Ny hørselsteknologi reddet jobben på operasjonsstuen

For fem år siden jobbet sykepleier Karen Lovise Nordhagen (48) på operasjonsstua, med sine vanlige høreapparater på. Kirurgen som opererte, snakket lavt mens hun utførte en skulderartroskopi. Det var ekstra mye lyd i rommet fra vifter, pumper og ventilasjon, og Nordhagen klarte ikke å oppfatte beskjedene.

– Men så hør etter da! sa kirurgen.

Der og da gikk det opp for operasjonssykepleieren at hun ikke klarte å utføre jobben sin slik hun burde. Nordhagen var sønderknust da hun styrtet ut på gangen.

Klarte å henge med på grunn av lang erfaring

Da hun nærmet seg slutten av 30-årene, begynte Nordhagen å merke at hun hadde nedsatt hørsel på begge ører. Først fikk hun et vanlig høreapparat og brukte det også i jobben.

– Uten høreapparat er det som å ha en dyne over hodet når folk snakker, forklarer Nordhagen.

Store deler av familien hennes på farssiden hører dårlig, så Nordhagen regner med at hørselstapet, som utviklet seg gradvis, er arvelig betinget.

– At jeg klarte å henge med på jobb såpass lenge før jeg fikk ordentlige hjelpemidler, kan jeg nok takke lang erfaring for, sier hun.

Nordhagen ble sykepleier 1996 og satset senere på videreutdanning i operasjonssykepleie i Adelaide i Australia i 2001. Til daglig arbeider hun på operasjonsavdelingen på Innlandet sykehus avdeling Elverum, der de opererer pasienter innen ortopedi, gynekologi og øre/nese/hals. Operasjonssykepleierne rullerer, og alle jobber rundturnus. 

Hun visste hva som foregår under operasjonene, og var ikke avhengig av å høre hvert ord for å skjønne hva kirurgene trengte. Men hun brukte enormt mye energi på å følge med. Dette førte til nesten daglig hodepine, skulder- og nakkeplager og at hun var generelt sliten.

– Ofte orket jeg ikke noe mer etter å ha vært på jobb og måtte bruke resten av dagen til å hvile, forteller hun.

Sønderknust

Ute på gangen, ute av seg etter beskjeden fra kirurgen som opererte, ble Nordhagen funnet av avdelingssykepleier Anne Moldestad.

– Karen Lovise er en meget dyktig operasjonssykepleier, sier Anne Moldestad.

– Og da jeg så hvor fortvilet hun var, skjønte jeg at her måtte noe gjøres, og det raskt. Jeg ante bare ikke hvem som kunne hjelpe oss i denne situasjonen.

Avdelingssykepleieren ringte til Nav Arbeidslivssenter Hedmark, som henviste henne videre til Hjelpemiddelsentralen.

Et par dager senere fikk Nordhagen og Anne Moldestad besøk av en hjelpsom og løsningsorientert kar, som hadde med seg hjelpemidler. Han hadde også flere alternative planer, hvis plan A ikke funket. Men det gjorde den.

Én uke senere hørte Nordhagen igjen, og hun og kirurgen fikk skværet opp.

– Absolutt alle kirurger og kolleger er positive når jeg henger på dem utstyret. Uten dette samarbeidet kunne jeg ikke ha fortsatt som operasjonssykepleier, sier Nordhagen.

Ikke optimalt

Hun forteller at Hjelpemiddelsentralen var usikker på om hjelpemidlene ville fungere optimalt, på grunn av de spesielle utfordringene som finnes på en operasjonsavdeling, ikke minst mengden medisinsk utstyr. Bruk av munnbind, manglende blikkontakt og rygg mot rygg jobbing er ingen optimal situasjon for folk som hører dårlig.

– Tilrettelegging av arbeidsplassen min er umulig, så da må jeg tilpasse meg den spesielle arbeidssituasjonen vi har, sier Nordhagen.

– Og da jeg fikk tildelt Roger-penner og taleforsterker, var jeg spent. Heldigvis fungerte det utmerket fra første stund.

Avdelingssykepleier Anne Moldestad og ortoped Helge Wangen demonstrerer hvordan de bruker halsslyngen til å henge det som likner på en tykk penn rundt halsen, mens operasjonssykepleier Nordhagen fester mottakeren i brystlommen. Man kan kople to Roger-penner til én Roger-mottaker, og via avansert teknikk overføres lyden direkte til brukeren.

«Pennen», Roger Pen, er en trådløs mikrofon (taleforsterker) spesielt utviklet for å gi økt taleforståelse i vanskelige lyttesituasjoner, som ved støy og på avstand. Roger-pennen overfører lyden direkte til høreapparatene, og kan også brukes til å overføre lyd fra blant annet tv og ved telefonsamtaler. Det siste har ikke Nordhagen hatt behov for.

– Jeg merker aldri at Karen Lovise hører dårlig, sier kirurgen.

– Det er ikke nødvendig å snakke høyere til henne enn til noen av de andre. Så investeringen i hjelpemidlene hun bruker, har virkelig gitt en vinn-vinn situasjon.

Økonomi

Anne Moldestad sier at det var viktig for henne å forsikre seg om at Nordhagen ville få dekket nye hjelpemidler.

– Jeg tok dette opp med vår avdelingsoverlege og avdelingssjef her på Ortopeden, Helge Wangen, som øyeblikkelig sa seg enig i at Karen Lovise skal få dekket alt hun trenger. Hun er en berikelse for avdelingen, som vi nødig vil miste. Og vi vet selvsagt hvor mye det betyr for Karen Lovise å kunne stå i jobben, sier Anne Moldestad.

Nordhagen er takknemlig for gode kolleger, både ledere og andre. Hun sammenlikner hjelpemidlene sine med en mobiltelefon, og sier:

– Teknologien utvikles raskt, og de fleste kjøper ny mobiltelefon når den gamle er utdatert. Slik er det med hjelpemidlene mine også. For at jeg skal kunne gjøre en så god jobb som mulig, må utstyret være i orden.

Ulyd

Med de gamle høreapparatene kunne Nordhagen «høre» strømmen i noe av det medisinsk tekniske utstyret, og det kunne bli en skikkelig ulyd hvis hun kom for nær. Det samme gjaldt stikkontakter og robotgressklippere.

Hun har nå fått nye høreapparater med en app der hun selv kan redusere bakgrunnsstøy og justere lydbildet slik det passer best for henne inne på operasjonsstua. Hun har ikke opplevd at dette blir forstyrret av annet teknisk utstyr. Hun har til enhver tid to Roger-penner fulladet og klare til bruk, slik at de raskt kan henges på kirurgen og den andre operasjonssykepleieren. På den måten får hun talen direkte inn i ørene.

Hun synes det er genialt.

– Dette gir meg et rikere liv på mange måter, ikke bare på jobben. Jeg har mye mindre vondt i hodet og orker dermed å gjøre mer på fritiden også, sier Nordhagen med et smil.

– Jeg er takknemlig for å kunne jobbe som operasjonssykepleier nå, men vet ikke hvordan hørselen min vil være om ti år. Så tiden og utviklingen får vise om jeg fortsatt kan gjøre nytte for meg på operasjonsstua.