– Vi kan ikke skylde på pandemi, punktum

Presset i kommunehelsetjenesten kan være med å avgjøre tiltakene i Norge etter 14. januar.

Mangel på tilgang på helsepersonell i kommunehelsetjenesten brukes nemlig som argument for nasjonale tiltak. Jeg frykter vi aldri skal kunne lette på nasjonale tiltak for å flate ut pandemien når vi legger disse argumentene til grunn for videre håndtering.

Mangel på helsepersonell

I referatet fra Helsedirektoratets møte, 22.12.21 står det følgende: «ca. 50 % av kommunene har betydelige utfordringer med tilgang til helsepersonell, særlig leger og sykepleiere».

I samme referat fremkommer det at kommunene opplever det som krevende å opprettholde kapasiteten hos fastleger, i legevakt, i hjemmetjenester og i institusjoner.

Videre står det: «Personellmangelen gjelder også oppgaver som vaksinasjon, testing og smittesporing».

Mange pensjonerte sykepleiere har meldt seg til tjeneste, og apoteker har fått vaksinering i oppdrag. Likevel meldte 172 kommuner om utfordrende eller kritisk mangel på tilgang til helsepersonell.

Økonomien er krevende

Kontinuerlig TISK-arbeid og karantenefraværet i seg selv ser ut til å bidra til større belastning for kommunene, og særlig nå i perioden fremover hvor flere er trippelvaksinert. Derfor blir det endringer i TISK-strategien, og testing skal i større grad erstatte karantene. Dette ble presentert på en pressekonferansen 13.01.22.

Bemanningsutfordringer i kommunene – utenom pandemi – særlig knyttet til rekruttering av leger og sykepleiere, er overhodet ingen ukjent sak. Tvert imot. Mange steder er det vanskelig å opprettholde forsvarlig drift i en normalsituasjon.

Økonomien er krevende og budsjetter stramme i mange kommuner,

Flere og flere oppgaver skal utføres uten at det følger med ressurser, og det truer kvaliteten og sykepleiefaget i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Økonomien er krevende og budsjetter stramme i mange kommuner, og dette spiller ofte inn.

Rovdrift på helsepersonell – på økonomispråk effektivisering eller innsparing – bidrar til økt arbeidsbelastning og høy turnover, og ved ytterste konsekvens mangel på helsepersonell.

Kommunen kjører vanlig drift

Jeg etterlyser en analyse mellom fornøyde ansatte, sykefravær, opplevelse av arbeidsbelastning og tilgjengelig fagkompetanse satt i sammenheng med kommunens budsjettpost for helse- og omsorgstjenesten. Ville det være mulig å trekke en konklusjon?

Vi kan ikke gjemme oss bak og skylde på pandemien. Den fungerer bare som forstørrelsesglass på en kronisk krise i kommunehelsetjenesten. I starten av pandemien har kommunehelsetjenesten sågar mange steder fått mindre direkte pasientknyttet arbeid grunnet nedstengning og restriksjoner og redsel for smitte av et ukjent virus som førte til at mange holdt seg hjemme.

Pårørende har i stor grad bidratt, uten at dette har blitt nevnt i stor grad i debatten den senere tid. Nå, to år senere, vil jeg påstå at kommunehelsetjenesten kjører vanlig drift over det ganske land – utenom TISK-arbeid og vaksinering, med noe etterslep og stadig økende behandlingsansvar for pasienter som er definert som utskrivningsklare på sykehus. Det gir noe merarbeid.

Vi blir blinde av pandemien

Kommunene fungerer som et slags buffer. Sykehusene utsetter operasjoner som en del av pandemiberedskap. Beredskapsplanen i kommunehelsetjeneste rundt omkring setter lovpålagte helsetilbud på vent – forhåpentligvis innenfor faglig forsvarlighet. Eller pårørende bidrar i enda større grad.

Fastlegene er for lengst tilbake til vanlig hverdag, og flere roper varsko på grunn av arbeidsbelastning. Det samme gjelder for sykepleiere, helsefagarbeidere og annen personell i kommunehelsetjenesten. Men deres stemme har dessverre ikke blitt løftet frem i særlig grad i den offentlige debatt.

Kommunehelsetjenesten er under press, lenge før vi fikk lære oss hva ordet pandemi betyr. Vi har greid å håndtere den akutte krisen temmelig godt i Norge med få koronarelaterte dødsfall sammenliknet med andre land. Men nå er tiden inne for å håndtere den kroniske krisen i helsetjenesten. Det forutsetter at vi slutter å gjemme oss bak og skylde på pandemien, for den gjør oss blind.