Det er positivt at sykepleiere utøver kosmetiske behandlinger

I et innlegg i Sykepleien stiller Vogt og Pahle følgende spørsmål: «Er kosmetisk behandling god sykepleie?» Jeg har noen kommentarer å vegne av styret i NSFs faggruppe for sykepleiere i dermatologi og venerologi.

Jeg måtte lese innlegget til Vogt og Pahle flere ganger for å få tak i hovedbudskapet som går ut på at leger, sykepleiere og tannleger må møtes til en mer tverrfaglig debatt om utøvelse av kommersiell kosmetisk behandling.

Det er synd at Vogt og Pahle bruker spalteplass på å sette to individuelle sykepleiere – henholdsvis sykepleierne Tanja Vatnås og Grete G. Johansen – opp imot hverandre i det som fremstår som et forsøk på å reflektere over det etiske dilemmaet; hvorvidt kosmetisk behandling er et anliggende for sykepleiere, eller ei. Mon tro om de ville heve sine moralske pekefingre i retning av sine kollegaer i Dagens Medisin eller Tidsskrift for Den norske legeforening.

Legedebatt vs. sykepleiedebatt

I et besynderlig forsøk på etisk refleksjon trekker forfatterne paralleller mellom Vatnås og Johansens uttalelser som representerer to motpoler hva gjelder synet på sykepleierens rolle og ansvar i kosmetisk behandling. Vatnås setter spørsmålstegn ved om sykepleiere som tilbyr kosmetiske behandlinger får svekket tillit i befolkningen ved at de også fungere som skjønnhetsindustriens håndlangere. Johansen forfekter sin praksis som kosmetisk dermatologisk sykepleier, og hun begrunner etiske aspekter hun står ovenfor i sin hverdag som «kosmetisk dermatologisk sykepleier».

Begge er sykepleiere, og begge kommer med viktige synspunkt i en aktuell debatt. Vogt og Pahle har valgt å bruke Johansens motargumenter for å illustrere svakheter ved denne praksisens faglige og etiske grunnlag. Igjen drar de paralleller til sin egen yrkesgruppe og diskursen de selv har hatt og som vi dessverre ikke får innblikk i deres innlegg.

For meg fremstår innlegget til Vogt og Pahle som svært moraliserende og nokså rotete, da de velger å illustrere svakheter i den kosmetiske praksisen og dens etiske grunnlag på denne måten. Jeg savner innblikk i hva som diskuteres i de ulike etiske rådene for både sykepleiere, leger og tannleger.

Savner legenes debatt

 «Hittil har kosmetiske inngrep foregått i det stille – hos kirurgene – uten profesjonell drøfting», skriver Vogt og Pahle. Og de påpeker at debatten om estetisk medisin er mer aktuell nå, siden flere profesjoner tilbyr ulike kosmetiske tjenester. Hva mener de egentlig med det?

En av grunnene til at jeg setter spørsmålstegn til dette utsagnet, er at forfatterne nettopp er en del av et debattklima i den medisinske tidsskriftverdenen. Forfatterne har også rettet en klage til Rådet for legeetikk hvor de stiller seg tvilende til; «om kosmetisk virksomhet som ikke retter seg mot sykdom, men som forsøker å «forbedre» allerede friske mennesker, i det hele tatt er forenlig med legegjerningen …».

Som leser skulle jeg gjerne fått innblikk i arbeidet som Vogt og Pahle har lagt ned i debatten om etikk og kosmetisk behandling. Hvorfor de unnlater å gi Sykepleiens lesere innblikk i «legenes egen debatt» er bemerkelsesverdig, særlig når de velger å fungere som etiske navigatører i ordskiftet mellom sykepleierne Vatnås og Johansen.

Ikke enten eller

Jeg er derimot helt enig med Pahle og Vogt der de presiserer at profesjonelle aktører (les helsepersonell) ikke er alene om å drive frem ulike skjønnhetsideal i samfunnet vårt. Det store spørsmålet er i hvilken grad helsepersonell bidrar til at et skjønnhetsideal blir sykeliggjørende hos det friske mennesket, enten som individ eller som samfunn. Mitt perspektiv på dette er at vi som samfunn må jobbe med forebyggende og helsefremmende arbeid.

Sykepleiere, fastleger og tannleger gjør en viktig innsats i primær- og spesialisthelsetjenesten, men vi kan alle være flinkere til å praktisere helsefremmende og sykdomsforebyggende. Helsepersonell har en nøkkelrolle i å fremme sunne verdier rundt kropp og sinn, men det er ikke det samme som at de ikke kan praktisere kosmetisk medisin eller utføre kosmetiske behandlinger.

Fremfor alt må helsepersonell og samtlige av våre foreninger legge mer press på å få utviklet nasjonale retningslinjer eller råd innen kosmetisk behandling og et enda tydeligere regelverk – selv etter nylige innstramminger.

Hvem skal bedømme?

Alle som jobber med helse, uavhengig om det dreier seg om klienter eller pasienter, bør ha en god yrkesetisk praksis. Men vi kan ikke redusere denne debatten til utsagn som nærmest peker mot konklusjonen: « … ingen fillers – og uten fillers – intet behov å fille». For menneskers behov for å tilstrebe ulike skjønnhetsideal har vært til stede siden tidenes morgen.

Mennesker søker å oppnå sitt kulturelle ideal av skjønnhet. Kvinner, menn, hen, unge og gamle, smale og tykke – over hele vår klode. Hvordan vi ser ut, er noe alle mennesker har et forhold til.

Er det egentlig så lett å avfeie kosmetiske behandlinger som uetisk selv om mange kosmetiske tilbydere av tjenester ikke utelukkende behandler sykdom? Og hvem skal stå som moralsk dommer over voksne ansvarlige mennesker som ønsker å forandre på deler av sitt utseende? Dersom det er viktig for dem, ja så er det vel det da.

En debatt på et annet nivå

Plastikkirurgi og kosmetiske behandlinger har kommet for å bli. Så lenge mennesker har skjønnhetsidealer de streber mot, vil det være et marked. Vi kan ikke reversere den medisinske utviklingen, men vi kan optimalisere den!

Det er på tide at vi slutter å peke på hverandre med moraliserende pekefingre og diskuterer om det er et lege-, sykepleier- eller tannlegeanliggende. Det er på tide at denne debatten tas «til et nytt og høyere nivå i samfunnsdebatten». La oss sammen jobbe for et tryggere kosmetisk tilbud og konsentrerer oss om yrkesetikk på tvers av helseprofesjonene.

Tverrfaglig samarbeid

Fra den kosmetiske industriens side har Norfem  blitt etablert. Norfem står for «Norsk forening for kvalitet i estetisk medisin» som blant annet vil jobbe med god behandlingsetikk, markedsføring etter norsk lov og et trygt faglig fellesskap4. På Norfems hjemmesider kommer det ikke klart frem hvilke etiske retningslinjer de stiller seg bak, noe som kunne vært interessant å få mer kjennskap til. Norfem er endog et eksempel på et nytt tverrfaglig samarbeid i industrien hvor både leger og sykepleiere er representert i foreningens styre. Hva med tannlegene?

Norsk sykepleieforbunds faggruppe for sykepleiere i dermatologi og venerologi har aktivt fremmet et samarbeid med sykepleiere som jobber i den kosmetiske bransjen. Faggruppen har oppfordret sykepleiere som jobber med kosmetiske behandlinger til å melde seg inn i gruppen for å styrke samarbeidet mellom sykepleiergruppen. På denne måten kan man – sammen – påvirke at kosmetisk behandling drives og praktiseres etter etisk føring basert på Norsk Sykepleierforbunds yrkesetiske retningslinjer.

Et eget studie

Det er også viktig å nevne at Universitetet i Sørøst- Norge tilbyr to videreutdanninger innenfor dermatologisk sykepleie. Disse studieretningene heter 1. dermatologisk sykepleie og 2. kosmetisk dermatologisk sykepleie. Sistnevnte studium er et samarbeid mellom Senzie Akademiet og Universitetet i Sørøst-Norge. Studieretningen innenfor kosmetisk dermatologisk sykepleie er den eneste i Norden som tilbyr utdanning med studiepoeng i kosmetisk dermatologisk hudpleie. Dette er svært viktig når man skal praktisere faget, og skape tillit hos forbrukerne (8). Her er altså Norge ledene i Norden!

I samtale med lærere som underviser ved studiet, kommer det frem at flere studenter velger å ta begge studieretningene innenfor henholdsvis dermatologisk sykepleie og kosmetisk dermatologisk sykepleie. Studentene som velger å ta begge retningen, begrunner blant annet dette med at de er opptatt av helhetlig omsorg og bred fagkunnskap både om dermatologi og kosmetiske behandlinger. Dette vitner om en generasjon studenter som er opptatt av bred faglig kompetanse og som ønsker å ta grep om egen sykepleiefaglig praksis innenfor kosmetisk dermatologisk sykepleie.

Viktig med faglærte

I en  i Sykepleien 14.11.2018 med tittel «Rådet for sykepleieetikk setter spørsmålstegn ved estetisk medisin» får vi et innblikk i Rådet for sykepleieetikk sitt synspunkt om saken. Arne Okkenhaug, medlem i Rådet for sykepleieetikk understreker i denne artikkelen at rådet støtter opp under debatten vedrørende estetisk medisin, men han presiserer samtidig at det ikke er rådets hensikt å kutte ut praksis av estetisk medisin. Okkenhaug ytrer hovedsakelig bekymring rettet mot markedskrefter og markedsføring av kosmetiske behandlinger.

Jeg skulle ønske at artikkelen til Vogt og Pahle beriket debattklimaet med diskusjon og samspill mellom de ulike helseprofesjonene og uten at sykepleiere får en moralsk pekepinn. Det er positivt at sykepleiere utøver kosmetiske behandlinger fremfor ufaglærte enkeltindivider.

På en annen side forundrer det meg at vi i Norge ikke har nasjonale retningslinjer innenfor kosmetisk behandling generelt, eller et strengere regelverk når det gjelder hvem som kan injisere kosmetiske «fillers». Jeg stiller meg utelukkende positiv til at Helsedirektoratet har publisert en fortolkning av regelverket for rekvirering og bruk av virkestoffet botulinumtoksin i forbindelse med kosmetiske injeksjoner. Endringene tydeliggjør at alle personer som ønsker slik behandling skal ha legekonsultasjon i forkant, hvor legen rekvirerer behandlingen, og at sykepleier senere injiserer legemiddelet.

Er det ikke på tide at sykepleiere, leger og tannleger stiller til en skikkelig paneldebatt om etikk i kosmetisk behandling?