Slik var helsekomitéleder Bekkevolds dag sammen med sykepleiere

Det står kaffe, kringle og en tåteflaske på det lave stuebordet denne regntunge formiddagen. Strikketøy og ukeblader på hylleplaten under. En stor, svart sofa og myke stoler. Rommet minner til forveksling om en gjennomsnittlig, norsk familiestue der ordet «hygge» kunne vært på sin plass.

Men dette er ikke noe privat hjem. Det er fellesrommet i enhet for gravide på Borgestadklinikken, en behandlingsinstitusjon for mennesker med rusmiddelavhengighet.

På et fjernsynsapparat med dempet lyd presenter TV 2 deltakerne til en ny sesong av «Skal vi danse».

Lederen av Stortingets helse- og omsorgskomité, Geir Jørgen Bekkevold fra KrF, kaster et blikk bort mot skjermen.

– Jeg er glad jeg ikke blir bedt om å stille opp på slikt.

Noe politikeren derimot har blitt bedt om å stille opp på, og sporenstreks takket ja til, var å hospitere på en helseinstitusjon for å innblikk i hva sykepleieres arbeidshverdag kan inneholde.

En tirsdag i august gjorde han alvor av løftet.

Mange tilbud

Da det i vinter ble klart at Bekkevold skulle overta ledervervet i helse- og omsorgskomiteen fra partikollega Olaug Bollestad, spurte Sykepleien om han kunne tenke seg å følge en sykepleier på vakt en dag.

– Ja, absolutt! lød svaret.

– Kanskje jeg kunne hatt en uke med sommerjobb, om det er mulig å få til det på en eller annen måte?

Tilbudene strømmet deretter inn via Sykepleiens Facebook-side.

Sykepleiere fra akuttmottaket på Ahus, ortopedisk sengepost på sykehuset i Tønsberg, Nyfødt intensiv på St. Olavs hospital, korttidsavdelingen ved Skien helsehus, Store barn intensiv på Ullevål samt Venneslaheimen og hjemmesykepleien i Bardu var blant dem som ville ha politikeren på besøk.

Bekkevold overlot det til Norsk Sykepleierforbunds fylkesleder i hjemfylket Telemark, Lillian Esborg Bergane, å velge sted.

Det endte altså med en dag på Borgestadklinikken, som ikke var direkte ukjent territorium for Bekkevold.

– Jeg jobbet her som institusjonsprest på 90-tallet, forteller han.

I 2013 valgte han dessuten å åpne valgkampen her for å rette søkelyset på menneskeverd og rusomsorg, og mellom 2005 og 2013 var han sokneprest i Borgestad menighet, hvis kirke ligger et lite steinkast fra Borgestadklinikken.

Mye følelser

Borgestadklinikken har to avdelinger, en i Skien og en på Borgestad, midt mellom Skien og Porsgrunn. Sistnevnte rommer blant annet enheten for gravide, der også par i barsel kan få plass. Enheten har åpne plasser for brukere som er lagt inn frivillig, og en lukket, skjermet del for tvangsinnlagte etter § 10–3 i helse- og omsorgstjenesteloven.

Målsettingen her er å beskytte ufødte barn mot rus, samt støtte og veilede gravide og motivere til behandling for rusproblematikk.

I tillegg til undertegnede, Bekkevold og to sykepleiere ansatt her som miljøterapeuter, møter tre gravide samt en nybakt mor med baby og partner opp til formiddagens samling i fellesrommet.

Vi har fått vite at det er mye følelser på enheten for tiden, og at neppe alle vil velge å komme ut fra rommene sine.

En kvinne har fått svært dårlige nyheter. Andre sliter med tanker om fremtiden og kan kanskje tvile på om de vil mestre en hverdag med barn og uten rus. Men her er det også intens babylykke og optimisme.

Graviditet og fødsel kan være en følelsesmessig karusell for de fleste. Det blir ikke mindre på et sted som dette, der risikoen for å miste omsorg for barnet eller kontroll over livet, kan være faretruende nær.

Å være sammen

– Det er behandling bare i det å leve sammen med andre, forteller den nybakte moren, som viser seg å være den mest meddelsomme av brukerne som har møtt opp i dag.

– Det er så mange utfordringer knyttet til bare det å holde seg rusfri. Da kan andre i samme situasjon være til stor hjelp.

På veggen henger teksten til Inger Hagerups dikt «Våre små søsken» innrammet: «Det er så lett å skubbe / de små og svake vekk / og la dem stå tilbake / med hjelpeløse trekk».

En av kvinnene er stille gjennom hele seansen. Hun sitter med pysjkledde ben krøllet inn under seg i sofaen. Etter hvert går hun ut i hagen, der hun snart får følge av en annen.

– Dere har gruppeterapi her, hører jeg. Er det slitsomt? spør Bekkevold henvendt til moren, som blir igjen inne.

– Det varierer.

Hun utdyper:

– Jeg ser meg selv i andre her, på godt og vondt. Vi høster av hverandres erfaringer. Man må knekke det som måtte være av fornektelse. Innrømme at man har et rusproblem. Her nytter det ikke å være blind for at din oppførsel påvirker barnet.

Skam

Babyen sover seg gjennom det meste i mors fang. Ytrer ikke et knyst. Gløtter bare litt på øynene et par ganger.

– Har det gått bra med ammingen? spør Bekkevold.

Moren nøler litt.

– Vel, siden han først ble tatt fra oss, gjorde jeg alt jeg kunne for å stoppe melkeproduksjonen. Nå har jeg jobbet en del med å få den i gang igjen.

Det kommer frem at foreldrene ble fratatt omsorgsretten, men fikk den tilbake kort tid etter fødselen.

– Det er så skambelagt å være gravid og rusavhengig, sukker hun.

Sammen med baby og barnefaren skal kvinnen nå over på familieavdelingen. Der skal de tre få være et helt år.

– Måten man blir mottatt på her … Fy søren! Det betyr så mye. Ikke minst det at vi får lov å være sammen her som en familie.

LAR og gravide

Bekkevold spør de ansatte om bruken av LAR (legemiddelassistert rehabilitering) – en omdiskutert behandlingsform, ikke minst overfor gravide.

– En del kvinner her er i LAR, bekrefter sykepleier og miljøterapeut Linda Skyvulstad.

– Da er vi veldig tett på, og i noen tilfeller velger pasienten i samarbeid med oss å trappe ned medisineringen. De blir veldig fornøyde når de får det til. De vet at den lille i magen kan få abstinenser. Gravide som kommer hit, har forskjellig utgangspunkt, og for noen er det riktig å bli stående på medisiner under tett oppfølging. Alle her ønsker jo bare det beste for sitt barn.

Les også: Neppe krav om prevensjon til kvinner i LAR

– Det pågår en diskusjon om hvorvidt man skal oppfordre LAR-pasienter om ikke å bli gravide. Barneombudet går inn for det, sier Bekkevold.

– Det finnes også stemmer i mitt parti som vil gå enda lenger, men vi har ikke tatt noe endelig standpunkt. Det er viktig å se helheten her. Det er et komplekst tema, påpeker politikeren.

– Dette med LAR og graviditet er et tema vi fort trenger et par dager for å diskutere, understreker Skyvulstad.

Vi har ikke et par dager. Selv om Bekkevold opprinnelig sa seg klar for en ukes hospitering, ble det altså kun én dag på Borgestadklinikken.

Frustrasjon

Ikke alle på enhet for gravide er like fornøyd med tilbud og oppfølging som den nybakte moren. Det luftes også sterke frustrasjoner rundt stuebordet.

En tvangsinnlagt kvinne mener barnefaren burde ha fått være der sammen med henne.

– Jeg synes generelt far bør bli mer involvert i behandlingsopplegget, og at hans rolle tas på alvor, sier hun.

Kvinnen forteller om sin egen oppvekst, preget av rus. Nå frykter hun for hva som vil skje når hun en dag skal ut igjen i den virkelige verden.

– Vi som er her, ønsker jo å bli en familie og skape et godt liv for våre barn. Ofte ruser begge foreldrene seg. Da er det viktig at man gis mulighet til å støtte hverandre.

– Det er jo ingen her som ønsker barnet sitt vondt, kommenterer en annen av de gravide.

– Det virker som en gjennomgående tanke her, nikker Bekkevold.

Følelsesmessig berørt

Tanken bak besøket var å gi Bekkevold mer innsikt i hva sykepleieryrket kan innebære, og Linda Skyvulstad forteller:

– Vi er jo profesjonelle sykepleiere, men samtidig er vi her med hele oss. Du kan ikke unngå å bli følelsesmessig berørt av menneskene her.

Skyvulstad har jobbet 13 år på Borgestadklinikken.

– Det er en veldig variert sykepleierjobb, med både psykiske og somatiske oppgaver.

Hun forteller at de innlagte kvinnene kan ha ulike fysiske plager og sykdommer som følge av langvarig rusmisbruk og et hardt liv.

– I tillegg til å ivareta den fysiske og psykiske helsen til mor og barn, skal brukerne forbedres på alt det et liv utenfor institusjonen inneholder. Den vanskelige hverdagen. Dermed kan både baking, husarbeid og mye annet inngå i behandlingen.

Tidligere utførte sykepleierne på Borgerstadklinikken også mange oppgaver som ikke var knyttet behandlingen, får vi vite.

– Nå er rene «husmoroppgaver» ivaretatt av en egen ansatt, men jeg skulle nok likt å jobbe enda mer med rene sykepleieroppgaver, sier Skyvulstad.

– Vi kan fort fly beina av oss her, men blir nok likevel mer slitne i hode og følelser enn i kroppen.

Prester, politikere og sykepleiere

Etter besøket spør Sykepleien Bekkevold hva han har fått ut av dagen på Borgestadklinikken. Har han endret oppfatning om noe? Lært noe nytt eller fått seg noen overraskelser?

– Jeg har i alle fall fått styrket min oppfatning om pårørendes betydning. Dette er noe mange klinikker og institusjoner kan bli bedre på, men mitt inntrykk er at Borgestad er veldig flinke her.

Han viser til at regjeringen nå er i gang med en ny pårørendestrategi under ledelse av eldre- og folkehelseminister Sylvi Listhaug.

– Helsepolitikk handler mye om prioriteringer. Blir det utfordrende å balansere KrFs verdisyn med mer pragmatiske hensyn?

– Prioriteringer er alltid vanskelige. I et felt som helse, der det ofte står om liv og død, kan det være utrolig vanskelig, vedgår Bekkevold.

– Jeg tror derfor det er nyttig for alle politikere å ha en solid etisk bevissthet i bunn, men det kan komme situasjoner der jeg vil oppleve valg som svært kjipe. Med det sagt, så går nok de etiske diskusjonene like høyt i andre partier.

Bekkevolds forgjenger som leder av helse- og omsorgskomiteen, Olaug Bollestad (KrF), har lang fartstid som intensivsykepleier. Selv har han bakgrunn som prest.

– Hva har det å si at denne sentrale posisjonen i helsepolitikken nå fylles av en prest?

– Jeg pleier å si at det jeg savner ved å være prest, er å kunne gå på prekestolen, tale i femten minutter og så ikke få noen replikker. Men for å være alvorlig: Vi har alle med oss vår livserfaring, men som folkevalgte, er vi lekfolk. Vi representerer velgerne og ikke vårt yrke.

– Ser du noen likheter mellom politikere, prester og sykepleiere?

– Både prester og sykepleiere forholder seg til hele mennesker og forsøker å tilrettelegge best mulig for dem. Prester og sykepleiere har nok mer til felles enn prester og politikere.