fbpx Sykepleier ble venn med pasient – mistet autorisasjonen Hopp til hovedinnhold

Sykepleier ble venn med pasient – mistet autorisasjonen

Illustrasjonen viser to mennesker som holder rundt hverandre.
BLANDET ROLLER: Sykepleieren strakk seg litt ekstra og trodde det kunne være positivt for pasienten. Det gikk utover profesjonalitet og vurderingsevne. Illustrasjon: Shutterstock/NTBScanpix

Sykepleieren involverte seg som medmenneske. Pasienten trodde de var kjærester.

Sykepleieren, som jobbet på en sykehusenhet for psykisk helse og rus, blandet roller. Det ser Statens helsetilsyn alvorlig på og velger å kalle tilbake sykepleierens autorisasjon.

En skulder å gråte på

Pasienten led av alkoholavhengighet og depresjon. Sykepleieren, som i en periode var pasientens behandler, bisto blant annet med praktisk hjelp under flytting, lån av penger og hjelp til å skaffe frivillig arbeid. Sykepleieren trøstet pasienten, holdt rundt og ga vedkommende en skulder å gråte på.

Sykepleieren opplevde at pasienten, og andre i samme situasjon, hadde behov for mer oppfølging enn det sykehuset kunne gi og involverte seg derfor som medmenneske.

Men pasientens pårørende tolket forholdet som et kjæresteforhold. Pasienten selv utviklet sterke følelser for sykepleieren.

Sykepleieren selv avviser at det var snakk om et kjærlighetsforhold.

Dette kommer frem i tilsynsrapporten fra Helsetilsynet.

Pasienten følte seg sviktet

Under en innleggelse fortalte pasienten om relasjonen. Pasienten sa det var snakk om et forhold, der pasienten følte seg sviktet, var såret og krenket.

Ifølge journalen kom pasienten stadig tilbake til dette under innleggelsen og uttrykte opprørthet.

– Mange aspekter

Ragnar Hermstad, avdelingsdirektør i Statens helsetilsyn, sier det var mange aspekter som bidro til at reaksjonen ble streng.

– Det at sykepleieren opptrådte på en måte som privatiserte forholdet, graden av privatisering, at pasienten opplevde relasjonen problematisk og at sykepleieren fortsatte å ha et privat forhold til pasienten, også etter veiledning fra arbeidsgiver, sier han.

I tilsynsrapporten kommer det frem at pasienten syntes det var vanskelig å skille når sykepleieren opptrådte som helsepersonell eller venn eller kjæreste. Pasienten unnlot også å søke hjelp ved forverring, fordi pasienten kun forholdt seg til sykepleieren.

Møter med arbeidsgiver

Arbeidsgiver hadde flere møter med sykepleieren om rolleblandingen.

En hendelse Helsetilsynet ser alvorlig på, skjedde i etterkant av et slikt møte.

Sykepleieren dro hjem til pasienten for å hente en bag sykepleieren hadde hjulpet pasienten med å selge. Sykepleieren trodde pasienten var innlagt, men så at det var lys i boligen og fant pasienten liggende på gulvet. Sykepleieren antok at pasienten sov ut rusen etter et tilbakefall, og forlot boligen uten å tilkalle hjelp eller kontrollere pasientens tilstand. 

I møte med arbeidsgiver erkjente sykepleieren at denne situasjonen ikke ville oppstått under normale omstendigheter. Sykepleieren hadde nylig fått beskjed av arbeidsgiver om ikke å ha kontakt med pasienten, men så i ettertid at dennes helsetilstand burde vært sjekket.

– Påvirket sykepleierens dømmekraft

Helsetilsynet skriver at det private forholdet til pasienten påvirket sykepleierens dømmekraft når det gjelder å gi oppfølging pasienten hadde behov for. I dette tilfellet å ikke gjøre tiltak som var forventet i en slik situasjon.

De to påfølgende dagene etter denne hendelsen hadde sykepleieren kontakt med pasienten. Så sluttet sykepleieren å besvare henvendelser.

Pasienten sendte etter hvert ubehagelige og truende meldinger, blant annet med trussel om politianmeldelse.

Tilsynssaken startet med at pasienten klaget sykepleieren inn til pasient- og brukerombudet.

– Må skille klart

Statens helsetilsyn mener det må forventes at sykepleiere er i stand til å skille klart mellom behandlerrollen og private relasjoner. Og at privat kontakt ikke hører hjemme i et formalisert behandlingsforhold.

Tilsynet mener en sykepleier må kunne skjelne mellom betydningen av å vise pasienter nærhet, støtte og omsorg, og å bruke behandlingsrelasjonen til å tilfredsstille pasientens og sykepleierens sosiale behov.

– Men kan det være vanskelig å bevege seg i gråsonene, spesielt i psykiatrien?

– Man skal ikke bevege seg over grensene, sier Ragnar Hermstad.

– Jeg kan ikke gå i detaljer, men i denne saken har sykepleieren gått så langt utover grensene at pasienten har oppfattet forholdet som et kjæresteforhold.

– Har dere mange slike saker?

– Vi har noen. Noen ender med advarsel, noen med tap. Denne saken ligger nok i øvre sjiktet av alvorlighet blant dem som angår helsepersonells personlige involvering i en pasient.

– Har sykepleiere noe å lære av denne saken?

– Alle typer helsepersonell har noe å lære med hensyn til det å være bevisst sin rolle, nettopp for å ivareta pasientens behov.

Tilsynsrapporten viser til at det er bred enighet i de helsefaglige miljøene om at grenseoverskridende atferd er altoverveiende negativt eller ødeleggende for pasientene.

Bildet viser Ragnar Hermstad.
BEVISST PÅ ROLLER: Ragnar Hermstad i Statens helsetilsyn sier helsepersonell ikke må blande roller overfor pasienter. Foto: Shutterstock/NTBScanpix

Beklager på det sterkeste

I tilsynsrapporten kommer det også frem at sykepleieren er lei seg for belastningen saken har påført pasienten, pårørende, kollegaer og sykepleieren selv, og erkjenner at flere av situasjonene burde vært håndtert på annet vis. Sykepleieren beklager på det sterkeste at følelser har fått råde over profesjonalitet og vurderingsevne.

Sykepleieren hevder det i saken er fremsatt opplysninger og beskyldninger som sykepleieren ikke kjenner seg igjen i.

Når det gjelder samtalene med arbeidsgiver, har ikke sykepleieren oppfattet dem som veiledning. Først etter en stund skjønte sykepleieren hvor alvorlig arbeidsgiver oppfattet saken.

Sykepleieren har, ifølge tilsynsrapporten, oppsøkt psykolog for å få råd og veiledning, og mener nå å være godt rustet for å håndtere utfordringer sykepleiere står overfor i kontakt med pasienter.

Stiller seg undrende

Statens helsetilsyn trekker likevel tilbake autorisasjonen og ser særlig alvorlig på at sykepleieren, til tross for veiledning, innledet et privat forhold til pasienten. Helsetilsynet stiller seg undrende til at sykepleieren ikke har oppfattet samtalene med arbeidsgiver som veiledning.

Statens helsetilsyn mener sykepleieren har utvist grov mangel på faglig innsikt, drevet uforsvarlig virksomhet og opptrådt på en måte som kan svekke tilliten til helsevesenet.

Les også:

Sykepleier hadde forhold til pasient etter avsluttet behandling – mistet autorisasjonen

Ti mistet autorisasjon for å innlede forhold med pasient

Profesjonell, personlig og privat

Illustrasjon: Kathrine Kristiansen

Det er problematisk både juridisk og etisk å ha en profesjonell relasjon til personer man også har et privat forhold til.

Rådet for sykepleieetikk har fått henvendelser fra sykepleiere som problematiserer hvor grensen går mellom det å være profesjonell, personlig og det å inngå i en privat relasjon til pasienter.
Sykepleieren har et ansvar for at behandlingen skal lykkes og at relasjonen til personen som har behov for sykepleie etableres på en profesjonell måte. Sykepleieren har taushetsplikt, og det er utfordrende at sykepleieren kjenner til helseforhold som ikke er naturlig å ha kjennskap til når det gjelder venner eller kjærester. Da kan det bli vanskelig å behandle alle pasienter likeverdig. Kanskje noen tror sykepleieren gjør valg som er påvirket av private relasjoner.
I Yrkesetiske retningslinjer pkt. 1.3 står det: «Sykepleieren har et personlig ansvar for at egen praksis er faglig, etisk og juridisk forsvarlig». Så hvor går grensen for hvor personlig sykepleieren kan være i sin relasjon til pasienter og pårørende, uten at en blir for privat og «forstyrrer» den profesjonelle yrkesutøvelsen?

Kjæreste med pasient

Det er kjent at det har forekommet at sykepleiere har inngått i private relasjoner til tidligere pasienter. 
En relasjon mellom sykepleier og pasient er ikke jevnbyrdig; ofte kan pasienten være i en sårbar situasjon med behov for støtte og trøst, mens sykepleieren er i en maktposisjon både i form av kompetanse og ansvaret for pleie og behandling.
Samtidig er det jo slik at vennskapsbånd og følelser kan oppstå, også for sykepleiere. Er det rett å hindre mennesker en fremtidig nær relasjon bare fordi den ene tilfeldigvis har vært pasient med et kort eller langvarig behov for hjelp, og den andre personen har vært sykepleier? Er det uetisk for en sykepleier å bli kjæreste med en tidligere pasient?
I Helsetilsynet har slike relasjoner blitt problematisert, og i enkelte saker har sykepleierens autorisasjon stått i fare.

Et lite land

I Kommune-Norge har vi mange små bygder og samfunn der «alle kjenner alle», og sykepleiere kan oppleve det som et etisk dilemma når personer en kjenner godt blir ens pasient.
Jeg har selv tidligere jobbet som sykepleier i et hjemmetjenestedistrikt der jeg også bodde. Det hendte jeg møtte brukere av hjemmetjenesten som jeg også hadde en privat relasjon til, og ikke få ganger opplevde jeg at brukere ba meg hilse til felles bekjente. Som venn ville det vært naturlig, men som sykepleier var det vanskelig å vite hva jeg kunne si uten å risikerte å bryte taushetsplikten. For å unngå å komme i en vanskelig situasjon, endte det som oftest med at jeg lot være å overbringe hilsningen. Samtidig kunne alle i bygda se hvor hjemmetjenestens biler var parkert, og naboer visste godt at hjemmetjenesten besøkte den som bodde i akkurat det huset. 
Det er etisk utfordrende å ha en profesjonell relasjon til personer man også har en privat relasjon til. Som sykepleier møter man personen i situasjoner der noe står på spill, og i senere møter kan personen blir påminnet sin sårbarhet, noe som kan bli så vanskelig at det skader vennskapsforholdet. I et større arbeidsmiljø kan man oftest unngå denne problemstillingen ved at andre fagpersoner følger opp den aktuelle pasienten, men problemet blir aldri helt borte. I helger, høytider, ferier og ved sykefravær, må kanskje sykepleieren hjelpe en nær bekjent i situasjoner hun eller han helst ville unngått. Det kan dreie seg om stell og pleie der sykepleieren beveger seg inn i pasientens intimsone, noe som kan føles ugreit for begge. Pinlige situasjoner kan oppstå, og pasienten kan føle seg utlevert. Hvordan kan slike situasjoner håndteres?

Private oppdrag

Som leder har jeg fått henvendelser fra helsepersonell som har blitt forespurt å hjelpe en pasient med tjenester som pasienten savner fra den offentlige helse- og omsorgstjenesten. Det kan for eksempel være en pasient som har langtidsopphold på sykehjem, men som ikke har støttekontakt til fritidsaktiviteter fordi dette i utgangspunktet skal inngå som en del av tjenesten på sykehjemmet. Realiteten er imidlertid at ressursknapphet gjør at det sjelden er tilstrekkelig helsepersonell på vakt på sykehjemmet til at en kan følge en pasient for eksempel på kino eller en annen kulturaktivitet. Ikke alle har pårørende som kan avhjelpe denne situasjonen, andre igjen har for store hjelpebehov til at det anses som forsvarlig.
Det har hendt at helsepersonell har blitt spurt om å gjøre slike oppdrag, på privat basis, fordi de kjenner pasientens behov og om nødvendig kan yte hjelpe. Det kan være snakk om toalettbesøk eller at pleieren kan betjene medisinskteknisk hjelp som oksygen og trakeotomi. Foreldre til funksjonshemmete barn har også forespurt helsepersonell om å være private avlastere. Det oppleves trygt å overlate barnet til en de vet har kunnskap og kjennskap fra en tidligere behandlingsrelasjon.

Men er dette greit?

Kan en sykepleier benytte taushetsbelagte opplysninger i en privat relasjon til en person som tidligere har vært hans eller hennes pasient? Det er pasienten som eier sine opplysninger, og hvis pasienten ønsker det, er det da greit?
Dette er problematisk både juridisk og etisk. Å takke nei til en slik forespørsel med begrunnelsen at jeg som privatperson ikke kan dra nytte av kjennskap om taushetsbelagte opplysninger, kan fra pasientens og pårørendes side oppleves som firkantet.
Disse situasjonene viser at det er utfordrende å inngå i en profesjonell sykepleier-pasient relasjon til en person sykepleieren samtidig står i en personlig og privat relasjon til. Kanskje oppleves slike situasjoner enda mer utfordrende for pasienten eller kanskje ikke – kanskje kjennes det tvert imot trygt at en han kjenner godt, en god venn, nå skal ha et profesjonelt ansvar for pleie og behandling?
På flere og flere steder i helsetjenesten har man etablert etikkrefleksjonsgrupper, arenaer for en systematisk refleksjon over etiske problemer i arbeidshverdagen. Kanskje kan det være en god arena for en refleksjonsprosess over hvor man skal trekke grensene mellom profesjonell, personlig og privat i sykepleietjenesten? Hvordan er det på din arbeidsplass, har dere liknende utfordringer? •