– Plommer kommer aldri til å bli det samme

Han satt henslengt over sengen og tittet ut av vinduet i det jeg kom inn denne torsdags morgenen. Som vanlig kunne stegene mine høres langs den lange korridoren mens jeg lystig hoppet nedover den mørklagte avdelingen. I det jeg banket på døren og steg inn i rommet, skimtet jeg ham.

Solen hadde akkurat begynt å stige opp bak fjellene. En voksen mann i sine siste år på jorden møtte blikket mitt. Lystig sa jeg «god morgen» og ble møtt med et høflig nikk, men blikket hans var festet i det fjerne.

Jeg gikk bort til ham, spurte hvordan han hadde det, hvordan han følte seg. Jeg fikk korte, presise og konkrete svar tilbake. En mann som ennå ikke hadde tillit til meg, men som viste sin tillit til helsevernets autoritet. Den dagen, var som alle andre dager på jobb, full av mennesker og prosedyrer som skulle utføres.

Klokken tolv var det dags for hans prosedyre. Vi satt på undersøkelsesrommet og ventet i stillhet på legen. Sakte og litt undrende begynte jeg å studere den gamle mannen. Rynkene og føflekkene på kroppen hans vitnet om et langt og levd liv som har sett mangt mer enn mitt.

Sammen i den halvtimen utvekslet vi historien om hvem vi er og hva livet betydde for oss. Han fortalte meg om opplevelser som var med å forme ham. Jeg lånte ham en hånd da engstelsen for prosedyren tok over.

Etter legevisitten den påfølgende morgenen og stillheten over den uunngåelige død falt som et tungt slør over rommet, knelte jeg foran ham. Jeg tok hendene hans, og spørrende møtte han blikket mitt. Jeg spurte: «hvordan går det?»

Tårer trillet ned langs kinnet hans og langs de dype smilehullene. Til slutt traff de sykehusskjorten. Sammen delte vi sorgen hans.

Da tårene var stilnet, og hulkene var blitt til latter satte jeg meg ved siden av ham i sengen, og jeg strøk ham varsomt over ryggen. Han lente seg over nattbordet, strakte seg etter to plommer og snudde seg mot meg.

«Nå spiser vi plommer», sa han, mens han rakte meg en.

Jeg tok takknemlig imot plommen, så ham i øynene og sa «skål». Latteren fylte rommet, og sammen spiste vi plommer. I det øyeblikket visste jeg at plommer aldri kommer til å bli det samme for meg igjen.