– Bør sykepleiere ha forskrivningsmyndighet?

Dette er et tilsvar på debattinnlegget «La sykepleiere diagnostisere, skrive ut resepter og henvise pasienter», publisert i Sykepleien 15. august 2022.

Jeg ønsker å løfte frem denne debatten og spør:

«Kan vi tilby sykepleiere med mastergrad i avansert klinisk sykepleie et frivillig videreføringsløp i avansert farmakologi, patofysiologi og diagnostikk og søke om autorisasjon til forskrivning av legemidler?».

Bemanningskrisen må løses

Helsepersonell har mange nye og ofte komplekse oppgaver. Man ser i økende grad at personellgrupper som tar over og utfører oppgaver for en annen gruppe, har et oppgaveskifte.

WHO (World Health Organization) snakker om rasjonell omfordeling av oppgaver, og helsepersonell har kommet med viktige retningslinjer, og i den forbindelse guidelines. Man har sett på hvilke oppgaver –og hvordan oppgaver –kan løses på en ny måte. Og man har sett på hva som skal til for å skape en ny oppgavefordeling som både er etisk og faglig forsvarlig.

Fremvekst av avanserte kliniske sykepleiere

Som et svar på behovet for å formalisere de nye oppgavene som vokser frem, og hvem som skal utføre dem, ser man framveksten og etableringen av en ny gruppe avanserte kliniske sykepleiere som gjennom sitt masterstudium får avanserte kliniske ferdigheter.

I Norge er tilbudet om master i avansert klinisk allmennsykepleie vedtatt av Helse- og omsorgsdepartementet, og Helsedirektoratet sier i Kompetanseløftet 2025 at en avansert klinisk allmennsykepleier vil være en viktig del av fremtidens helse- og omsorgstjeneste. 

Det tilbys avanserte kliniske masterstudier med ulike type fordypning som retter seg mot både spesialisthelsetjenesten og allmennsykepleie.

Denne utviklingen skjer også i andre land. Advanced Practice Nurse (APN) er av International Council of Nurses (ICN) definert som en sykepleier med mastergrad som har høy teoretisk kompetanse, har avansert beslutningsferdigheter i kliniske komplekse situasjoner og kliniske ferdigheter for en utvidet praksis. ICN har utarbeidet et sett av retningslinjer for APN.

Mastergrad i avansert klinisk sykepleie gir ikke rett til medikamentell forskrivning, og de er ikke bygd med tanke på å få autorisasjon. Vi har en faglig diskusjon blant sykepleiere i Norge på om vi ønsker dette eller ei. Dessuten, de masterprogrammene som tilbys, har problemer med å få inkorporert nødvendig plass i sine program.

Forskrivningsmyndighet for sykepleiere

Med mastergrad i avansert klinisk sykepleie er man ikke autorisert til å utøve selvstendig praksis som inkluderer rett til medikamentell forskrivning og/eller henvisning. Vi har en faglig diskusjon blant sykepleiere i Norge på om vi ønsker dette, og det kan være at de masterstudiene som tilbys, har problemer med å innlemme et slikt tillegg.

Derfor kan man tenke seg et frivillig påbyggingsløp som bygger på en allerede avlagt mastergrad i avansert klinisk sykepleie hvor vi gir nødvendig kunnskap i patofysiologi, diagnostikk og farmakologi. Dette tillegget må være frivillig og kun for dem som ønsker seg denne autorisasjonen.

Internasjonalt ser man at sykepleiere i økende grad får forskrivningsmyndighet. Rapporten «Nurses in advanced roles in primary care: Policy levers for implementation», viser at det i hovedsak er to ulike retninger for forskrivningspraksis: 1) Åpent for alle registrerte sykepleiere som oppfyller forhåndsdefinerte krav (Australia, Canada, Nederland, New Zealand, og USA), eller 2) Begrenset til spesifikt regulerte grupper av sykepleiere (Irland og UK).

Noen grupper får full forskrivningsmyndighet, mens andre grupper har kun en begrenset myndighet, og godkjenning av lege er nødvendig.

Retten til å forskrive legemidler 

I dag er det leger som har rett til å forskrive medikamenter i Norge. Forskrivningsmyndighet gitt til andre grupper forutsetter endring av lover, forskrifter, kultur, hegemoni, utdanning og tilsynskrav.

Dersom man åpner opp for at sykepleiere kan få forskrivningsrett, blir det viktig å definere hvilke sykepleiere som kan få denne retten og om den skal være helt eller delvis. Deretter kan man gjøre de endringer som er nødvendige.

Forskrivningsretten kan være på ulike nivåer, og hvert nivå har ulike konsekvenser. Dette har jeg forsøkt å synliggjøre i det følgende:

1. Forskrivningsretten er ubegrenset og uavhengig. Den som har autorisasjonen, kan skrive ut det som er relevant for pasienten. Den er også selvstendig og ikke godkjent av andre. Sykepleieren har altså full forskrivningsrett med master i klinisk avansert sykepleie med påbygning i patofysiologi, diagnostikk og farmakologi.
2. Forskrivningsretten er ubegrenset, men avhengig av legen som forordner i første omgang. Sykepleiere kan deretter forskrive legemiddelet. Dette kan være hensiktsmessig om man arbeider sammen i team, men man kan se for seg at tid går tapt om man må vente på den første forskrivningen. De har master i klinisk avansert sykepleie
3. Begrenset forskrivningsrett, men uavhengig av andre. Eksempelet her er at spesialiserte sykepleiere kan forskrive noen begrensede medikamenter, som for eksempel at jordmødre og helsesykepleiere har forskrivningsrett på prevensjonsmidler. I England har sykepleiere i kommunehelsetjenesten rett til å skrive ut noen definerte legemidler.
4. Ingen rett til å skrive ut legemidler, helt avhengig av andre. Slik har vi det i dag, og vi vet at her er en av de mange flaskehalser som gjør at oppgaver hoper seg opp og pasientene må vente.

Det er viktig at vi fortsetter diskusjonen om vi ønsker en framtid der avanserte kliniske sykepleiere kan ha rett til forskrivning av legemidler. I tilfelle vi ønsker det, til hvilken grad ønsker vi den? Ubegrenset, begrenset, uavhengig eller avhengig? Vi bør diskutere konsekvenser sett i lys av etiske implikasjoner, faglig forsvarlighet, autonomi og så videre.