– Vi døve er ikke skumlere enn andre

Avdelingsmøtet ved Kantarellhjemmet i Oslo går sin gang. Det blir blant annet diskutert om en pasient får riktig oppfølging for tiden.

– Hun har klaget en del over smerter, forteller en sykepleier.

– Vi se på justering av medisineringen, sier legen.

– Hva får hun i dag?

Ved langbordet sitter en lege, to sykepleiere, to helsefagarbeidere, en fysioterapeut og en ergoterapeut.

Fra den ene bordenden styrer avdelingsleder og sykepleier Tom Harald Isakka-Dahl møtet effektivt og rutinert.

Noe som derimot skiller dette møtet fra de fleste andre møter ved norske sykehjem, er tegnspråktolken ved den andre enden av bordet.

Isakka-Dahl er nemlig en av rundt et dusin hørselshemmede sykepleiere i Norge.

Mange sykepleiere jobber på ulikt vis for at personer med funksjonsnedsettelse skal kunne fungere best mulig i arbeidslivet og få riktig tilrettelegging. Men hva om det er sykepleieren selv som har en funksjonsnedsettelse?

– Folk blir fremdeles overrasket når de møter en døv sykepleier, forteller Isakka-Dahl.

Høreapparat i sølepytt

Han var rundt ett år gammel da foreldrene oppdaget at han ikke snudde seg etter lyder.

– Mamma og pappa fattet mistanke og slo løs på kasseroller for å se om de fikk en reaksjon.

Det fikk de ikke.

– De skjønte at det var noe, men den gangen var det vanskelig å teste hørselen på så små barn, forteller Isakka-Dahl, som er født i 1968 og opprinnelig fra Stokmarknes i Nordland.

Etter hvert ble han utredet. I fireårsalderen fikk han sitt første høreapparat.

– Jeg kan fortsatt huske øyeblikket da det ble skrudd på. Det kom lyder jeg aldri hadde hørt før inn i hodet. Jeg røsket det av, kastet det i en sølepytt og hoppet på det.

Vanlig skole

Da pjokken nærmet seg skolealder, måtte foreldrene ta et valg.

– De ble rådet til å sende meg på Trondheim offentlige skole for døve, men insisterte på at jeg skulle på vanlig skole, forteller han.

På skolen var han annerledes og ble mye mobbet.

– Samtidig var jeg veldig sosial og mye med på ting.

Blant annet var han nysgjerrig på muntlig språk. Hvordan ord uttales.

– Om jeg ikke hadde gått på vanlig skole, ville jeg neppe kunnet snakke slik jeg gjør nå, sier han.

Diksjonen er tydelig og forståelig, og han får med seg mye gjennom leppelesing. I arbeidstiden har han likevel to tegnspråktolker tilgjengelig. Normalt har hørselshemmede arbeidstakere krav på én slik tolk, men i Isakka-Dahls jobb er den daglige kommunikasjonen såpass omfattende, at han har fått vedtak om to.

– Mange arbeidsgivere tror de selv må betale for tolk og utstyr, men det offentlige dekker alt slikt, opplyser han.

En aha-opplevelse

I 1987 flyttet han til Oslo for å gå på videregående. I hovedstaden møtte han flere andre med hørselshemming. Han kunne ikke tegnspråk da, men fant ut at det kunne komme godt med.

– Jeg hadde vært skeptisk, men fikk en aha-opplevelse da jeg merket hvor mange flere detaljer jeg fanget opp gjennom tegnspråk.

Det lille han hadde av hørsel, ble stadig svakere. Høreapparater ga etter hvert liten effekt. Han fikk operert inn implantater, men også disse har begrenset nytteverdi.

– Mange tror man fungerer som normalt hørende med implantater, men så langt derifra.

Et såkalt cochleaimplantat fanger opp og omdanner lyd til elektriske impulser. Disse blir ledet inn i ørets sneglehus, og gjennom elektrisk stimulering vil døve og sterkt hørselshemmede kunne oppfatte lyder og tale.

– Jeg har 26 elektroder som kan oppfatte 26 ulike lyder. Hørende kan skiller mellom millioner av nyanser.

Les også intervju med Norges Døveforbund: – I prinsippet kan alt tilrettelegges

Kastet skjema i søpla

Han siktet seg inn mot en karriere innen data. På tampen av jappetiden fikk han seg jobb i et inkassobyrå. Det viste seg ikke å være noe for ham.

– Jeg kjente fort at jeg ikke var skapt for bare å sitte på et kontor. Jeg trengte å jobbe med mennesker.

Han søkte på hjelpepleierutdanning og krysset av for «særskilte behov».

– Da skolen avviste søknaden ble jeg forbannet. Jeg kontaktet Aetat for å høre hvilke muligheter jeg hadde.

Saksbehandleren skal ha hentet et skjema og fortalt at Isakka-Dahl kunne søke om å bli varig uføretrygdet.

– Jeg ba henne kaste skjemaet i søpla.

Hjemme ble han oppmuntret av mannen han er fremdeles er gift med i dag.

– Han sa jeg ikke skulle gi meg og heller søke ulike studier.

I 1995 søkte han opptak til sykepleieutdanningen i Lørenskog. Igjen krysset han av for særskilte behov. Denne gangen kom han inn.

– Jeg tenkte endelig! Nå kan jeg bli noe!

En misforståelse?

Forventningsfull og glad møtte han opp til åpningsseremonien. Selveste Wenche Foss var invitert og snakket varmt om sine møter med helsevesenet.

– Men så kom dekanen bort til tegnspråktolken min og spurte hva han gjorde der. Da han fikk høre at jeg var døv og skulle studere sykepleie, ba han om en liten samtale etter seremonien.

Isakka-Dahl forteller han fikk beskjed om at det måtte være snakk om en misforståelse. De visste ikke at han var døv da han fikk studieplassen.

– Jeg ville ikke gi meg og fikk til slutt beskjed om at jeg kunne jo prøve, men at jeg neppe kom til å bestå praktiske eksamener.

Men besto, det gjorde han. Med glans.

Andre sanser

Første praksisperiode var på en lungeavdeling.

– De tok det for gitt at jeg kom til å stryke. Jeg kunne jo ikke lytte til respirasjon eller lyder fra lungene, men imponerte med hvordan jeg observerte ved hjelp av andre sanser.

Han kjente med fingertuppene. Så etter bevegelser i brystkassen. Han besto praksis på første forsøk med toppkarakter.

Hele tiden gjennom studiet følte han at han ble undervurdert og forsøkt skviset ut.

– Da jeg omsider var ferdig og hadde bestått alt, ville de først ikke anbefale meg for offentlig godkjenning. Jeg sa ba dem vise meg en lov eller regel som sa man ikke kunne få autorisasjon på grunn av hørselshemming. Noe slikt fantes ikke.

På avslutningsfesten hadde han bedt om å få ordet. Han var veldig nervøs for det han nå skulle si. På første rad satt dekanen og lærerne.

– Jeg fortale om kampen min og motstanden jeg hadde møtt. Hvordan det alltid hadde vært en bekymring som hvilte over meg. Mine medelever visste ingenting.

Etter talen brøt applausen løs.

(Se også svar og kommentar fra prodekan ved Oslomet Kåre Rønn Richardsen i egen sak.)

Ble headhuntet

Men hvor lett er det egentlig for en døv sykepleier å få seg jobb i helsevesenet? Det varierer nok, men for Isakka-Dahl gikk det veldig greit.

– Jeg ble headhuntet allerede før jeg var ferdig utdannet, forteller han.

Isakka-Dahls unike kompetanse var ettertraktet på en egen avdeling for døve og hørselshemmede ved St. Hanshjemmet i Oslo.

– Tegnspråk er et minoritetsspråk med de rettigheter det medfører, uttalte Dahl til Sykepleien i en reportasje herfra i 1999.

Siden den gang har han jobbet ved flere andre sykehjem. Han har også jobbet sju år ved Senter for rus og avhengighet på Oslo universitetssykehus og har vært konsulent ved et rådgivningskontor for hørselshemmede.

Noen år drev han sitt eget selskap kalt Døvekompetanse, der han blant annet underviste kommuner og andre i tegnspråk og annen kommunikasjon med hørselshemmede.

På Kantarellhjemmet har han vært siden 2017. Arbeidslivet har derimot ikke alltid tatt ham imot med åpne armer.

– En periode da jeg ønsket mer lederansvar, søkte jeg flere stillinger jeg ikke fikk, selv om jeg formelt var den klart best kvalifiserte søkeren.

Et sted søkte de etter avdelingsleder og stilte krav om høyere helseutdanning. Isakka-Dahl hadde fullført master og ledererfaring, men forteller at han ikke engang ble innkalt til intervju. I stedet ansatte de en sykepleier uten videreutdanning.

– Da jeg ba om en vurdering, fikk jeg beskjed muntlig om at det var på grunn av hørselstap.

Rundt et dusin døve

Da Isakka-Dahl selv var ferdig utdannet, skal han ha vært landets andre hørselshemmede sykepleier. Nå kjenner han til rundt et dusin.

De har sågar en egen Facebook-gruppe for utveksling av erfaringer, tips og opplevelser.

I 2011 skrev Isakka-Dahl et leserinnlegg i Sykepleien (se nederst side 82) sammen med Marita Løkken og Erik Lundqvist, også de sykepleiere og døve.

Her fortalte de tre om sine erfaringer og karrierer. De tok til orde for at utdanningsinstitusjonene burde skaffe seg mer kompetanse om døve og hørselshemmede.

«Som vår erfaring viser, kan døve sykepleiere komme langt i helsesystemet og er ettertraktede medarbeidere på grunn av kompetanse i kommunikasjon og om døvhet generelt», skrev trioen blant annet.

Lundqvist har de siste åtte årene jobbet som rådgiver hos Signo Conrad Svendsen senter, ifølge sin Linkedin-profil, mens Marita Løkken er i gang med en doktoravhandling om døve kvinners erfaringer med kommunikasjon i barselomsorgen.

Møter fortsatt mye skepsis

Isakka-Dahl har inntrykk av at mange utdanningsinstitusjoner fremdeles er skeptiske til å ta opp personer med funksjonsnedsettelse til sykepleiestudier.

– De tenker at man må være hundre prosent funksjonsfrisk for å være i stand til å utøve nødvendig helsehjelp, men da tror jeg helsevesenet går glipp av noe. Vi vet ofte hvor skoen trykker og hva for eksempel hørselshemmede kan slite med.

Han peker på at mange brukere innen eldreomsorgen har hørselsnedsettelse.

– Som hørselshemmet vet jeg for eksempel hvor utrolig viktig det er med blikkontakt for å kommunisere godt.

– Jeg vet hvor mye kroppsspråket forteller. Jeg kan fort se om noen har en motstand i seg, noe de ikke uttrykker språklig. Da må jeg finne ut hvordan jeg kan nå frem. Hørende støtter seg mer på ordene som blir sagt, mens jeg bruker alle andre sanser mer bevisst.

– Jeg tror helsetjenestene ville blitt styrket om man våget å ansette flere med funksjonsnedsettelse, sier Isakka-Dahl.

Uvurderlig støtte

Det har gått et halvt århundre siden Isakka-Dahl kastet sitt første høreapparat i en sølepytt og et kvart siden han ble autorisert sykepleier.

Han har med andre ord hatt tid til å gjøre seg noen tanker om hva som har hjulpet ham frem og hva som har skapt hindringer på veien.

Støtten fra familien har vært uvurderlig.

– Mine foreldre forsøkte tidlig å finne ut hva jeg ville, samtidig som de ikke sydde puter under armene på meg, forteller han.

– Noe av det viktigste er å bli trygg på seg selv. Å inngis følelsen av at man faktisk kan noe. Om alle forteller deg at dette får du ikke til, så blir det gjerne slik.

Han har hørt om døve som blir frarådet å søke seg til sykepleierutdanning av yrkesveiledere.

– Det kan være mye å hente ved en innsats og bevisstgjøring på videregående skoler, men også ved høyere utdanninger.

Ikke så skummel

Tom Harald Isakka-Dahl er veldig fornøyd med sin nåværende jobb som avdelingsleder på Kantarellhjemmet. Selv om enkelte nok kan stusse over å møte en døv sykepleier, har han aldri møtt negative reaksjoner her.

Hva er så hans fremste ønske på vegne av hørselshemmet helsepersonell?

– Det må være at alle i helsevesenet lærer seg tegnspråk. Nei da, men det hadde vært fint om flere lærte seg litt mer om tilrettelegging, kommunikasjon, hjelpemidler og muligheter. Samt at de forsøker å kommunisere mer visuelt, råder han.

– Min oppfordring til arbeidsgivere er «kjør på!» Vi døve er ikke skumlere enn andre.