Det spilles på vår samvittighet over en lav sko, og vi er flere som har fått nok

Det er fredag. Det er endelig fredag. I morgen ringer ikke klokka 06.00, 06.03, 04 og til slutt 06.15 for å dra meg ut av senga. I morgen skal jeg ikke være noens sykepleier. I morgen skal jeg sove lenge. I morgen skal jeg «bare» være mamma.

Å være sykepleier er litt som å være manges mamma. Jeg pleier ofte å si at det like godt kunne stått «profesjonell masekopp» på skiltet mitt, for det er en stor del av jobben min om dagen. Kommunen er i grønn beredskap, og vi har redusert kapasitet. Sykehuset er i gul beredskap og spyr ut pasienter fortere enn de tar imot.

Så jeg maser på utslitte pårørende. Jeg ber dem gjøre mer for sine kjære fordi vi ikke har tid. Jeg maser på fastlegene om å ordne resepter, ta vurderinger, sende oppdaterte medisinlister til apoteket og annet.

Vi er underbemannet

Jeg maser på legevakta fordi fastlegen ikke har tid til maset mitt om det som haster (forståelig nok). Jeg maser på AMK (akuttmedisinsk kommunikasjonssentral) og ber dem forte seg fordi jeg ikke har noe å stille opp med når folk blir akutt dårlige. Og jeg er redd for hva som skjer om de ikke kommer snart, der jeg står, rustet med et pulsoksymeter, stetoskop og en sekk full av bandasjer.

Jeg maser på sykehusene som sender folk hjem uten medisiner, resepter og epikriser fordi også de er underbemannet. Og da vet ikke vi hvordan vi skal følge dem opp.

Jeg maser på kolleger – flotte, flinke helsefagarbeidere og pleiemedarbeidere – som drar lasset med og for meg – om at jeg trenger hjelp. Hvis ikke kommer ikke jeg i mål med mine viktigste oppgaver. Selv ikke om jeg går overtid. Så vi må prioritere hva som er viktigst.

Jeg maser på avdelingsleder, for vi er ikke nok folk på jobb. Vi har for mange oppgaver som skal utføres på for kort tid.

Det spilles på godhet og empati

Jeg maser på hovedtillitsvalgt, som må varsle videre oppover at ting går til helvete på «gølvet». Noen får ikke sitt selv om alt vi gjør, er nødvendig helsehjelp. Det er fordi det er krise. Det er sprengt kapasitet på sykehusene.

Det er krise på sykehjemmene. Det er ikke plass til alle som har behov hjelp, og det er ikke nok sykepleiere og fagarbeidere til å ta vare på dem som er heldige og får plass. Det er også krise i hjemmesykepleien. 

Det spilles på vår godhet og empati for å få oss til å strekke oss litt lenger. «Kan du ikke bare gå dobbelt?» Du trenger sikkert pengene, og strømmen spiser jo opp hele lønna selv om du nesten ikke er hjemme. Så da strekker du deg litt lenger. Du vil jo gjerne ha litt penger å leve for.

Sykepleiere slutter

Regjeringen, Stortinget, fylkene og kommunene er alle varslet. De sier: «Vi er kjent med utfordringene», men de nekter å innrømme at det er krise. Det er bare utfordrende, ifølge dem. Og da kan de, med god samvittighet, la være å gjøre noe med det.

I en undersøkelse som ble gjennomført i 2021, svarte 72 prosent av de spurte sykepleierne at de vurderte å slutte i yrket eller bytte arbeidsplass. Som én av sykepleierne som svarte dette i undersøkelsen, kan jeg love deg at det ikke er blitt bedre, snarere verre. Liknende undersøkelser er ikke blitt gjort for helsefagarbeidere, men jeg vil tro at statistikken er ganske lik.

Jeg får beskjed om at vi må være positive når vi har studenter i praksis, for de er vår beste rekrutteringskilde. Men de siste to årene har jeg sett flere sykepleiere slutte enn begynne i yrket. Men hvordan skal du klare å være positiv og lyve til studenter sammenhengende i åtte uker mens de står i krevende situasjoner sammen med deg og blir pålagt merarbeid i en allerede sprengt arbeidsdag, uten at du blir avslørt?

Det er ekstremt slitsomt å lyve, i hvert fall til en du vet vil gjennomskue deg i løpet av den første uka der du står, med full blære, tom mage, og pausen du ikke fikk, var for over en time siden.

Vi vet hva som funker

I dag kom jeg ikke i mål. Jeg synes synd på dem som kom etter meg, som allerede hadde nok å gjøre, og som måtte tråle seg gjennom alt jeg ikke rakk fordi jeg var eneste sykepleier på avdelingen. Jeg måtte slukke noen branner først. Jeg måtte prioritere.

Våre folkevalgte liker å snakke om bærekraft. Jeg, og sikkert mange med meg, kan fortelle at den linja som nå føres i både primær- og spesialisthelsetjenesten, ikke er bærekraftig.

Jeg opplever ofte å ikke bli hørt. Jeg blir kalt sutrete når jeg sier ifra om kritikkverdige forhold. Om jeg bare ser positivt på det, så opplever jeg nok ting bedre. Ordet positivt er blitt svært negativt i mine ører. Vi opplever ofte empatimanipulasjon, og det er ekstremt skadelig.

Vi får høre at vi visste hva vi gikk til, at vi visste at det var et belastende yrke, og at sykepleie er et kall. Det spilles på vår samvittighet over en lav sko. Men nå bør det trås varsomt. For vi er flere som har fått nok. Vi er mange som vurderer andre yrker fordi jobben spiser opp fritid, nattesøvn og overskuddet til å ta vare på dem som betyr noe for oss.

Det trengs tiltak, og vi vet hva som funker: lavere belastning og høyere lønn. Reduser antall helger og helligdager vi må jobbe i samme slengen, så er det ikke umulig at fagfolkene kommer tilbake.

Denne teksten ble først publisert på innleggsforfatterens egen Facebook-side.