– Bemanningen på sykehjemmene må økes

Vi som har valgt en helsefaglig utdannelse, har gjort det av en grunn. Vi ønsker å hjelpe mennesker som trenger det. Vi som har valgt å jobbe innen eldreomsorgen, har gjort det av samme grunn. Vi ønsker å hjelpe den eldre pasienten, samt ivareta pårørende.

Det er en dyktig personalgruppe som står på hele døgnet – 365 dager i året – for å gi helhetlig pleie, personsentrert omsorg og behandling til våre eldste pasienter. Men jeg må si at det bare er et tidsspørsmål før grunnbemanningen i sykehjemmene må økes før det går på bekostning av liv og helse for både pasienter og ansatte.

Følger ikke utviklingen

Vi opplever nå at bemanningen ikke følger utviklingen i eldreomsorgen. Vi blir pålagt flere og flere oppgaver samtidig som pasientene våre bare blir skrøpeligere. Mange av pasienter har flere alvorlige kroniske sykdommer som demens, hjertesvikt, kols, diabetes og hjerneslag. Dette krever særlig god oppfølging og planlegging av pasientens behandling i samråd med lege, sykepleier, fysioterapeut og så videre.

Jeg jobber med pasienter som er svært pleietrengende, og mange trenger hjelp til absolutt alt. De kan ikke stelle seg, kle på seg, gå på toalettet, eller spise selv. Det er både tungt fysisk og svært tidkrevende, og vi må være to pleiere ved stell og forflytning.

Kan ikke skynde oss

Mange pasienter har også demenssykdom, og da kan vi ikke skynde oss. Det kan gjøre vondt verre. Vi må få pasienten med på laget for å komme i posisjon til å hjelpe. Vi må skynde oss sakte og møte pasienten der vedkommende er. Det kan være krevende psykisk. Mange pasienter har mistet språket og evnen til å kommunisere, og da kreves det ekstra av oss for å tolke pasientenes kroppsspråk.

Ifølge «styre og stell» så er vi greit bemannet med to til tre pleiere på dagvakt og to pleiere på kveldsvakt. Men det blir så feil å bare telle hoder. Det er både tid- og ressurskrevende å hjelpe pasienter som trenger hjelp til alt samt å ha hyppige tilsyn med pasienter som vandrer mye på grunn av høy fallrisiko.

Gjør så godt vi kan

Under mange vakter springer vi som piskede skinn for å rekke over alle oppgavene. Pasientene får hjelp til det fysisk grunnleggende slik som stell, toalettbesøk, mat og medisiner. Men hva med den gode samtalen? Hva med å finne på en kjekk aktivitet, gå en tur i naturen og få frisk luft hver dag? Hva med å se i et fotoalbum, lese i en bok, høre på musikk og synge sammen, eller sitte og holde i en hånd?

Lista er lang, og den har stor verdi selv om det ikke kan måles i kroner og øre. Psykiske, sosiale og åndelige behov burde være like viktige som de fysiske. Men alle står på for at pasientene kan få noen gylne øyeblikk i en travel hverdag. Vi tar oss tid selv om det går på bekostning av andre oppgaver. For eksempel å holde pasient-dokumentasjonen oppdatert. Vi gjør så godt vi kan med det lille vi har.

Det handler om respekt

Lederne våre gjør så godt de kan med de midlene de har til rådighet. Denne saken må løftes høyere opp og frem i systemet og det litt brennkvikt. Situasjonen er alvorlig. Det handler om å kunne gi forsvarlig helsehjelp.

Det handler om respekt og verdighet for både helsepersonell, pasientene og deres pårørende. Det handler om god planlegging og forebygging for fremtiden. Det handler om å verdsette mennesker i alle faser av livet. Om hvordan man skal rekruttere og beholde helsepersonell i eldreomsorgen? Og det handler om å ta godt vare på dem man har og å ta godt imot dem som kommer gjennom god grunnbemanning, gode lønnsbetingelser og mulighet for faglig påfyll.

Brennhet potet i valgkampen

Dette burde være en brennhet potet i valgkampen. Jeg ønsker at en hvilken som helst politiker kan ta en vakt sammen med meg, eller med en av mine kolleger. Gjerne på en dag hvor jeg som eneste sykepleier skal ha legevisitt på flere avdelinger samt stelle, gi mat og medisiner til flere pasienter. Ikke regn med så mye tid til en lang og god matpause og toalettbesøk.

Om jeg gleder meg til et liv på sykehjem når jeg selv blir gammel? Nei, ikke hvis situasjonen fortsatt er slik som nå. Jeg ønsker å «leve hele livet». Også som gammel på sykehjem.