– Her er begrepene jeg håper politikere og alle andre slutter å bruke

Hvert ord og hvert begrep har en valør som skaper assosiasjoner. Språket legitimerer eller stigmatiserer. Språk- og begrepsdebatt er kontinuerlige prosesser. Språket er i konstant utvikling, og siden språk er normativt, bidrar kunnskap og innsikt til endret bevisstgjøring og dermed til språkendring.

Funksjonshemning har en lang rekke historiske begreper bak seg. Det finnes begreper som er eller burde vært «utgått på dato»: Krøpling, vanfør, mongoloid, åndssvak, invalid, ufør og handikappet er slike eksempler. Noen av disse begrepene brukes fortsatt, tragisk nok i velferdslovgivning og i enkelte fagterminologiske sammenhenger.

Hva vet folk flest om funksjonshemmede?

Uten å gå nærmere inn på etymologien, er begrepene om «funksjonshemmede» i det store og hele medisinens språk om oss. Begrepene er avledet som antonymer for det som regnes som normalt. Det i sin tur danner ikke bare språket om oss, men også forståelsen av oss – en forståelse som baserer seg mer på myter og stereotypier enn faktakunnskap om våre liv.

Vi kan stille spørsmålet: Hva vet folk flest om funksjonshemmede? Svaret er dessverre altfor ofte slik: 

At deres liv er tragedier vi helst vil unngå. At de er glade og blide til tross for sin skjebne. At de har stort pågangsmot til tross for sine lidelser. At de er syke og trenger vår omsorg. At de har spesielle behov. At de er kostnadskrevende brukere.

Symptomatisk nok er alle begrepene om oss i det store og hele negativt ladet. Det gjør noe med hvordan folk tenker om oss, og hvordan svært mange funksjonshemmede tenker om seg selv.

Parallellene til feminisme og all minoritetskamp er både innlysende og en viktig erkjennelse. Det handler om likestilling. Derfor er språket om oss viktig. Det skaper ny innsikt, endrer holdninger og setter nye normer. Det er et lenge etterlengtet paradigmeskifte.

«Fra bruker til borger» (NOU 2001: 22) argumenterer for et slikt paradigmeskifte. Også FN-konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter (CRPD), Likestillingsombudet og 124 norske sivilsamfunnsorganisasjoner krever et slikt paradigmeskifte.

Det handler om et radikalt skifte i synet på funksjonshemmede. Fra å betrakte oss som syke og omsorgskrevende til å regne oss med som likeverdige borgere med samme rettigheter og plikter som alle andre.

Loven åpner for å diskriminere funksjonshemmede

I sin bok Menneskerettigheter for funksjonshemmede. Fra prinsipper til praksis skriver Kjersti Skarstad: «En av hovedårsakene til utbredte menneskerettighetsbrudd mot funksjonshemmede er at bruddene ikke er blitt forstått som urett, men heller som naturlig og legitim forskjellsbehandling på grunn av den funksjonshemmedes biologiske og medisinske forskjeller.»

Siden vi betraktes som syke og omsorgstrengende, blir ikke utestengelsen og segregeringen av oss ansett som undertrykkelse eller diskriminering.

Dette manifesterer seg på ulikt vis, både i praksis, i politikk og i lovgiving. Det er for eksempel et betydelig paradoks at likestillings- og diskrimineringsloven § 17 åpner for at det er lov å diskriminere funksjonshemmede dersom det blir for dyrt å la være.

Det er i en slik kontekst vi må forstå betydningen av språk og begrepsbruk – fordi det former holdninger som i sin tur medfører ekskluderende handlinger. Uavhengig av om det var tilsiktet eller ikke.

Barn med «spesielle behov» blir tatt ut av fellesskapet

Derfor håper jeg politikere og alle andre slutter å bruke disse begrepene:

Funksjonsfrisk: Betegnelsen forutsetter at antonymet funksjonshemmet eller nedsatt funksjonsevne er en sykdom. Det er nettopp en slik forståelse vi ønsker å unngå. Om det er behov for å markere at man ikke er funksjonshemmet, kan man skrive eller si nettopp det: «ikke-funksjonshemmede».

Mennesker (eller barn) med spesielle behov: Behovene som skal dekkes, er ikke spesielle. Det er de samme for alle, enten det dreier seg om behovet for inntak av næring, sosial kontakt, lek, læring, deltakelse og så videre. Det spesielle kan være at for å få behovene dekket vil det for noen kreve bruk av spesielt tilrettelagte løsninger (i motsetning til universelle eller standardiserte løsninger).

Redd Barnas kampanje «En fritid uten fordommer» handler om at barn blir tatt ut av fellesskapet med begrunnelser om at deres behov er spesielle, mens sannheten er at skolen eller fritidsklubben ikke er tilrettelagt slik at alle kan delta likeverdig. Begrepet «barn med spesielle behov» vil på en subtil måte bidra til at «barnet med spesielle behov» ikke får dekket det samme behovet som de andre barna, fordi de blir satt utenfor fellesskapet.

Kostnadskrevende eller ressurskrevende brukere: Smak på disse begrepene. Det høres ut som om noen mennesker bare har en debet-side i sine liv. At de blir en tyngende utgiftspost, og ikke en ressurs. De som tenker slik om andre, blir preget av den måten å tenke på. Det blir også de det tenkes slik om.

Mange kommuner bruker de belastende begrepene

Forsker og psykolog Bergljot Gjelsvik, fra Brennpunkt-programmet «Fallet», sier det spesielt godt i et brev til likestillingsminister Abid Raja fordi han valgte ikke å ha med funksjonshemmedes stemmer i Ytringsfrihetskommisjonen:

«For to år siden falt jeg ned trappa, ble ryggmargsskadet og erfarte hvordan endret kropp førte til et dramatisk forventningsfall fra det offentlige til hva jeg kan bidra med i samfunnet. Mitt medborgerskap etter ulykken ble definert ikke gjennom plikter, men gjennom min avhengighet til tjenester, reflektert i at jeg nå per kommunalt lingo var blitt bruker, mens de som kom hjem til meg ble betegnet som ressurs.»

Stortinget har nå i det alt vesentlige sluttet å si «kostnadskrevende brukere» eller «ressurskrevende brukere». I stedet sier man det som er mer riktig: kostnadskrevende tjenester, eller ressurskrevende innsats. Likevel brukes de sterkt belastede begrepene i mange kommuner.

På samme måte kan vi unnlate å stigmatisere enkelte barns behov som spesielle. I den grad man trenger et begrep for å adressere dette, kan og bør man snakke om spesielle løsninger, eller særlige tiltak.

Dette innlegget ble først publisert i Dagsavisen 29. juni 2021.