NSF-lederen vil ha nye måter å ha sykepleiepraksis på

Tusenvis av sykepleiere mangler. Flaskehalsen for å utdanne flere er praksisplassene.

Dette har Lill Sverresdatter Larsen, leder i Norsk Sykepleierforbund (NSF), sagt lenge.

– Kravene om praksis er en stadig større barriere for å utdanne flere sykepleiere, påpeker hun.

– Særlig gjelder dette for sykehusene. Som kirurgisk praksis.

Ønsker mer simulering 

Simulering er blitt et uunngåelig tema i praksisdebatten. Larsen ønsker mer aksept for at simulering kan erstatte deler av praksis.

Det er i strid med reglene i EU-direktivet, som krever at halve sykepleierutdanningen skal være klinisk praktisk.

– Prosessen blir vel lang for å få en slik aksept og få endret EU-direktivet?

– Vi er jo nær en krise. Da bør regelverket kunne endres raskere, sier Larsen.

– Forskning viser dessuten at simulering kan gi like godt læringsutbytte som tradisjonell praksis.

(Saken fortsetter under faktaboksen.)

– Kirurgisk praksis kan være på helsehus

Larsen viser til at dagbehandlingen i helsevesenet har økt, og at det allerede simuleres mer i utdanningen.

– Vi ønsker å modernisere EU- direktivet i takt med denneutviklingen, sier hun.

Alle de nordiske sykepleierorganisasjonene står sammen om dette ønsket. De møtes jevnlig i Sykepleiernes Samarbeid i Norden (SSN).

– Vi har spilt inn at dette må Kunnskapsdepartementet og Helsedepartementet ta videre til EU.

Larsen er åpen for nye måter å ha praksis på. Den kirurgiske må ikke foregå bare på sykehus, men kan også for eksempel være på helsehus og forsterkede sykehjemsavdelinger.

– Har du flere utradisjonelle forslag?

– I feltet psykisk helse og rus kan praksis spres ut i landet. I dag begrenses dette av at studentene ikke alltid får dekket ekstrautgiftene de får når de ikke kan bo hjemme.

– Studentene skal ikke ha egne utgifter for å kunne ha praksis. Kanskje slutter de nettopp fordi de ikke får praksis i sin egen kommune.

«Oi, dette var et fint sted!»

Sykepleiere som veileder får sjelden avlastning for sine daglige oppgaver, ifølge Sykepleiens undersøkelse om praksis.

– Hva kan man gjøre med det?

– Vi må finne en økonomisk ordning så verken sykehus eller kommuner kommer dårlig ut når de tar på seg ansvar for praksis, sier Larsen.

Hun tror at praksis langt hjemmefra også kan ha utilsiktede fordeler:

– Tenk bare når en student kommer til Kåfjord eller Billefjord for første gang: «Oi, dette var et fint sted å være!»

Hun ser for seg at begeistringen kan øke rekrutteringen av sykepleiere i distriktet.

USA: Bruker skuespillere i simuleringen

– Hvis simulering skal erstatte praksis, hvor går i så fall grensen?

– Simuleringsmulighetene begynner å bli store. Det viktige er at studentene oppnår læringsutbyttene.

I 2022 var Larsen på ekskursjon i South Carolina i USA. Der hyres det inn skuespillere på sykepleierutdanningens simuleringslabber:

– Studentene får øve seg på folk med ulik hudfarge, ulik etnisk tilknytning og ulike språk. De treffer pågående pårørende og pasienter i sjokk, forteller hun.

De simulerer også tverrfaglig sammen med legestudenter.

– De aner ikke hvilke pasienter som kommer, og må gjøre vurderinger i veldig vanskelige situasjoner.

– Du så dette selv?

– Ja, det var så artig med så mange forskjellige caser.

Larsen viser til at ved å bruke VR-briller, kan norske studenter øve på vanskelige samtaler i trygge former.

– Hva egner seg ikke for simulering?

– Det er jo ikke alt du kan lære i laben. Men noe kan du øve på før du er i situasjonen med mennesker, sier Larsen.

– Selv etter tre års utdanning er det ikke sikkert sykepleierstudenten har opplevd hjertestans eller sepsis eller stelt et dødt menneske. Men det er fullt mulig å trene på dette utenom praksis.

– Kan lære å bruke personlige egenskaper

Larsn har merket seg at også Sykehuset Østfold tenker nytt:

– Som sykepleier skal du også forstå logistikken på arbeidsplassen. Ved å gå gjennom gangene på sykehuset – se hvor lageret befinner seg, hvor de andre avdelingene er – blir du kjent med organiseringen. Dette kan også være noe man gjør i praksis.

– Men det viktigste er vel å være nær pasientene?

– Organisering og prosedyrer er viktig. Men hos pasienten skal du ikke bare være opptatt av prosedyren. Prosedyrer er noe du gjør ved siden av.

Med god veiledning kan studentene lære å bruke sine personlige egenskaper, mener hun.

– Går du alene uten veiledning, lærer du ikke hvordan du skal forstå pasienten, eller hvordan du kan bruke pasientens egen kapasitet, deres mestringsevne og deres håp.

– Studentene er nødt til å kunne lære. Er ikke praksisen tilpasset læring, fungerer de mer som ekstra arbeidskraft, sier hun.

– Må få betalt for å veilede

NSF vil altså ha bedre finansiering for veiledning, særlig i kommunene.

– Det vil avlaste dem som har studenter. Nå får de ikke noe ekstra. Det betyr ofte merarbeid, og studentene bli ofte satt til å arbeide alene.

Dette vil NSF:

• Sykepleiere skal få betalt for arbeidet de gjør. Opplæring og veiledning av studenter skal betales for. 
• Flere må få formalisert veilederkompetanse.

I sist tariffoppgjør fikk NSF gjennomslag for betaling for veiledning når sykepleierne har minst 10 studiepoeng om dette. 

– Sykepleierne er dyrest å utdanne

NSF vil også ha en ny finansieringskategori i utdanningen:

– Sykepleierutdanningen er nå i laveste kategori, nivå E, og har minst betalt. Vi vil at den skal være på nivå C, sier Larsen, og presiserer:

– Sykepleierutdanningen får minst betalt per student, selv om sykepleierne er dyrest å utdanne.

– Tid er den store mangelvaren for sykepleierne i klinikken?

– Ja, men slik er det i alle yrker.

Larsen hørte om en kommune som kunne tilby sykepleierne maks tolv timer i kursing i året.

– Det er halvannen arbeidsdag, det. Grunnbemanningen er altså så skranten at de ikke kan putte på noe ekstra for å øke kompetansen.

– Studenten må få være student

– Bør studenter i praksis få betalt for arbeidet de gjør?

– Nei, og her er vi på linje med NSF student. Risikoen for at studenten brukes som arbeidskraft, blir for stor hvis de skal ha lønn. De er i læring.

– Hva sier medlemmene til deg om sine praksiserfaringer?

– Noen sier at de går mye alene i praksis. Noen har blitt satt til praksis i barnehage. Noen har all praksis på sykehjem.

Dette var særlig et probleim under pandemien.

– Studenter er ofte kritisk til kirurgisk praksis på sykehjem?

– Dette må styres så det blir reell læring. Det er så mange kreative forslag.

Hun fabulerer:

– Ti til tolv uker med kirurgisk praksis … La oss si at halvparten av perioden går til simulering. Da halveres antallet studenter i praksis.

Larsen syns det er vanskelig å gi et eksakt tall for hvor mange uker praksis som kan erstattes av simulering.

– Det er krav til læringsutbytter og sluttkompetansen som avgjør dette.

– Får ikke studenten øvd nok på prosedyrer i praksis, må det kunne tilrettelegges så studenten får øvd på dette gjennom simulering. Mitt inntrykk er at både utdanningene og tjenestene er fleksible, og at de strekker seg langt for å tilrettelegge for dette.

Hadde telefonskrekk i praksis

Når Lill Sverresdatter Larsen treffer studenter, pleier hun å snakke om å gjøre feil.

– Jeg gjorde selv feil i praksis. Etter en hofteoperasjon skal pasienten ligge på den siden som er operert, fordi vinkelen på beinet skal være rett. Men jeg gjorde omvendt.

Det var ikke så gøy å innrømme, syntes hun den gangen.

– Men kan du ikke innrømme at du gjør feil, da er det farlig. Det samme gjelder når det er noe du ikke forstår. Du må tørre å innrømme: «Dette kan jeg ikke.» Du er jo i praksis for å lære.

Larsen er en av sykepleierne som forteller hva de aldri vil glemme fra praksis.

Hun glemmer heller ikke telefonskrekken hun hadde som student.

– Det var så vanskelig å ta telefonen på avdelingen og si: «Hei, sykepleierstudent Lill!». Jeg var ikke vant til sånne formelle samtaler. Jeg grudde meg. De som ringte, kunne jo spørre om noe jeg ikke kunne svare på. Og det hendte jo.