte. Den traff meg som en slegge i magen.

Opplevelsen ligger over 20 år tilbake i tid, men jeg glemmer ham aldri. «Reis hjem og lag minner til familien din», var ordene han fikk med seg ut døra. Mannen «fikk» seks uker. Paradoksalt var han en av dem jeg anser som ganske heldig. Han hadde tross alt levd i over 60 år og fikk tid til å ta farvel. Noen får ikke startet livet før det er over.

Vi gjør alt for å redde liv, uavhengig av lønn

Når alarmen går på min avdeling, løper en av oss, sammen med en lege, til fødeavdelingen eller operasjonsstua. At alarmen går, kan bety at en fødsel har gått galt i de aller siste minuttene av svangerskapet. Alle vet at nå kan det stå om liv. Nå teller sekundene. Vi gjør det vi kan for å få i gang pust og hjerteslag. Dessverre går det ikke alltid bra.

I disse situasjonene gjør vi alt vi kan for å redde liv, uavhengig av lønna vi får hver måned. Men ingen lønn i verden kan veie opp for følelsen av å ikke makte å hente den lille tilbake til denne verdenen. Hvor mye ville du krevd i lønn for å gjennomføre livreddende behandling på en perfekt liten jente mens foreldrene hulker i sjokk ved siden av deg?

Ingen bør være i tvil om at sykepleiernes lønn ikke samsvarer med ansvaret vi har. For de som lurer: Jeg har over 20 års erfaring som sykepleier og 602.000 kroner i lønn. Mye penger, men det avspeiler ikke alltid ansvaret jeg har på jobb. Samtidig hjelper det lite å ha en god lønn hvis du ikke trives på jobb. Gode og positive kolleger er en uvurderlig støtte i krevende situasjoner. Slik kolleger har jeg mange av. Fine folk som passer på hverandre.

Olje eller finans? Jeg hadde kjedet meg ihjel

Jeg håper jeg kan gå av med pensjon om noen år, fortsatt relativt frisk og rask, mett av arbeidsliv og sulten på nye opplevelser. Jeg håper å sitte igjen med en følelse av at jeg tross alt gjorde en forskjell for ganske mange mennesker. Innsatsen min teller, selv om ansvaret jeg har, ikke nødvendigvis avspeiles i lønna. Skulle jeg valgt jobb etter lønn, burde jeg valgt et yrke innen olje eller finans. Men igjen – jeg hadde kjedet meg i hjel. Ære være de som gidder.

En fantastisk jobb med uante utviklingsmuligheter

Det skremmer meg at det er så få unge som ønsker å jobbe innen helse, for det er et fantastisk landskap å jobbe i. Og det er alarmerende at unge mennesker som har vært i yrket i to år, gir opp, uten å gi det en reell sjanse. Sykepleieryrket handler om mye mer enn å løpe beina av seg fra rom til rom, hus til hus, slik vi ofte får det beskrevet. Du har flere hundre jobber å velge mellom som sykepleier. Prøv nye arbeidsplasser!

At lønnen må opp for å rekruttere flere sykepleiere, er jeg ikke i tvil om, men jeg tror først og fremst vi bør fremsnakke det flotte yrket vårt i mye større grad. Jeg har en fantastisk jobb med uante utviklingsmuligheter. Jeg har utrolig mange gode kolleger. Jeg elsker å jobbe turnus, og jeg hadde aldri valgt annerledes om jeg hadde måttet velge om igjen. Jeg elsker yrket mitt.

En versjon av dette innlegget er publisert på artikkelforfatterens Facebook-side. Sykepleien har fått tillatelse til å gjengi teksten.